Eidsvoll/Utøya: På hver vår måte har vi kavet og kjempet oss tilbake til livet, både de som mistet og vi som overlevde. Når vi nå ser tilbake på den forferdelige dagen 22. juli 2011, vil de fleste si seg enig i en ting. Det har vært beintøft.

Siri Seim Sønstelie er tilbake på Utøya for 6. gang siden terroren i 2011.

 

Jeg svinger av veien inn mot Eidsvollsbygningen – selve symbolet på vårt demokrati. Jeg parkerer og går mot to kjente mennesker som sitter på en benk på det velstelte uteområdet ved grunnlovsbygningen. Jeg kjenner på de samme følelsene som ofte kommer til overflaten på denne tiden av året. Klumpen i magen har satt seg, jeg mister konsentrasjonen, er psykisk labil og kjenner meg sliten.

Sommerens vakreste

Brått er tankene dratt tilbake til en varm sommerkveld i slutten av juli 2011. Solen gikk sakte ned over teltplassen på Utøya – det som vi snakket om som sommerens vakreste eventyr. Mellom de mange teltene i ulike farger satt vi en gjeng fra Akershus som spilte kort.

Jeg kjente dem ikke så godt de jeg spilte med, men smilene og varmen de utstrålte var nok. Jeg var sikker på at de kunne bli venner for livet. En av dem var Fredrik Lund Schjetne. En superblid gutt fra Eidsvoll, med et fantastisk smil, og hyggelig mot absolutt alle.

Det var en fin kveld på leirplassen. Det var en kveld vi var levende, vi levde.

Kvelden etterpå skulle flere av oss være borte. For alltid.

Livene våre er forandret

Paret på benken er Monica og Roy Lund Schjetne, de er foreldrene til Fredrik. De sitter like ved monumentet som ble reist etter 22. juli 2011 – til minne om sønnen Fredrik og de andre som ble drept den forferdelige, regnfulle og tragiske dagen som ikke bare rammet dem, meg, men en hel nasjon.

Jeg var på Utøya. De satt hjemme på Eidsvoll. Jeg gjemte meg for de dødbringende kulene til massemorderen. Det samme gjorde Fredrik.

Resultatet av massemorderens herjinger på øya ble fatalt. Det ble også kontrastfylt. Det gjorde at jeg har fått merkelappen overlevende, mens Roy og Monica Schjetne er etterlatte. Monica og Roy mistet Fredrik.

Livet falt i grus for familien fra Dal på Eidsvoll den dagen det gikk opp for dem at Fredrik var borte. Veien de hadde staket ut for familien ble brått kuttet. Livet forandret alt for alltid.

– Kanskje ble veien mer borte for oss enn for deg, det var jo din vei og du er her enda, sier Monica mens hun ser på meg.

Vi har gått bort og satt oss ved Café Standpunkt like nedenfor den historiske bygningen med minnesmerket etter Fredrik i ryggen.

Det er nesten ufattelig hvordan de har klart seg gjennom hverdagen de siste årene. Ett år etter at Fredrik ble drept på Utøya ble kusinen Sigrid Giskegjerde Schjetne (16) drept i Oslo.

Jeg forsøker å forklare dem hvordan min vei tilbake har vært.

– Veien min ble kanskje ikke like brutt, men den ble annerledes. Det å skulle mestre hverdagen etter å ha opplevd noe slikt, gjør noe med deg, sier jeg.

Jeg var nær ved å droppe studiestarten i England. Til våren ett år etter var jeg sikker på at jeg aldri skulle tilbake. Det var ett år med ensomhet, skyldfølelse som overlevende, og med søvnløse netter hvor marerittet ble gjenopplevd.

– Det å slite med konsentrasjonsvansker slik at du ikke klarer å lese på studiene, er frustrerende. Jeg var ikke sosial, var redd i mitt eget hjem, og jeg måtte alltid vite hvor alle nødutganger var.

Men jeg klarte å gjennomføre. Det er jeg stolt av.

Studiene ble til slutt en mastergrad i sikkerhetspolitikk og med en masteroppgave som handlet om forebygging av ekstremisme og terror.

Det er tilfeldigheter som beskriver forskjellen mellom oss. Fredrik ble drept ved pumpehuset, mens han beskyttet og hjalp andre. Jeg hadde gjemt meg noen hundre meter bortenfor. Da morderen kom til pumpehuset, flyktet jeg videre. Fredrik mistet livet, jeg fikk sjansen til å overleve.

