I løpet av en uke har Norge fått ny regjering, sammensetningen av Stortinget har endret seg. Vi som fikk tillit ved valget i september, har fått nye arbeidsoppgaver. Jeg sier som Svein Tore Marthinsen sa det i denne spalten for noen uker siden, vi har verdige skifter i Norge.

Det er et kvalitetsmerke på vårt demokrati når vi ser Anniken Huitfeldt og Ine Eriksen Søreide gir hverandre en varm klem ved overrekkelsen av nøkkelkortet til utenriksministerens kontor. Også når ordene gratulerer, lykke til og takk antakelig var de mest brukte i den to dager lange trontale- og erklæringsdebatten i stortingssalen. Jeg har bare opplevd to slike maktskifter i Stortinget. I 2013 og nå i 2021. Til tross for at vi ofte snakker om et hardt og krevende debattklima, er min opplevelse at vi ikke har glemt kunsten å behandle hverandre med respekt i norsk politikk.

Det er lett å ta for gitt at det er sånn. Det må vi ikke. Det slo meg da jeg forleden snakket med en av ambassadørene til Norge. Hun fortalte meg hvor rørt hun ble da hun på valgnatten så hvordan den statsministeren som tapte valget varmt gratulerte den som skulle overta, og hvordan han på sin side med respekt takket den sittende statsministeren for innsatsen.

Selv i det som fortsatt var valgkampens hete, og på et tidspunkt hvor følelser som henholdsvis dyp skuffelse og euforisk glede sikkert preget dem, viste de for oss alle at demokratiet i Norge handler om noe mer enn dem som vinner og dem som taper. Det handler om at vi som stiller til valg har en grunnleggende og dyp respekt for at i et folkestyret er det velgerne som bestemmer.

Romerike har ikke akkurat befunnet seg i den politiske skyggen den siste tiden heller. I Hurdal er «Huddarsj-plattformen» – som vanlige folk her øverst på Romerike kaller den – unnfanget av de to partiene på venstresiden som fikk størst oppslutning i valget. Med tre kvinnelige statsråder fra Romerike i Jonas Gahr Støres regjering og med en solid gjeng romerikinger på Stortinget, må vi si at regionen både har markert seg og vil markere seg i årene fremover.

Noe av det mest nervepirrende som stortingsrepresentant er de ukene etter valget hvor du ikke aner hvilket politisk fagområde du skal jobbe med på Stortinget de neste fire årene. Det er en krevende kabal å få til å gå opp for partiene, og det er ikke på langt nær alle som får det de ønsker seg som fagområde. Kanskje ønsket en seg til helse og fikk justis, kanskje skal en nå sette seg inn i krevende regelverk i arbeids- og sosialkomiteen når han egentlig håpet å sitte i utenrikskomiteen.

Uansett hvor vi havnet, så leser vi oss nå opp på viktige saker på området, den avgåtte regjeringens statsbudsjett, Hurdalsplattformen og forbereder oss så godt vi kan til budsjetthøringer på statsbudsjettet som starter til uken.

Selv fikk jeg rett og slett oppfylt ønsket mitt og skal de neste fire årene være i drømmekomiteen, helse- og omsorgskomiteen. Det blir spennende å være leder for komiteen og jeg gleder meg til å jobbe med det fagområdet på Stortinget som har betydning for oss mennesker fra før vi blir født og gjennom livsløpet.

"Med tre kvinnelige statsråder fra Romerike i Jonas Gahr Støres regjering og med en solid gjeng romerikinger på Stortinget, må vi si at regionen både har markert seg og vil markere seg i årene fremover.

Jeg vet at de neste fire årene vil by på møter av alle slag. Møter med mennesker i dyp krise, som venter på medisiner, venter på behandling og som ber om hjelp og håp. Møter med pasienter som lovpriser pakkeforløp på kreft fordi de føler seg trygge og ivaretatt. Møter med unge som sliter psykisk og ber oss hjelpe dem raskere. Møter med pårørende som er slitne, redde, ja kanskje også sinte fordi de strever så. Møter med helsepersonell som elsker jobben sin, men som også føler de ikke strekker til og at ressursene er for knappe. Møter med pasientorganisasjoner som snakker på vegne av de som kanskje ikke orker å snakke selv. Møter med journalister som stiller vanskelige spørsmål og vil ha raske svar.

Alt dette er viktige møter og møter jeg ser frem til. For pasientens helsetjeneste skapes ikke inne på et kontor på Stortinget. Det skapes kunnskapsbasert i et samspill mellom pasienter, pårørende, helsepersonell, forskning og oss som er politikere og lovgivere.