De seinere ukene har folk vært, med rette, opprørt over det som av noen kalles «ukultur» i forsvaret – kvinnelige tjenestegjørende utsettes for trakassering og overgrep, mens varsler feies unna, selv om det ikke er første gang slike ting avsløres i forsvaret. Og det er da jeg kjenner at det klikker litt for meg. For selvfølgelig skal vi være opprørte over det som skjer. Og selvfølgelig skal vi sette fokus på det. Men vi kan ikke fortsette å bortforklare det som skjer som om det var en uforklarlig glipp, litt dårlig oppførsel i en enkeltsak, samtidig som vi helt konsekvent og nærmest systematisk lar folk fortsette å holde på sånn, mens de som utsettes for trakassering og overgrep blir sittende med prisen aleine.

Det er ikke lenge siden det ble snakka om «ukultur» i fiskeribransjen. I 2020 var det «ukultur» i politiet. Det blir ofte «ukultur» når kvinner dukker opp i mannsdominerte bransjer, visstnok. Men så har vi jo også «ukultur» i russetida. Og i julebordsesongen. I en del politiske partier. I landets ungdomsskoler. For litt siden var det «ukultur» i enkelte fylkeskommuner og kommuner.

#metoo viste fram utbredt «ukultur» i mange bransjer i 2017 og 2018. Det var opprop mot seksuell trakassering i mange bransjer, fra ungdomspolitikere, fagbevegelsen, politiske partier, kommunikasjonsbransjen, bistandsarbeidere, eiendomsbransjen, dansere, leger og medisinstudenter, akademikere, brann- og redningstjenesten, tech-bransjen, skuespillere, klassiske sangere og musikere generelt.

Noe er råttent i kongeriket – men det er ikke maten

Hvordan kan vi da avskrive det som «ukultur» i «mannsdominerte bransjer»? Hvordan kan vi leve med at døtrene våre, søstrene våre, mødrene våre og venninnene våre, fortsatt utsettes for dette, mens vi ser andre vei?

Nylig kom en ny forskningsrapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKTVS) på vegne av justisdepartementet. Den viser at rundt 1 fjerdedel av kvinner har vært utsatt for voldtekt. Noen av dem har blitt utsatt for voldtekt ved tvang og makt, noen av dem sovevoldtekt, og noen av dem seksuell omgang før de fylte 13 år. De fleste som går inn i den statistikken har vært utsatt mer enn en gang. De fleste av overgrepene ble utført av kjentfolk. Over halvparten ble voldtatt før de fylte 18. Mindre enn halvparten har fått helsehjelp. Å utsettes for overgrep og voldtekt er ille for alle som opplever det, uavhengig av kjønn og kjønnsidentitet, men kvinner utsettes ifølge undersøkelsen betydelig oftere enn menn.

Samtidig vet vi at overgrep og voldtekter nesten aldri får konsekvenser for gjerningspersonene. Sakene henlegges, folk frikjennes, og veldig ofte orker ikke den utsatte å i det hele tatt anmelde forholdet, nettopp fordi håpet om rettferdighet er så lite. Kun 1 prosent av anmeldte voldtekter fører til dom.

Så la oss nå i det minste være ærlige, i møte med disse sakene. Vi har svikta. Som samfunn har vi kollektivt svikta disse kvinnene i forsvaret. Og i fiskeribransjen. Og i politikken og underholdningsbransjen, og politiet og eiendomsbransjen og alle de andre. Det er vi som fortsetter å se bort. Det er vi som fortsetter å la varslerne sitte igjen aleine. Det er vi som fortsetter å løfte fram dem som misbruker makta si, på bekostning av de som har blitt misbrukt. Det er vi som sier at «ja men han er jo så flink». Det er vi som sier «ja men han har jo sagt fra seg akkurat det vervet, det må jo holde nå». Det er vi som sier «det var ikke lett for ham heller, med all den negative publisiteten». Det er vi som aksepterer at sakene henlegges. Det er vi som fortsetter å late som om grensene er uklare, som om ikke de fleste av oss klarer å gå gjennom hverdagen uten å forgripe oss på eller trakassere folk rundt oss.

Les også

Umair (28) er Romerikes yngste fastlege: – Jeg får kommentarer på det

De aller fleste av oss trakasserer ikke. De aller fleste voldtar ikke. Ingen påstår det. Men de fleste kvinner har opplevd å være i risikosituasjoner. De fleste kvinner har opplevd å være redd, med rette. Vi går med nøklene i hånda, for å maksimere effekt av slag. Vi snakker i telefon, for å virke utilnærmelige. Vi tenker på hvordan vi kler oss. Og ikke minst må vi passe på drinkene våre. Risikoen rammer oss alle. Og som vi har sett i denne ukas forskningsrapport opplever altså bortimot en fjerdedel av alle kvinner å bli utsatt for en eller annen form for trakassering og overgrep.

Det er et enormt samfunnsproblem, og det eneste som kan hjelpe er at vi slutter å bortforklare, og begynner å faktisk gjøre noe med det. For hver gang en voldtatt kvinne hører samfunnet omtale overgrepet som «dårlig folkeskikk», for hver gang en grenseoverskridende mann hører oppførselen bagatelliseres som «ukultur», så er vi lenger unna den endringen som trengs.

RBs spaltist, Kristin Antun fra Nannestad, er brennende opptatt av naturvern, miljø og klima. Engasjementet har gjort henne til MDG-politiker i Nannestad og i Viken.