Gå til sidens hovedinnhold

Vår lykkelige norsk-svenske skilsmisse

Det er på ingen måte selvsagt at det ble en så fredelig unionsoppløsning fra Sverige som det vi fikk i 1905.  Da Stortinget 7. juni 1905 erklærte at unionen var oppløst, vakte det jubel i Norge, men raseri i Sverige, og det fantes krefter på begge sider av grensen som ønsket krig.

MED ANDRE ORD


I dag er vi verdens beste naboer, og vi vet hvor verdifullt det er. Den fredelige unionsoppløsningen har nok gjort naboskapet mye enklere enn det ville vært med en mer dramatisk løsrivelse. Jeg er sikker på at det er viktig for forholdet vi har i dag.

Stortingets 7. juni-erklæring – fra aksjon til brannslukking

Det som konkret forårsaket bruddet mellom Norge og Sverige var at den langvarige striden om Norge skulle få ha eget konsulatvesen nådde en blindgate. Som så mange ganger før og etter 1905, var Stortinget og stortingssalen arenaen for begivenhetene som fulgte.

Den utløsende handlingen var 7. juni-erklæringen. Denne ble opplest av min forgjenger, stortingspresident Carl Berner fra presidentens plass og vedtatt av et enstemmig Storting. Stortinget erklærte ensidig fra norsk side at unionen mellom Norge og Sverige allerede var oppløst. Årsaken som ble oppgitt var at kong Oscar II hadde erklært seg ute av stand til å skaffe en ny norsk regjering på det daværende tidspunktet. Derfor nektet han regjeringen Michelsen å gå av da den søkte om det.

Den ganske spenstige tolkningen Norges storting og regjering gjorde av kongens formulering, var altså at han dermed hadde sagt at han ikke kunne oppfylle sine konstitusjonelle plikter som konge, og i praksis hadde sagt fra seg tronen. I og med at felles konge var det som bandt unionen sammen, mente – eller påstod – Stortinget i 7. juni-erklæringen dermed at unionen var oppløst.

I Sverige var folket rasende, på slottet i Stockholm var kongen og hans familie krenket og sinte. I resten av Norden og Europa ble den norske aksjonen omtalt som en revolusjon, som vakte en hel del engstelse. Dette var urolige tider, også utenfor Norden.

Det er ingen tvil om at Christian Michelsen og hans regjering – som huskes som «7. juni-regjeringen» – var hovedarkitektene bak Norges politikk våren 1905. Og Michelsens planer og handlinger skjedde med utgangspunkt i Stortinget.

Men ikke før hadde Stortinget erklært at unionen var oppløst, og overdratt kongens myndighet til regjeringen, så begynte brannslukkingen. Først gjennom en velregissert og styrt folkeavstemning i august, og deretter i forhandlinger med Sverige om den unionsoppløsningen Stortinget, regjeringen og det norske folk mente at allerede var gjennomført.

Forhandlinger og innrømmelser

Stortinget og regjeringen måtte gjøre det som kunne gjøres for å dempe konflikten. I september gikk regjeringen i forhandlinger med Sverige i Karlstad, samtidig som militære tropper ble samlet på begge sider av grensen.

Forhandlingene endte med at Sverige gikk med på å medvirke til unionsoppløsning mot at Norge blant annet rev de nybygde grensefestningene langs grensen og de moderne delene av Fredriksten og Kongsvinger festninger.

De fleste oppfattet den fredelige avtalen som en seier for Norges frihet, og en løsning for fremtiden. Men ikke alle. Da Stortinget skulle godkjenne avtalen i oktober, var det et mindretall som heller ville ha krig for ærens skyld enn å rive grensefestningene. Å avvise Karlstadoverenskomsten kunne fort betydd krig i Skandinavia.

Heldigvis gikk unionsoppløsningen i 1905 over i historien som den fredelige skilsmissen. 26. oktober 1905 var unionen også formelt oppløst, og Norge ble anerkjent av fremmede makter som selvstendig stat.

Stortinget først og Stortinget sist

I 1814 var det Stortinget, som aller første gang det trådte sammen, forhandlet frem unionsordningen, reddet Grunnloven og aksepterte unionen med Sverige.

I store deler av unionstiden hadde Stortinget rollen som grunnlovskonservativ forsvarer av Norges frihet, og etter hvert også som drivkraft i demokratisering.

I 1905 ble den aggressive norske unionspolitikken forberedt og gjennomført på Stortinget, riktig nok i nært samarbeid med regjeringen.

Kronen på løsrivelsesverket kom da Stortinget i november valgte prins Carl av Danmark til ny norsk konge, vår kong Haakon VII, og da han sammen med sin dronning Maud, avla ed til Grunnloven i Stortinget 27. november 1905.

Ser frem til åpne grenser

Jeg har savnet Sverige i pandemien, det tror jeg vi er mange som har. Grensen mellom landene har vært tydeligere enn på lenge. Det er både leit og upraktisk, og krevende for mange.

På Stortinget har vi heldigvis et tett nordisk samarbeid, og vi har møttes digitalt. Jeg har under pandemien blitt leder for Foreningen Norden der vårt fellesskap først og fremst har vært skjermbasert og elektronisk. Man kommer ikke utenom at fysisk nærhet er viktig, også for å ta vare på vår felles kultur-, identitet- og nabospråkforståelse. En del av gleden ved naboskap er jo at det er enkelt å stikke innom. Jeg gleder meg til vi kan henge over gjerdet igjen. Norge og Sverige – hvert vårt eget, selvstendige og frie land.

Kommentarer til denne saken