Lagrettens oppsummering av dommene

Artikkelen er over 8 år gammel

Lagrettens oppsummering av dommene mot de tiltalte, slik den ordrett er formulert i den 50 sider lange dommen fra Eidsivating lagmannsrett.

DEL

Ivar T. Henriksen

Ivar T. Henriksen er funnet skyldig i utroskap i form av tapping av NRV og RA2, samt ulike stadier av urettmessig ”privatisering” av eiendeler tilhørende disse selskapene, for beløp og verdier i størrelsesorden 30 – 35 millioner kroner. I tillegg kommer forholdet med anskaffelsen av boreriggen. Dette siste er som nevnt vanskelig å tallfeste, men det er tale om illojal disponering av midler i størrelsesorden minst 10 millioner kroner, med risiko for å påføre NRV et betydelig tap.

I tillegg er han funnet skyldig i korrupsjon og forsikringsbedrageri. Forholdene har pågått fra 1997/1998 fram til august 2005. De har resultert i en betydelig formuesoppbygging på Ivar T. Henriksens hånd. Formuesoppbyggingen har funnet sted ved at Ivar T. Henriksen har investert utbyttet av de straffbare handlingene i fast eiendom i Sør-Afrika. Dette har skjedd gjennom selskapet Unitrade Ltd, der Ivar T. Henriksen er eneaksjonær.

Ved straffutmålingen har lagmannsretten funnet det naturlig å ta utgangspunkt i utroskapshandlingene. Antallet enkelthandlinger, hyppigheten, det forhold at det er klare likhetstrekk mellom de ulike handlingene, samt at det i praksis også er et betydelig fellesskap mellom de to fornærmede, innebærer etter lagmannsrettens mening at denne delen av Ivar T. Henriksens virksomhet langt på veg kan ses på som ett sammenhengende straffbart forhold. Ett utroskapsforhold av slikt omfang og varighet ville i utgangspunktet medført maksimumsstraffen for grovt utroskap, som er på fengsel i 6 år. Dermed blir problemstillingen i praksis hvilken betydning det skal tillegges at Ivar T. Henriksen også er funnet skyldig i korrupsjon og forsikringsbedrageri

Med ett unntak har alle korrupsjonshandlingene tilknytning til midler som også – noenlunde parallelt – beviselig er tappet fra NRV og/eller RA2. Forholdet i spørsmål 35 nevnt under ”drift av slamplass” ovenfor, kan tjene som eksempel. Her er Ivar T. Henriksen, for perioden etter at straffeloven § 275a trådte i kraft, både funnet skyldig i utroskap i form av tapping av midler fra RA2 til Eilert Støen AS og i korrupsjon i form av at han – i anledning stillingen som daglig leder i RA2 – har krevd og/eller akseptert at Støen skulle overføre de tappede midlene videre til VA-Drill AS.

Som påpekt av forsvarerne reiser denne bruken av begge bestemmelsene, utroskap og korrupsjon, spørsmål om dette er i strid med straffeloven § 275 tredje ledd. Der heter det at straff etter utroskapsbestemmelsen ”kommer ikke til anvendelse ved handling som går inn under ” blant annet § 275a om korrupsjon. Etter lagmannsrettens syn er dette likevel ikke noe problem her. Ordlyden i § 275 tredje ledd (”handling”) tilsier for det første, etter rettens mening, at tappe- og korrupsjonsaspektet ved forholdet nettopp kan bedømmes under hvert sitt straffebud. For det annet ville man, dersom forholdet bare skulle ses på som korrupsjon, miste muligheten til å rette søkelyset mot den handlingen som mest direkte utsetter fornærmede for tap, nemlig tappingen av midler. Også reelle hensyn trekker dermed i retning av at begge bestemmelsene kan anvendes i et tilfelle som dette.

I praksis innebærer derfor domfellelsene av Ivar T. Henriksen forkorrupsjon i disse tilfellene en kraftig ”skjerpende omstendighet” i tilknytning til utroskapshandlingene. Etter lagmannsrettens syn er dette også i samsvar med de hensyn som lå til grunn da de nye korrupsjonsbestemmelsene ble innført i 2003. Et formål var da å heve straffenivået for denne typen handlinger.

