«Vi er en ipad-skole» er et utsagn som ofte når ørene mine i ulike sammenhenger der jeg møter lærere og skoleledere. Utsagnet brukes gjerne som en oppsummerende introduksjon til hva skolen står for – en forklaring på hvilken visjon ledelsen har for elevene og hvilke strategiske mål den jobber etter.

Utsagnet etterfølges ofte av en kunstpause, som legger til rette for en reaksjon hos samtalepartneren. Jeg antar at et bekreftende, anerkjennende nikk er forventet. Dette nikket vil plassere hen og meg inn i et «vi» og et felles paradigme, et kollegafellesskap av «vi som jobber ved ipad-skoler». Deri ligger det en antakelse om at skoler enten ER eller ønsker/er i ferd med å BLI ipad-skoler.

Parallelt med utbredelsen av denne forklaringsmodellen for hva en skole representerer, har jeg kjent på en tiltagende bekymring for at vi alle bejaer en ukultur på systemnivå. Denne ukulturen har fått vokse fram blant politikere, blant lærere og skoleledere, og den har fått fotfeste hos foreldrene.

Ukulturen er den udelte begeistringen for et verktøy som det ikke finnes forskningsmessig belegg for at skulle inneha den overordnede læringsfremmende effekten som ungdomsskolene synes å basere bruken sin på. Ukulturen er den ukritiske bruken av et verktøy som har sine klare begrensninger, og som for mange elever blir eneste digital verktøy i skolehverdagen.

Ukulturen er den skremmende mangelen på bevissthet rundt behovet for realbasert og variert digital kompetanse idet man trer ut av det beskyttede universet som skoleelev.

For å ta tak i det siste først, så observeres det nå i skolen en generell tilbakegang i ungdomsskoleelevenes allround-kompetanse innen bruk av digitale hjelpemidler når de har fullført grunnskolen ved «ipad-skoler». De kan orientere seg på touch-skjerm, de kan forholde seg til apper, de kan bruke de programmene som befinner seg på ipaden – men samtidig er dette også den kompetansen de tilegner seg både på skolen og hjemme. De har ikke pc hjemme; de unge har sin mobil og sin (skole-)ipad. En «ipad-skole» har som oftest 1:1-løsning på ipad og ser seg ikke råd til å oppgradere pc-parken tilsvarende, forståelig nok.

Elevene har hver sin ipad, og denne fungerer som universalverktøy og utgangspunkt for «alle» oppgaver og aktiviteter i timene, for å forenkle bildet litt. Kladdebøker er erstattet av Notater, Word og OneNote. Blyanten har blitt avløst av fingeren mot skjermen.

At en skole definerer nettbrettet som det viktigste læringsmiddelet, derigjennom inkludert digitale lærebøker, er isolert sett ikke det jeg stusser over. Implementeringen av 1:1-løsning på ipad, som ett av flere instrumenter i skolehverdagen, kan derimot så absolutt være et veloverveid element i en gjennomtenkt pedagogisk helhet. Et stikkord her er «ett av flere instrumenter». Faktum er at det er stor variasjon i hardware-parken på elevens hjemmebane. Samfunnet kan ikke forvente at den digitale kompetansen ordnes hjemme.

Progresjonen i digital kompetanse blir dessuten problematisk i det sekund skolens definisjonsmakthavere lener seg tilbake i førersetet og sier seg tilfredse med sin implementering av framtidas skole gjennom 1:1-ipad. Forskningen har ennå i liten grad rukket å se på hvordan den digitale kompetansen synes å forsterke kløftene eksempelvis mellom gamer/ikke-gamer ut fra ensidig digital opplæring på skolen sammenholdt med en varierende tilgang på hardware hjemme.

Norge begynner å få litt forskningserfaring med nettbrett-bruk på alle nivåer av utdanningsløpet. Det er allerede pekt på klare fordeler med bruk av nettbrett i begynneropplæringen i barnehagen og de første årene av grunnskolen. Samtidig har ulempene ved å ha dette som hovedverktøy på 5.-10. trinn, blitt tydeligere.

Skoleforskere har også satt søkelyset på en naturlig, men kritisk utvikling av ipadbruken, nemlig en vridning mot ipad-tilpassede oppgaver heller enn å tilpasse ipadbruken til det pedagogiske behovet som definert gjennom kompetansemålene. Igjen, det er ikke ipad-bruken som er problemet, men mangelen på kritisk tilnærming til oppgavetypene og mangelen på variasjon.

Mer enn noensinne har det overordnede målet om å la elevene utforske og samtidig utfordres til kritisk tenkning, nå kommet klart og tydelig til uttrykk i læreplanene. Da må det også komme klart til uttrykk i klasserommene – også der man er lykkelige innehavere av hver sin ipad.

Når det digitale handlingsrommet til en lærer defineres av hvilke apper som finnes på elevens ipad, er dette handlingsrommet blitt tolket for snevert. Vel kan man anføre at en ny verden av muligheter har åpnet seg etter at internett og digitale læringsverktøy kom inn i skolen. Parallelt må man derimot ikke som skoleleder og skoleeier anse seg å være i mål når man maskinelt har nådd målet om 1:1-ipad.

Det er farlig å se på produksjonsmidlene i for stor målestokk (altså detaljert), for da får man ikke med seg det helhetlige bildet. Samfunnet krever digitalt kompetente elever som kan mer enn det et antall apper på en ipad kan lære dem. De trenger å sprenge rammer og bryte grenser også i det små.

Elevenes handlingsrom må ikke begrenses til det man kan få til på en ipad. Så hvordan kan norsk skole vokse seg inn i de nye læreplanene og definere framtidas skole bredere enn i dag? Her ligger mye ansvar på skolelederne i form av pedagogisk foroverlente rektorer, men også faglig oppdaterte kommunestyrepolitikere som vet å se kvalitet i det totale ressursbildet og ikke henger seg fast i ipaden.

Det er en altfor lettvint løsning å måle graden av framtidstilpasning av skolen til antallet ipader tilgjengelig for elevene, uten å se om denne ipadsatsninga har gått på bekostning av digital breddekompetanse og pedagogisk kvalitet. Fort og gæli er et relevant nøkkelbegrep her, der dessverre mange skoleeiere har trumfet igjennom en skala for vellykket omstilling til en ny tid som dessverre per 2021 lar seg koke ned til hvorvidt «vi er en ipadskole».

Lisa Kara Fröyland, skoleleder i Osloskolen (tidl. ungdomsskolen, nå vgs) + gruppeleder for MDG i Lørenskog kommunestyre