I en liten hule noen hundre meter unna, pepret kulene mot meg og andre. Ved et Guds under traff de meg ikke.

– Fredrik var en lun, stor og trygg, og som alltid skulle passe på alle andre forteller Monica.

Ektemannen Roy tilføyer:

– Han var veldig inkluderende og jeg kan aldri huske at han satte seg selv først, sier han.

Foreldrene tegner et bilde av en gutt som var bestemt, og trygg på seg selv, og jeg tenker raskt tilbake på det lune smilet som møtte meg på Utøya den 21. juli 2011.

Lever relativt bra

Samtalen mellom oss, et par etterlatte og en overlevende, på Eidsvoll glir lett. Vi snakket om alt fra livet, muligheter, utfordringer og fotball. Alle sønnene deres er fotballinteressert, og spesielt yngstesønnen. Fredrik var også interessert, og det er tydelig at Roy er det også:

– Fredrik heiet på feil lag, svarer han kontant, og jeg tar meg friheten til å spøke med at han kanskje hører faren sin.

– Han vet godt hva jeg mener, sier han og humrer.

Tiden leger noen sår, om ikke alle. Det er godt å snakke om hverdagslige ting og familieliv. Vi har møtt hverandre flere ganger i løpet av disse fem årene og delt både gode og vonde opplevelser. Monica og Roy hadde styrke nok til å dele sin historie med oss i boken jeg og min far skrev etter 22. juli 2011. Vi har også vært sammen på overlevende-samlinger og andre arrangementer i regi av Støttegruppen for 22. juli. Monica er leder for fylkesgruppen i Akershus. Også Roy har vært aktivt med.

Men det er likevel noe annerledes denne gangen. Jeg er her som overlevende fem år etterpå, men også som Siri, journalist for lokalavisa. Det er spesielt, men kanskje også et bilde på at tiden tross alt har gått framover.

I det siste har jeg reflektert over hvordan livet har vært de siste årene, og om hvordan jeg har kommet meg videre. Tilfeldighetene gjorde at jeg overlevde og kunne fullføre utdannelsen. Alt er kanskje ikke blitt som jeg hadde tenkt. Men nå forsøker jeg å etablere en egen karriere og en egen framtid.

Hvordan har det vært for Roy og Monica?

For mens Roy har klart å komme tilbake til jobb og ta nye utfordringer, har veien vært tyngre for Monica.

– Jeg har slitt. Jeg har prøvd å komme tilbake i jobb, men det har ikke fungert, forteller Monica, mens hun videre forteller at hun i de vonde dagene opp mot femårsmarkeringen kjemper en innbitt kamp mot NAV.

Hun har gjentatte ganger prøvd å komme seg tilbake i jobb, uten å lykkes. Det har blitt for tungt, for mye følelser.

Samtidig understreker de at menneskene rundt dem, venner, familie og kolleger har hjulpet masse, og at det har vært sentralt.

Når disse årene har gått, så er det naturlig å spørre:

Hvor er vi i dag?

– Jeg kjenner på meg selv at livet er annerledes, at det kanskje aldri blir det samme som før, sier jeg.

Roy sier de omsider har klart å akseptere det nye livet etter 22. juli 2011.

– Men innimellom slår det gamle inn, livet før vi mistet Fredrik, utdyper Monica.

– Ja, det gjør jo det. Men stort sett har man akseptert at tingene er som de er. I den hektiske hverdagen vår i dag, føler jeg at vi tross alt lever relativt bra, selv om vi har hatt mye voldsomme greier i familien disse årene, sier Roy.

– Ta tilbake hverdagen

Ett år etter Utøya-massakren hadde omtrent halvparten av ungdommene som overlevde hatt depressive og posttraumatisk stressreaksjoner.

I dag, fire år etter, er tallet lavere, men undersøkelser viser at det fortsatt er unge som sliter.

Mange har hatt vanskeligheter med skolen og å fullføre studiene.

Hovedfunnet i studiene som er gjort om foreldre som mistet barn på Utøya er at de over tre år etterpå slet med sorg- og traumereaksjoner og at belastningene fortsatt svekket arbeidsevne.

