Gå til sidens hovedinnhold

– Far holdt kvelertak på mor. Han ville ikke slippe

Artikkelen er over 7 år gammel

«Fredrik» var åtte år den første gangen han så pappa være voldelig mot mamma. Kvelertaket vil han aldri glemme.

Det er snart midnatt. Inne på barnerommet ligger «Fredrik».

Mamma kommer hjem fra jobb og plutselig hører han bråk.

– Da jeg gikk ut i stua holdt far kvelertak på mamma. Han ville ikke slippe. Men min reaksjon fikk ham til å roe seg litt, forteller «Fredrik».

Åtteåringen blir igjen sendt tilbake til soverommet. Det går ikke lang tid før konflikten i stua eskalerer igjen. «Fredrik» klarer ikke ligge i senga og høre.

I stua ser han faren kaste et glass etter moren. Glasset knuser verandadøra.

– Da ble jeg så redd at jeg vekket lillebror. Sammen rømte vi over til naboen, forteller han.

– Skal det skje i kveld?

I dag – 16 år senere – ser «Fredrik» tilbake på en barndom preget av farens drikking og jevnlige voldsutbrudd mot moren.

– Frykten var stor når jeg var alene med far. Jeg visste aldri om han drakk og om det skulle bli noe vold. Skal det skje i dag? Skal det skje i morgen? Skal det skje i kveld? Angsten var der hele tida.

Resultatet ble at han ofte søkte tilflukt hos venner. Særlig i helgene.

Det var også besøkene hos venner som fikk «Fredrik» til å forstå at hans hverdag ikke var som andres.

– Jeg så at deres fedre ikke satt med ølen i hånda sju dager i uka, slik pappa gjorde – at min far ikke var normal.

LES ALT OM PROSJEKTET VOLDSFRITT HER!

– Så at mamma var redd

Det han husker aller best fra den voldsomme oppveksten, er inntrykket det gjorde å se mors angst.

– Hun forsøkte å skåne oss. Men jeg så at mamma var veldig redd, at hun gråt og hadde det vondt. Som barn gjorde det sterkt inntrykk.

– Hvordan preger denne oppveksten deg i dag?

– Jeg prøver å skyve minnene unna og tenke på andre ting, men jeg sliter mye med angst.

Kritisk til barnevernet

Allerede kort tid etter farens første voldsutbrudd ropte «Fredrik» om hjelp.

– Det skjedde under en samtale med en lærer. Jeg var psykisk nedbrutt, sliten av å måtte skjule forholdene hjemme. Jeg knakk sammen og fortalte.

Læreren varslet barnevernet. «Fredrik» er skuffet over hjelpen han fikk.

– Vi hadde to-tre møter med kommunen og pappa skjønte at han måtte roe seg ned. Da var barnevernet tilsynelatende fornøyd og slapp saken. Det hele virket som en kjapp prosedyre, forteller han.

– Hva burde de ha gjort?

– De skulle ha kommet innom etter én måned, to måneder, seks måneder og ett år for å følge oss opp. Da hadde de sett at det ikke tok lang tid før far begynte å drikke igjen. En slik oppfølging fikk vi aldri.

Kastet møbler ut vinduet

Da «Fredrik» ble 16 år, gjorde moren det slutt med faren.

Bruddet ble alt annet enn fredelig.

– Pappa fikk et skikkelig utbrudd. Han kastet sofaer, kommoder og alt av inventar ut av vinduet – så hun ikke skulle få med seg noe av verdi.

Den kvelden ringte moren politiet. Faren ble dømt til 21 dager i fengsel, utelukkende for det siste raseriutbruddet.

Dommen var betinget.

Se videodokumentar: De ble slått av sine menn – hør tre kvinners historie

– Krevende for hjernen

– Å se far slå mor skader hjernen

Det forteller psykologspesialist Hanne Netland Simonsen, som har ti års fartstid fra stiftelsen Alternativ til vold.

