Gå til sidens hovedinnhold

Til minne om Bendt Andersen

Minneord

Natt til tirsdag 21. juli 2021 sovnet pappa inn på palliativ avdeling ved Ahus, med meg og mamma ved sin side, og døden har krevd et hjertegodt menneske.

Livets oppløpsside kom brått, tross nær et og et halvt år med kreftsykdom. Lite visste han at han låste døren for siste gang fredagen før, da han i utgangspunktet bare skulle inn på sykehuset og få justert sine smertestillende medisiner, siden smertene hadde tiltatt veldig siste måned. På sykehuset traff han verdens nydeligste leger og pleiere, og han turte å overgi seg til andre for å få hjelp med all smerte og fortvilelse. Åpenbart var sykdommen gått mye lenger enn verken han eller vi visste, og fire dager etter innleggelse døde han.

Pappa levde 70 år av sitt liv i Fetsund, og var vel det man kan kalle en ekte og stolt Fetsokning, men da alderen begynte å kreve sitt, valgte han og mamma å se seg om etter en leilighet. Pappa fant rasket den fine leiligheten på Myrvoldjordet, og ville gjerne flytte dit, så de 4 siste årene sine bodde han i Aurskog og stortrivdes med det.

Pappa var hjemmekjær, men helger og ferier opp gjennom har han og mamma i hovedsak tilbragt på Svalerødkilen og på hytta på Ljøsheim.

Mange venner og kjente hadde han, både gjennom skole og fotballen i yngre dager, dans og festligheter opp gjennom voksenlivet, og selvsagt gjennom familie og gode naboskap. De 4 årene han bodde på Aurskog, var det «gutta på kafeen» det var aller finest å føle en tilhørighet til i hverdagen. Senest torsdagen før han døde var han på kafeen på Aurskog senter og traff kompisene.

Sport sto pappas hjerte nær, og enten det var friidrett, ski, håndball eller fotball sto tv på, og han fikk med seg det meste. Selv var han fotballsparker i sine unge dager, først spilte han for Fet, men litt stas var det nok å være første spiller kjøpt til FIF (Finstadbru) helt i starten på 70-tallet. Han var rask der han løp på banens venstre side.

45 år av arbeidslivet tilbrakte han hos Emil Moestue i Oslo som bokbinder. Da firma besluttet å flytte til Finland, var pappa i en alder det var vanskelig å få ny jobb, så uten å fortelle det til noen gikk han kurs og tok taxilappen. Så ble det noen år bak rattet i en av drosjene til Lasse Johansen, noe han trivdes godt med.

De fleste som kjente pappa vil si seg enig i at han var en mann av få ord, men i de rette settinger, var han glad i å prate også. Han visste vel at det ikke var så lett å komme til ordet, med både en mamma, en kone og ei datter med munndiaré, og holdt derfor ofte klokelig munn.
Men han kunne ha en artig kommentar på lur, og lo godt av andres morsomheter. En sykepleier på palliativ måtte også le, da hun spurte forsiktig «Hvordan ligger du nå?» og pappa så lurt på henne og svarte mellom smertetakene «på ryggen», som jo sant var ...

Nå er pappas liv blant oss over, og jeg gråter i hjertet mitt i sorg fordi han er borte, men jeg smiler også i glede fordi han har levd.

Takk for alt pappa - vi møtes igjen!

Heidi Muggeby-Andersen, datter, Aurskog

Kommentarer til denne saken