For halvparten av foreldrene var belastningene fortsatt så store at de hadde redusert arbeid eller ikke arbeid i hele tatt.

Det er ingen tvil om at disse årene har vært tøffe for ikke bare oss tre, men alle som ble rammet direkte av det som hendte i regjeringskvartalet og på Utøya.

Livet etter et traume byr på både utfordringer, glede, sorg og savn. Samtidig har eksperter, media og psykologer hele veien snakket om «å ta tilbake hverdagen».

Det har vært en kamp for oss alle tre, men den har naturlig nok vært ulik for oss,

Roy spør meg, mens han ser meg nysgjerrig i øynene, om jeg har kjent på et slags forventningspress knyttet til dette:

– Ja, det har jeg. Da jeg gikk til psykolog og andre eksperter, følte jeg på dette. Men samtidig ble det sagt ofte at det er mulig du ikke klarer å fullføre skolen, det er ikke sikkert du klarer å jobbe igjen. Også det gjorde noe med meg.

Jeg forklarer Monica og Roy at noe av motivasjonen min i England, etter hvert å vise dem at de tok feil.

– Livet mitt skulle ikke være over fordi en mann prøvde å ødelegge det. Jeg ville bruke hendelsene til noe positivt for meg, og gjøre historien min til en naturlig del av meg selv.

Har ikke lært noe

Til tross for sorgen de fortsatt bærer på, er ekteparet tydelige rundt refleksjonene de har gjort seg hva gjelder lærdommen av 22. juli. Monica sier til meg at det er et vanskelig spørsmål å besvare, men har likevel noen tanker rundt det hele.

– Av og til tenker jeg at vi ikke har lært noe, bryter Roy inn kontant.

– Når vi ser så mye grums på nett, hva folk deler og kommenterer, så er det skremmende at det ofte likner tankegodset til Breivik, sier Monica videre, og samtalen drar seg mot flyktningkrisen.

– Jeg har blitt kjempeengasjert i disse greiene her, sier Roy engasjert, mens han innrømmer at 22. juli og reaksjonene har gjort at han ikke har kunnet ytre seg slik han selv ønsker.

I Fredrik sin ånd

Har engasjementet vokst i etterkant av 22. juli?

I boken pappa og jeg skrev om 22. juli, hvor dere blant annet er intervjuet, sier dere at en av kampsakene til Fredrik var kampen mot rasisme?

– Veldig, sier hans mens tårene treffer øyekroken og han tydelig blir rørt. Jeg lovte meg selv, når dette skjedde, at det var en av tingene jeg aldri skulle gi opp, sier han mens han tar en liten pause og kona Monica henter fram et papirtørkle.

Mens jeg hører svaret vender jeg blikket mot et hvitt hus jeg kan skimte bak Roy, mens jeg tenker at en samtale med Fredrik om dette hadde vært interessant. Selv har jeg jo studert i utlandet, hvor temaet jevnlig har blitt diskutert, samt bodd i et svært flerkulturelt miljø.

Roy fortsetter engasjert, og det blir tydelig for meg at han ser fram til å ta større del i saken:

– De siste årene har jeg ikke klart å forholde meg saklig, og har ikke klart å ta del i denne saken slik jeg ønsker. Nå har jeg tatt det standpunktet om at jeg er klar for det etter sommeren, forteller han. Engasjementet til foreldrene viser fram en side som inspirerer. For selv om de har gått gjennom fem tøffe år, så finner de likevel rom og overskudd til å hjelpe andre. De utstråler en varme som jeg kjenner igjen.

Jeg har merket meg den flere ganger de siste årene, men det er først nå, under denne samtalen at jeg ser det klart og tydelig. Fredrik hadde fått en god oppdragelse av foreldrene, og varmen og smilet han utstrålte til meg og de andre på leirplassen var godt forankret hos foreldrene på Eidsvoll.

Han er en av de 69 stemmene verden fortsatt hadde trengt, men som så altfor tidlig ble frarøvet sin framtid.

Det gjør at jeg tenker at vi som overlevde – vi som lever – har en oppgave. Vi får gjøre den forskjellen for andre vi har muligheten for. Det skal jeg, sier jeg til meg selv, før jeg klemmer Monica og Roy farvel.

Til tross for grusomhetene og tapet av Fredrik og de mange med ham, har det oppstått noen unike relasjoner.

Vi tre deler noen av dem.