Jeg husker det som om det skulle vært i går.
Det var en helt vanlig søndag høsten i år 2000. Jeg var på arbeidsplassen min, puben Martins i Lillestrøm, for å sette opp vaktlister sammen med daglig leder.
Plutselig kjente jeg en rar følelse ved høyre skulder. En merkelig prikking. Etter to, tre timer ble det verre. Prikkingen fortsatte nedover i beina og jeg kom meg på legevakta. Beskjeden der var at jeg skulle reise hjem å ta det med ro. Men tilstanden min ble bare verre og verre, og til slutt klarte jeg ikke stå på beina. Da kom ambulansen, og jeg ble skyflet rett inn på nevrologisk avdeling på Ahus.
Jeg var blitt lam. På få timer var jeg blitt lam.
Jeg var 24 år og hadde ikke kontroll på verken armer eller bein. Samtidig ble jeg skjev i ansiktet. Redselen økte.
Jeg lå på Ahus i en uke. Aldri før har jeg blitt testet for så mye rart. Heldigvis var jeg ei aktiv jente under oppveksten. Det at jeg var sterk i kroppen gjorde sitt til at jeg kun satt tre dager i rullestol. Så klarte jeg ved hjelp av leger og fysioterapeut å gå med gåstol. De sa at min gode muskulatur og generelt sterke fysikk gjorde at jeg kom meg såpass fort.
Men noe er ødelagt i kroppen min.
Jeg har en flekk på sentralnervesystemet som legene ikke finner ut av. I dag har jeg omtrent ikke følelse i venstre bein. Jeg kjenner ikke forskjell på kulde og varme. I høyre bein har jeg svekket motorikk og dårlig muskelstyrke.
Når jeg trener spinning i studio, er det venstre bein jeg kjører hardt som faen, så jeg ikke kjenner syre. Jeg sliter med løping når den varer over en time. Da begynner beina mine å leve sitt eget liv. Jeg er så sliten da, og det er vanskelig å få hodet til å sende de riktige signalene til resten av kroppen.
Hvordan går så dette når jeg bestiger høye fjell?
Tro meg; da jeg først reiste til Kilimanjaro med min venninne Line, var jeg meget spent på hvordan det ville gå. Fra siste basecamp og opp til toppen, hadde vi møkkavær. Jeg husker det var tungt. Jævlig tungt. Enkelte steder måtte jeg hjelpe til med hendene for å få beina over visse områder. Men det gikk! For alt går! Jeg nådde toppen av Uhuru Peak, 5.895 meter over havet. I Himalaya året etter var jeg minst like bekymra. Det er jo en tanke kaldere i Himalaya. Men bank i bordet, på mine turer til Himalaya går det veldig bra. Jeg klarer selvsagt å klatre, beina funker, men kjenner jo at jeg blir dødssliten på vei ned, og den ekstra konsentrasjonen må være på plass. Sherpaene mine, Pasang og Mingma, er godt innforstått med denne skaden jeg har. Det er utrolig viktig at teamet mitt vet om alle skavanker, i tilfelle vi havner i en risikosituasjon.
Jeg er fremdeles redd for å få tilbakefall. Får jeg et nytt likt anfall som i år 2000, får jeg mest sannsynlig en Multippel sklerose (MS)-diagnose. Jeg har trent relativt mye disse årene for å hindre et nytt anfall. Jeg vil stå på toppen av Mount Everest for å hedre mamma og pappa, men samtidig vise at ingenting er umulig. Selv med en litt skrall kropp med noen flekker som ikke bør være der, skal jeg nå den toppen. Mount Everest har navnet mitt på seg.