Når det gjelder det ene tilfellet av korrupsjon hvor det ikke er noen bevist sammenheng mellom den utilbørlige fordelen på 3 millioner kroner fra PEAB AS til Boreservice AS (tiltalens post I nr. 3, spørsmål nr. 17 for Ivar T. Henriksen) og tapping av midler fra NRV og/eller RA2, må dette etter rettens mening tas i betraktning på samme måte. Det samme gjelder forsikringsbedrageriet, som likevel tillegges mindre vekt i denne sammenheng.

På denne bakgrunn mener lagmannsretten at åtte års fengsel som tingretten utmålte i februar 2008, i hvert fall ikke var for streng straff, alle daværende omstendigheter tatt i betraktning. Det forhold at Ivar T. Henriksen er frifunnet for noen tiltaleposter i lagmannsretten, og at omfanget av utroskapshandlingen i tilknytning til drift av slamplassen er ganske betydelig redusert, både i tid og kroner, gir ikke i seg selv grunnlag for noen nevneverdig reduksjon av straffen nå. Den samlede straffbare virksomheten er fortsatt så alvorlig at den, som ett fortsatt utroskapsforhold betraktet, opplagt ville kvalifisert til maksimumsstraffen på seks år. Og så kommer altså domfellelsene for korrupsjon og forsikringsbedrageri i tillegg.

Når lagmannsretten likevel har funnet grunn til å redusere straffen noe, er det først og fremst fordi det har tatt så lang tid å få saken pådømt i ankeomgangen. Det er nå gått mer enn to år og tre måneder siden tingrettens dom forelå, uten at Ivar T. Henriksen er noe å bebreide i den forbindelse. Dette bør gi et visst utslag i straffutmålingen.

På denne bakgrunn fastsetter lagmannsretten straffen til fengsel i 7 år og 6 måneder.

Sammen med den betydelige inndragningen som også vil bli fastsatt, og som Ivar T. Henriksen har akseptert, gir dette alt i alt en passende reaksjon.

Pål H. Henriksen

Ved lagrettens kjennelser er Pål H. Henriksen funnet skyldig i medvirkning til deler av farens utroskap mot NRV og RA2, samt i medvirkning til korrupsjon for over 10 millioner kroner. Medvirkningen til utroskap omfatter både anskaffelsen og salget av boreriggen og driften av slamplassen. Når det gjelder å fastsette et tall for omfanget av utroskapen vedrørende boreriggen, oppstår de samme problemene som i forhold til Ivar T. Henriksen. Retten viser til det som er sagt ovenfor om dette.

Pål H. Henriksens medvirkning til utroskap vedrørende drift av slamplassen gjelder ikke hele den perioden Ivar T. Henriksens forhold omfatter. For det første kom Pål H. Henriksen inn i bildet først fra 1999 av. For det andre kan hans forhold på slutten av perioden, fra august 2003 til august 2005, bare bedømmes som medvirkning til korrupsjon.

Grunnen er at den medvirkningshandlingen som er beskrevet i forhold til korrupsjonsposten, er nøyaktig den samme som medvirkningshandlingen i forhold til utroskapsposten. Dermed følger det av straffeloven § 275 tredje ledd at forholdet ikke samtidig kan bedømmes som medvirkning til utroskap. Pål H. Henriksens medvirkning til utroskap under denne posten beløper seg derfor ”bare” til drøyt 5 millioner kroner.

Øvrige poster hvor Pål H. Henriksen er funnet skyldig i medvirkning til utroskap i form av tapping av beløp og gjenstander (to stk. Honda ATV’er), utgjør til sammen også et beløp i størrelsesorden 5 millioner kroner. Retten legger ved straffutmålingen til grunn at Pål H. Henriksen har spilt en viktig rolle, både ved gjennomføringen av farens utroskapshandlinger og som medvirker i forbindelse med de korrupte ytelsene. Retten peker særlig på at han ved en rekke anledninger har bidratt ved å utferdige fiktive fakturaer. Det er også straffskjerpende at en betydelig del av midlene har endt opp i selskaper der han selv har hatt dominerende innflytelse, og hvor de har gitt grunnlag for store utbetalinger av utbytte. Han har også medvirket til å bygge opp farens formue i Sør-Afrika ved å kanalisere en del av midlene til farens selskap Unitrade Ltd.

