Asbjørnsen og Mor har hutret seg langs den folketomme kaia på Sørenga og vandret på rød løper inn på Mirabel. Restauranten framstår som en mastodont i sort og glass, og har utvilsomt en av hovedstadens beste beliggenheter.

Mirabel på Sørenga er søsterrestauranten til den første Mirabel, som ligger på Jessheim. Senere har Mirabel åpnet også i Lillestrøm og for to år siden åpnet de på Sørenga. 500 spisegjester er det plass til her, og stedet har en gigantisk uteservering som vender ut mot Bjørvika.

Denne januarkvelden er det tynt med folk langs strandpromenaden, og flere av naborestaurantene holder stengt. Hos Mirabel er det bra belegg, og vi får bord rett ved en høylytt gjeng som tydeligvis er på jobbtreff.

Menyen er så å si lik på Mirabels tre filialer, og nettopp den brede «passer for alle»-menyen har fått hovedstadspressens restaurantanmeldere til å harselere over romerikstilhørigheten.


2020.02.13. Oslo. Mirabel. Sørenga.
2020.02.13. Oslo. Mirabel. Sørenga.(FOTO: )

Romerike eller Roma?

Dagbladets Robinson og Fredag mente for eksempel at «Mirabel må bestemme seg for om det vil være Romerike eller Roma – en fullblods harry eller autentisk middelhavsrestaurant».

For det er middelhavsrestaurant som er konseptet, og da kan man jo med berettigelse lure på hva elg, hjort og torsk gjør på menyen side om side med pizza, pasta og souvlaki. Mor legger tvilen til side og går for hjortemedaljong med kremet kantarellsaus og middelhavsgrønnsaker. Til forrett ønsker hun chilimarinerte skalldyr og bestiller et glass Sancerre til forretten, mens hun lar kelneren få anbefale vin til hjorten.

Allerede her starter slurvet, for rødvinen blir servert sammen med hvitvinen og forrettene. Etter at Mor har smakt og godkjent en Valpolicella heller servitøren slumpen av flaska over i rødvinsglasset.

– Litt sløvt, synes Mor, og setter rødvinsglasset til side.

Stemningen stiger i takt med inntaket av vin på nabobordet, men forrettene løfter ikke stemningen rundt vårt bord. Chilimarinerte skalldyr består av et kamskjell og tre scampi, servert med en intetsigende chiliolje og en litt dvask rucolasalat.

Kamskjellet er ikke helt gjennomvarmet, og forretten kaller ikke fram noen superlativer hos Mor.

– Det beste med denne forretten var vinen, sier Mor kontant.

Asbjørnsens sjøkreps- og skalldyrspyd har fått for lang tid på grillen, og scampiene smaker brent. På spydet henger også et par bitte små krepsehaler, som later til å komme fra lake.

Skalldyrspydet hadde fått noen sekunder for lenge på grillen og smakte brent.
Skalldyrspydet hadde fått noen sekunder for lenge på grillen og smakte brent.(FOTO: )


Noe kuvertbrød har vi ikke fått, så magen rumler fortsatt etter at forrettene er fortært.

Heldigvis løftes stemningen betraktelig når hovedrettene kommer på bordet. Hjortemedaljongen er utrolig mør og helt perfekt stekt med rosa kjerne. Kantarellsausen er god på smak og har rikelig med sopp.

«Middelhavsgrønnsaker»

– «Middelhavsgrønnsakene» er ikke akkurat noe høydepunkt. Squash, brokkoli og sjampinjonger stekt i olje er er merkelig kombinasjon til hjort med fløtesaus og nyrørte tyttebær. Men de fløtegratinerte potetene er et godt og smakfullt følge, og Valpolicellaen et meget bra vinvalg til hjorten, kommenterer Mor.

Det tar sin tid å få kontakt med en servitør for å få litt påfyll på vinen, men når det først kommer, serveres et litt rausere glass enn i første runde.

– Oj, det sto at det skulle være spicy, og det er det! utbryter Asbjørnsen.

Han har bestilt baconsurret kylling med ratatouille og stekte poteter. Kyllingen er saftig og god, og chilikrydder setter et bra sting på retten.

– Smaken er det lite å utsette på, men dette er ikke en klassisk ratatouille slik jeg vil definere det, for her er det både brokkoli og sjampinjong i tillegg til aubergine, løk og paprika. Men jeg liker presentasjonen, at den er formet som en liten kake. Det hele ser veldig tiltalende ut, sier Asbjørnsen.


Mirabel ligger på Sørenga med utsikt mot Bjørvika.
Mirabel ligger på Sørenga med utsikt mot Bjørvika.(FOTO: )

Og så ble vi glemt ...

Vi venter en stund før det ryddes av bordet. Selskapet på nabobordet har betalt og forlatt lokalet, så nå er stemningen roligere og mer behagelig. Vår servitør dukker opp med dessertmenyer og tar opp bestilling. Mor ønsker tiramisu, mens Asbjørnsen vil ha sjokoladefondanten.

Etter 30 minutter med venting begynner vi å lure på om de har glemt oss helt, noe som viser seg å stemme. Servitøren er innom og spør om ikke vi har fått dessertene? Han forter seg bort til og legger inn bestillingen på nytt, og så går det nye ti-femten minutter før dessert er på plass.

Tiramisuen er formet som et kakestykke med belegg av tynn, mørk sjokolade. Smaken er god, men uten noen wow-faktor av noe slag. Asbjørnsens sjokoladefondant er, som han selv uttrykker det, helt grei, men ikke noe mer enn det.

Mirabel har lagt seg i et høyt prissjikt og ønsker å framstå som en eksklusiv restaurant, men prisen på rettene står ikke i forhold til kvaliteten. De fleste hovedrettene ligger godt over 350 kroner. Når det i tillegg lugger såpass mye i forhold til servicen får ikke dette blitt noe mer enn litt midt på treet.

Mirabel Sørenga, Sørengkaia 163, Oslo

Mirabel

Atmosfære: Elegant og eksklusiv restaurant med fantastisk sjøutsikt.

Meny: Konseptet er middelhavsrestaurant, men den omfangsrike menyen rommer mye mer enn middelhavskost.

Mat og drikke: Svært varierende - fra veldig bra til nærmest strykkarakter.

Service: Haltende den dagen vi var innom.

Pris: Relativt dyrt. Forretter: 120-140. Hovedretter: 300-450. Pizza/pasta: 170-200. Desserter: 100-135.

I totalvurderingen er det lagt mest vekt på mat og service.