Solberg-regjeringen fikk på plass et vedtak om at hver kommune skal ha en egen veteranplan, og det var mye snakk om at dette også skulle komme på plass i Lillestrøm kommune. Men ble det bare med fint prat?

Som veteran fra UNIFIL så savner jeg aktiviteter og tilbud for veteraner i Lillestrøm kommune. Så langt har eneste tilbud lokalt vært veterantreff en gang i måneden. Vi veteraner som bor på nedre Romerike har aldti hatt vårt eget lokale hvor vi kunne møtes uformelt. Et sted som man kan oppsøke, om det så kun er for å ta en kaffe og få til den gode praten sammen med andre veteraner. Dette er for flere av oss veteraner generelt og oss veteraner med diagnosen PTSD spesielt, et savn i de perioder hvor man sliter litt ekstra med vonde tanker og flash-back fra tjenesten, eller man kjenner ekstra godt på ensomheten og de utfordringer som livet gjerne gir en.

Veldig mange grupper i samfunnet har egne møtelokaler, men det kan virke som om veteranene her i Lillestrøm er helt glemt, og dermed står igjen kun med et tilbud om en halvannen times treff på en lokal pizza-sjappe en gang i måneden. Det holder sikkert for flesteparten av veteranene i Lillestrøm kommune, men for noen av oss, som gjerne har utfordringer med vonde tanker og flash-back så hadde det vært kjekt å hatt et litt mer omfattende tilbud.

Mange veteraner har uttrykt at de føler at de er helt overlatt til seg selv når de kommer hjem etter å ha tjenestegjort med norsk flagg på skulderen i militære internasjonale operasjoner. Ikke alle er så heldige å ha et nettverk av gode venner og familie.

Og selv om man skulle være så heldige å ha nettverk og familie så er det ikke alt man har vært med på i operativ tjeneste som man kan fortelle om til sivile. Kun de som selv har vært med på skarpe oppdrag for Norge rundt om i verden kan fullt ut forstå, er min og mange andre veteraners erfaring.

En veteran som jeg kjenner godt opplevde å bli spyttet på og bli kalt "Barnemorder!" når han kom tilbake til Norge fra intops-tjeneste. Det gjør noe med en. Uten at man kan få ventilert dette gjennom et aktivt lokalt veteranmiljø bestående av mennesker som har muligheten til å forstå, så blir dette sittende som et vondt og sjelsettende minne som man aldri noen gang kan ha noen forhåpninger om å kunne få bearbeidet. og få lagt bak seg.

Simen Moe, UNIFIL-veteran, Lillestrøm