Under henvisning til det som er uttalt om straffenivået i Rt-2008-1473, særlig avsnitt (46) og (47), er lagmannsretten kommet til at fengsel i fire år er riktig straff for de forholdene Pål H. Henriksen nå er funnet skyldig i. Det er da, i formildende retning, lagt noe vekt på tidsforløpet siden tingrettens dom.

Eilert Støen

Eilert Støen er for det første funnet skyldig i medvirkning til Ivar T. Henriksens utroskap i tilknytning til driften av slamplassen. Som nevnt er det her tale om tapping av RA2 for rundt 10 millioner kroner i perioden fra våren 1998 til august 2005. En betydelig del av dette beløpet har Støen overført videre, dels til Unitrade Ltd. i Sør-Afrika, dels til VA-Drill AS. De overføringene som han foretok før den nye korrupsjonsbestemmelsen trådte i kraft sommeren 2003, er ikke sett på som noe eget straffbart forhold. Men for de overføringene han foretok til VA-Drill AS i perioden fra august 2003 til august 2005, er han også funnet skyldig i korrupsjon. Det er her tale om 2 667 000 kroner, kamuflert som oppgjør for leie av maskiner.

I tillegg er han funnet skyldig i medvirkning til utroskap ved at han, i april 2000, etter ønske fra Ivar T. Henriksen overførte en Unimog lastebil, som hans firma sto som formell eier av, til VA-Drill AS for langt under markedspris. Han er funnet skyldig i medvirkning til to tilfeller av utroskap mot RA2 i desember 2004, ved at han utferdiget fiktive fakturaer til selskapet, hver på 350 000 kroner. Og han er funnet skyldig i ytterligere ett tilfelle av korrupsjon, ved at han betalte en regning fra Felleskjøpet på drøyt 100 000 kroner for landbruksutstyr levert til Ivar T. Henriksen privat i juli 2003. Eilert Støens rolle i forbindelse med disse delene av Ivar T. Henriksens forbrytelser mot RA2 har vært betydningsfull, men det kan ikke legges til grunn at Støen selv har spilt noen aktiv rolle. Retten legger til grunn at han har gjort som han har fått beskjed om av Henriksen, dels fordi det har vært viktig for ham å holde seg inne med sjefen for RA2, som i praksis var hans firmas eneste oppdragsgiver, dels fordi han selv har fått et visst direkte økonomisk utbytte av de straffbare handlingene. Hvor stor fortjeneste Eilert Støen faktisk satt igjen med før forholdet ble oppdaget, er imidlertid noe uklart.

Ved straffutmålingen er det medvirkningen til utroskap for til sammen nærmere 11 millioner kroner som må veie tyngst. Men domfellelsene for korrupsjon innebærer at også Støens forhold omfattes av den straffeskjerpelsen som er omtalt og illustrert i Rt-2008- 1473 avsnitt (46) og (47).

Straffen settes til fengsel i 2 år og 10 måneder.

Hallvard E. Aanonli

Hallvard E. Aanonli er funnet skyldig i å ha medvirket til å tappe RA2 for til sammen 735 000 kroner ved å sende fiktive fakturaer for leie av maskin fra sitt firma Teknikk og Anlegg AS til RA2.Videre er han funnet skyldig i korrupsjon, ved at han – i anledning Ivar T. Henriksens stilling – overførte til sammen 527 000 kroner av de tappede midlene videre til VA-Drill AS, også dette basert på fiktive fakturaer for maskinleie. Forholdet pågikk i perioden fra januar 2004 til september 2005. Aanonlis direkte fortjeneste besto i et mellomlegg på 4 000 kroner pr. måned så lenge forholdet pågikk. I tillegg oppnådde han å holde seg inne med Ivar T. Henriksen i anledning dennes stilling som daglig leder for NRV og RA2. Domfellelsen for korrupsjon er basert på at dette siste var en del av Aanonlis motivasjon for å videreformidle midler til VA-Drill AS.

