«Vi diskuterte internt om vi skulle gi Vigrid oppmerksomhet»

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Les alt selv om du er på sommerferie – nå kan du teste RB+ i 5 uker for 5 kroner

«Vi må kunne mer enn nazistene, ellers vinner vi aldri denne krigen.»

Sist lørdag kunne vi i RB lese minneordene over Inger Marie Gulbrandsen fra Sørum. Et av de siste tidsvitnene fra tyskernes konsentrasjonsleire ble 93 år gammel. To dager etterpå viet vi spalteplass til Skedsmo-ordfører Ole Jacob Flæten. Han reagerte sterkt på en mail fra Vigrids Tore Tvedt til en rekke kommunestyrerepresentanter på Romerike med ønske om partnerskap for å bevare Norge Nasjonen, eller noe sånt. «Reinspikka nazisme», påpekte Flæten, og de som orket å skumme seg gjennom klipp og lim-propagandaen fra internetts skitneste bakgater, må naturligvis si seg enig.

Vi diskuterte internt om vi skulle gi Vigrid, som for 13 år siden besudlet to av våre viktigste kulturminner – Raknehaugen i Ullensaker og Nes kirkeruiner – med «dåpsseremonier» for forvirrede høyreekstreme ungdommer, det de ønsket; nemlig oppmerksomhet. Vi kom til at forkvaklet og menneskefiendtlig ideologi ikke kan forties. Trollet må fram i lyset for å sprekke. Det var også Inger Gulbrandsens holdning. Medieomtalen den gang førte til at lokalsamfunnene på Øvre markerte sin avsky og vendte nynazistene ryggen.

Inger Gulbrandsen brukte hele sitt liv til å tenne motild mot den ulmende faren fra nazismen og rasismen. Hennes livshistorie er … ja ... spektakulær strekker ikke til. Hun var en av de få som overlevde grusomhetene i Ravensbrück i Tyskland.

I denne konsentrasjonsleiren ble 92.000 kvinner og barn drept fra 1939 til 1945. Sørum-kvinnen så unger bli plukket ut for å dø. Hun opplevde menneskeheten på sitt mest bestialske, men lot seg aldri knekke. Isteden viet hun sitt liv til å farte fra skole til skole og ta med elever med de «De hvite bussene», som i sin tid reddet henne, for å lære nye generasjoner om ondskapens historie.

Vigrid forfekter fremmedhat og antisemittisme, og en viktig kampsak er å benekte holocaust. Det gjennomsyrer også den giftige eposten fra Tvedt. Men nazistenes jødeutryddelse skjedde. Massemyrderiene er et historisk faktum; ondskap satt i system. Et av de dystreste kapitlene i menneskehetens historie må aldri gå i glemmeboka. Kampen mot glemselen, likegyldigheten, hat og fordommer må føres med opplysning. Det blir mer krevende når tidsvitner som Inger Gulbrandsen er borte.

Hun ble tatt for illegalt arbeid og arrestert, blant annet for å ha reddet to jødiske jenter over til Sverige. Foreldrene var allerede tatt, og de måtte flykte i all hast. Småjentene fikk bare ta med noen få saker i en liten sekk. Den ene rasket sammen skolebøkene sine. Inger trodde jenta ville velge en leke eller et kosedyr, men den lille svarte voksent: «Vi må kunne mer enn nazistene, ellers vinner vi aldri denne krigen.»

Kunnskap er vårt fremste våpen i kampen mot ondskapen.

Artikkeltags