Å yte omsorg til syke og trengende oppleves meningsfullt. Men mange sykepleiere opplever å ikke ha mulighet til å yte tilstrekkelig omsorg i dagens norske sykehus.

Som nylig pasient ved en medisinsk avdeling, opplevde jeg sykepleiere som i liten grad hadde tid til å se den enkelte pasient og å følge opp grunnleggende omsorg. De ansattes oppgaver bar for en stor del preg av medisinsk oppfølging.

Som pårørende gjorde det sterkt inntrykk på meg da jeg besøkte et nært familiemedlem hjelpeløs i sengen på kirurgisk avdeling. Ingen hadde tilbudt ham hjelp til å få vasket seg eller tilrettelagt så han fikk i seg mat.

Som pasient på sykehus beskrev min gamle mor flere ganger følelse av ensomhet. Jeg ligger jo her helt alene hele dagen, sa hun. Jeg forsto hennes opplevelse da jeg selv var pasient på et norsk sykehus. Det gikk timer uten at noen var innom.

Sykepleie hører ikke hjemme i markedsøkonomisk tenkning

RB skriver 23.06.22 om ansatte på akuttmottaket som slår alarm om drift over kritisk grense og ansatte som sykemelder seg og slutter.

Sykepleiere på sykehusavdelinger, som jeg har snakket med, forteller om en krevende arbeidshverdag der de må gjøre strenge prioriteringer. De har ikke mulighet til både å sørge for medisinsk behandling og samtidig gi god omsorg. De forteller om indre konflikt i forhold til egne profesjonelle verdier. Verdier som handler om respekt, empati og omsorg, og som uttrykkes gjennom kommunikasjon, relasjon, etisk bevissthet og praktisk handling.

Sykepleiere sluses inn i en kultur som går på tvers av deres fag og etikk. En kultur basert på markedsøkonomisk tenkning. Helseforetaksmodellen vektlegger pasientgjennomstrømning. Retorikk med uttrykk som produksjon, ferdigbehandlet, pakkeforløp og rettighetspasient benyttes. Alt skal dokumenteres. Men lovens paragraf om rett til forsvarlig helsehjelp brytes daglig.

Omsorg, handling og kjærlighet

Helsehjelp innebærer noe mer enn å avdekke og analysere harde fakta, diagnostisere og iverksette medisinsk behandling. Helsehjelp innbefatter omsorg. Omsorg handler om å bli kjent med den andre, avdekke følelser og sørge for ivaretagelse gjennom tilpassede løsninger.

Kari Martinsen, en av sykepleiens viktigste omsorgsfilosofer, har uttalt at omsorg handler om «å delta aktivt i den andre sin lidelse». Hun sammenligner med den barmhjertige samaritan, et medmenneske som hjelper en fremmed både gjennom handling og kjærlighet. Det er i relasjonen til pasienten og i den praktiske situasjonen at barmhjertigheten skal synliggjøres.

Martinsen poengterer at i helsevesenet må omsorgsmoralen bære preg av en etikk preget av både «sentimental omsorg», dvs de følelser som oppstår i møtet mellom sykepleier og pasient, og det hun kaller formålsrasjonalitet, der moralen blir rasjonell, resultatorientert og analytisk.

Mål-middel-tenkning er en fallgruve

I dagens sykehus og i vårt samfunn har formålsrasjonaliteten høy rang. En etikk basert på mål og middel-tenkning. Pasienten utredes og får en diagnose. Det settes i gang tiltak for å fjerne symptomene, lindre og eventuelt helbrede lidelsen. Sentrale verdier, knyttet til nåtidens individualistiske fokus, handler om det enkelte menneskets uavhengighet og selvstendighet. Man har en forestilling om at dette oppnås ved å gi medisinsk behandling, men ellers la den syke klare seg mest mulig på egen hånd.

Anerkjennelse, omsorg, trygghet

Som pasient fikk jeg medisinsk oppfølging på sykehuset. Men jeg opplevde mye ensomhet og utrygghet. Jeg følte meg ikke sett som individ. Jeg var en diagnose, et tilfelle. Omsorg og empati var mangelvare. Og det var lett å føle seg krenket, som et ingen ting, noe ubetydelig, som ingen så eller la merke til. Det var ingen ting i min situasjon som fikk meg til å oppleve uavhengighet og selvstendighet.

Relasjoner

Flere teoretikere støtter at det er gjennom det mellommenneskelige møtet at en støtter pasienten til selvstendighet og autonomi. Ved å «møte den andre der han er» (Søren Kirkegaard) gir sykepleieren pasienten mulighet til å «legge sitt liv i den andres hender» (Knud Ejler Løgstrup) med en forventning om å bli ivaretatt. Følelsene som oppstår i møtet er avgjørende for at sykepleier skal opparbeide seg evne til å bry seg, yte omsorg og ta vare på den andre (Per Nortvedt). Selve relasjonen hindrer ytterligere tap av selvaktelse og selvoppløsning (Anne Gretland) og autonomi og selvstendighet får mulighet til å utvikles.

Men andre ord; Relasjonen og gjensidigheten mellom sykepleier og pasient vil utvikle likeverd, likestilling og frihet, da mennesker er gjensidig avhengig av hverandre. Det er i selve møtet med den andre at selvstendigheten utvikles ved at barmhjertigheten og omsorgen utøves.

Flukt fra yrket

Vi trenger sykepleiere. Søkertall til sykepleieutdanningen tyder på stor Interesse for faget.

Entusiastiske sykepleiestudenter gleder seg til å utøve sin profesjon. Likevel har vi i mange år opplevd en vesentlig flukt fra sykepleieyrket og helsevesenet opplever økt mangel på kompetent helsepersonell. Det er flere årsaker til flukten. En årsak kan være manglende mulighet til å gi omsorg.

Sykepleiere har kunnskap om betydningen av relasjon, tilstedeværelse og å se den andre. Og de beskriver hvordan de daglig må skyve til side sentrale verdier de ønsker å jobbe etter. Systemet, rammene og kulturen de arbeider i, gir ikke rom for at de kan utøve sitt fag slik det er etisk og moralsk forsvarlig. Mange beskriver opplevelse av å bli teknikere som hver dag går hjem med en ubehagelig følelse av å ikke ha fått gjort nok for pasienten. De opplever å være i en etisk skvis! Jobben blir meningsløs! Barmhjertigheten er borte!

Det er håp!

Heldigvis kan jeg minnes en sykepleier og en sykepleierstudent, som begge tok seg tid og møtte meg som et medmenneske. Da følte jeg meg sett og respektert. Jeg følte meg verdifull. Jeg følte meg trygg. Filosofen Emmanuel Lèvinas beskriver at det handler om å motta og ivareta det unike ved den andre. Det handler om omsorg.

Ann-Grete Dybvik Akre, Seksjonsleder/høgskolelektor, Høgskolen i Innlandet, Jessheim