I tillegg er Hallvard E. Aanonli funnet skyldig i et mindre tilfelle av medvirkning til utroskap ved å betale private utgifter for Ivar T. Henriksen av midler Teknikk og Anlegg AS hadde til disposisjon på vegne av RA2. Innenfor rammen av lagrettens svar legger lagmannretten til grunn at dette gjelder dekning av to fakturaer for frakt av grasballer. Aanonli betalte disse ved to anledninger våren 2005. Til sammen er det tale om medvirkning til utroskap for drøyt 25 000 kroner.

Lagmannsretten vurderer Aanonlis rolle som mye lik den rollen Eilert Støen har spilt, men omfanget er langt mindre. Fra forsvarerens side er det anført at Aanonli i betydelig grad har medvirket til oppklaring av saken mot Ivar T. Henriksen og Pål H. Henriksen, og at dette bør tas i betraktning ved straffutmålingen. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for denne anførselen.

Ved den konkrete straffutmålingen har retten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, alle unntatt sorenskriver Gjone og lagrettemedlem Kjone, mener at straffen passende kan settes til fengsel i 10 måneder. Mindretallet mener at domfellelsen for korrupsjon for et ikke ubetydelig beløp bør tillegges større vekt, og at riktig straff ut fra dagens straffenivå er ett års fengsel. Straffen for Hallvard E. Aanonli settes etter dette til fengsel i 10 måneder.

PEAB AS

Ved lagrettens svar på spørsmål 1 for PEAB AS er det slått fast at vilkårene for å anvende foretaksstraff mot selskapet er oppfylt. Bakgrunnen er ett tilfelle fra desember 2000/januar 2001 der daværende administrerende direktør i PEAB AS, Roland Svensson, bidro til å få gjennomført en av Ivar T. Henriksens utroskapshandlinger mot RA2. Denne gjaldt tapping av 3 580 000 kroner fra RA2 for deretter å få overført mesteparten av disse pengene til Unitrade Ltd. i Sør-Afrika. Overføringen skjedde via PEAB AS og et tysk selskap, G. Pfister GmbH. Roland Svenssons handlinger besto i at han sørget for at PEAB AS sendte fiktive regninger til RA2, og at beløp tilsvarende oppgjøret for disse ble brukt til å betale like fiktive regninger til PEAB AS fra G. Pfister GmbH.

Lagrettens ja-svar innebærer både at Roland Svensson ved dette medvirket til overtredelse av straffeloven § 275 og at han gjorde det på vegne av PEAB AS, jf. straffeloven § 48a. Når vilkårene for å anvende foretaksstraff er oppfylt, hører avgjørelsen av om PEAB AS skal ilegges slik straff under straffespørsmålet. Hvilke hensyn det særlig skal legges vekt på går fram av straffeloven § 48 b.

Lagmannsretten har, ut fra en samlet vurdering av alle relevante hensyn, kommet til at PEAB AS bør ilegges foretaksstraff i dette tilfellet. Utgangspunktet for rettens vurdering er det som allerede er slått fast av lagretten: At PEAB’s administrerende direktør, på vegne av selskapet, overtrådte straffebudet om utroskap. Riktignok skaper det ikke noen presumsjon for foretaksstraff at grunnvilkårene i § 48a er oppfylt. Men når det er selskapets øverste leder som har foretatt overtredelsen på vegne av selskapet, og det er tale om en grov lovovertredelse, mener lagmannsretten at dette i seg selv trekker i retning av foretaksstraff. Ikke minst gjelder det når situasjonen tilsier at handlingen etter alt å dømme er utført for å fremme selskapets interesser, og det også er slik at selskapet antagelig har fått, eller i hvert fall lett kunne fått, fordel av overtredelsen.

Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at PEAB AS, gjennom flere år mens Roland Svensson var i ledelsen, hadde et nært samarbeid med de selskapene hvor Ivar T. Henriksen var daglig leder. PEAB AS var nærmest å betrakte som ”husentreprenør” for NRV og RA2 og hadde en jevn og sikker inntekt fra sine oppdrag der. Oppdragene ble ofte tildelt uten konkurranse, og PEAB AS oppnådde en betydelig likviditetsfordel gjennom sin forretningsforbindelse med NRV og RA2 ved at disse selskapene jevnlig betalte inn svært store forskuddsbeløp. Dette tilsier at det var av betydning for PEAB AS å ha et godt forhold, ikke bare til NRV og RA2 som selskaper, men også til Ivar T. Henriksen, som opptrådte som disse selskapenes svært innflytelsesrike leder. Samtidig er det på det rene at Ivar T. Henriksen var avhengig av bistand fra NRV’s og RA2’s forretningsforbindelser for å kunne oppnå uberettiget vinning gjennom å utnytte sin stilling.