– Omfattende studier viser at det er minst like skadelig. Når du lever med vold er du veldig aktivt til stede – selv om slagene ikke treffer deg fysisk, forteller hun.

Ifølge Simonsen påvirker en oppvekst i frykt også hjernen rent fysiologisk.

– Et barn som lever i frykt bruker svært mye energi på å være i fryktsenteret i nedre del av hjernen. En kan si at hjernen er «brukeravhengig», jo mer et område av hjernen stimuleres, desto mer endrer det seg. Slik utvikling er krevende for hjernen, forteller hun.

Overlevelsesinstinktet trer samtidig inn i full kraft.

– Barnet bruker masse energi bare på å være i frykt. Når all energi brukes på «å være på vakt», blir det mindre til overs for læring, som for eksempel å konsentrere seg om å lære å lese og regne. Det er vanskelig å lære gangetabellen, når man er redd for at mamma skal bli drept. Dette er ren overlevelsesbiologi, forteller hun.

Selvfølelsen

I tillegg til svekket læringsevne, er konsentrasjonsvansker, emosjonelle og atferdsmessige problemer hyppig rapportert blant barn som har vokst opp med vold i hjemmet.

Flere sliter med psykiske plager gjennom hele sitt voksne liv.

– Vi snakker om potensielt omfattende ødeleggelser i en persons liv.

Ifølge Simonsen berøres også selvfølelsen. Mange barn føler skyld for det som skjer rundt dem. De lever med noe de selv ikke klarer å kontrollere.

– Mange rapporterer at det blir vanskeligere å ha tillit til andre mennesker, forteller hun.

LES ALT OM PROSJEKTET VOLDSFRITT HER!

Mareritt

Simonsen opplyser dessuten at mange av barna blir svært sensitive.

– De er ofte ekstra på vakt. Når de står foran døren hjemme etter endt skoledag, er alle sansene på vakt: Hvordan høres pappas eller mammas fottrinn ut i dag? Hvordan åpnes døra? Mange blir veldig oppmerksomme på lyder. En dør som smeller hardt igjen eller en ambulanse som passerer utenfor vinduet. Slike ting kan trigge barna og sette dem ut av spill, og gi flashbacks fra situasjoner barna har opplevd. Mange sliter med posttraumatiske symptomer som invaderende bilder, høyaktivering og mareritt, forteller hun.

Simonsen understreker at skadene varierer i ulik grad, men at forskning viser at cirka 35–45 prosent av barn som har levd med familievold, har symptomer som kvalifiserer til psykologisk behandling.

– Kan repareres

Psykologspesialisten er medforfatter av publikasjonen «Små vitner til vold» og har lang erfaring i å hjelpe voldsutsatte barn. I dag jobber hun ved traumepoliklinikken til Modum Bad i Oslo.

Hun kan trøste med at skadene kan repareres.

– Det viktigste på veien mot trygghet er at volden tar slutt. For det andre kan barnet få hjelp via foreldre, andre i nærmiljøet eller gjennom terapi.

– Spør direkte

Ifølge Simonsen er det da viktig å få gyldiggjort og satt ord på historien, følelsene, reaksjonene og frykten.

– Mange er ensomme i sine følelser og redsel. Ofte er det ikke engang tema søsken imellom. Barn er ekstremt lojale og holder tett. Gjennom samtaler blir det satt ord på følelsene og opplevelsene blir gjort forståelige.

Gjennom flere år gjennomførte Hanne Netland Simonsen sammen med kollegaer samtalegrupper med voldsutsatte barn. Én ting gikk igjen:

– Barna hadde behov for å snakke. De etterlyste voksne som hadde mot til å spørre.

Hun har følgende oppfordring til alle voksne som er i kontakt med barn:

– Spør barnet direkte, våg å bryte gjennom, tør å fange opp barnet. En ting er dem som er utagerende, men vær også oppmerksom på det rolige og «snille» barnet – det som sitter stille og tilsynelatende fikser tingene. De kan også slite.

Kommentarer til denne saken