Dermed ligger det i kortene at nettopp handlinger av den typen Roland Svensson her foretok, kan ha vært egnet til å fremme ikke bare Ivar T. Henriksens, men også PEAB’s interesser.

Når det gjelder hensynet ”straffens preventive virkning”, som særlig framheves som viktig i straffeloven § 48b, er lagmannsretten enig med PEAB’s forsvarere i at det neppe er noe å oppnå i dag overfor akkurat PEAB AS ved å reagere med foretaksstraff. Selskapet har allerede erfart hvor skadelig det er for økonomi og omdømme å bli assosiert med den type handlinger det her er tale om. At det har gått over ni år siden overtredelsen skjedde er også et moment som taler mot å reagere med straff mot PEAB AS nå.

Når lagmannsretten likevel ikke finner disse motargumentene avgjørende, er det fordi det – i forhold til næringslivet i sin alminnelighet – er av betydning å markere at det blir reagert strafferettslig mot denne typen overtredelser, ikke bare overfor den enkelte personlige lovovertreder, men også overfor det foretaket vedkommende handler på vegne av.

Foretaksstraff av en viss størrelse mot PEAB AS som følge av en tidligere daglig leders handlinger på vegne av selskapet kan bidra til at både styremedlemmer og ansatte i andre selskaper skjerper oppmerksomheten om tiltak som kan redusere faren for at deres selskap blir involvert i tilsvarende saker.

Lagmannsretten er på denne bakgrunn ikke i tvil om at det er riktig å reagere med foretaksstraff mot PEAB AS i dette tilfellet. For ordens skyld nevner retten at den ville kommet til samme resultat, også dersom det hadde vært reist tiltale mot Roland Svensson personlig på grunnlag av det samme forholdet. Grunnen til at så ikke er gjort, er at Svensson er død i mellomtida. Men for spørsmålet om det bør anvendes foretaksstraff mot PEAB AS, er dette altså uten betydning.

Når det gjelder utmålingen av boten er det særlig to forhold som gjør seg gjeldende. Disse trekker i hver sin retning. PEAB AS vedtok i august 2005 et forelegg på 5 millioner kroner for en tilsvarende overtredelse som i vår sak. Dette var i den såkalte ”Ullevål-saken”. Også her var det underliggende forholdet en handling foretatt av Roland Svensson på vegne av PEAB AS. Forholdet i vår sak skriver seg fra før Ullevål-forelegget ble vedtatt, og prinsippet i straffeloven § 64 tilsier at boten nå skal utmåles slik at samlet straff blir slik den ville blitt om begge forholdene var blitt vurdert under ett. Dersom forholdene var blitt vurdert under ett, er det klart at boten ville blitt svært mye høyere enn summen av to reaksjoner for tilsynelatende enkeltstående handlinger. Dette har sammenheng med at det da, i straffskjerpende retning, ville bli lagt til grunn at man her hadde med en usunn bedriftskultur å gjøre. Dette trekker altså i skjerpende retning.

Det som særlig trekker i motsatt retning, er først og fremst den lange tiden som har gått. I tillegg kommer at PEAB AS, etter at denne saken ble kjent, har foretatt en grundig gjennomgang av sitt forhold til NRV og RA2 og i den forbindelse skaffet fram en god del materiale som har vært nyttig for Økokrims arbeid med saken.

Lagmannretten har ut fra en samlet vurdering kommet til at foretaksstraffen mot PEAB AS bør settes til en bot på 3 millioner kroner. Etter rettens syn må reaksjonen i hvert fall være på et såpass høyt nivå, dersom den skal kunne tenkes å ha noen virkning som markering overfor næringslivet mer generelt.

Artikkeltags