«Maten tok sakte, men sikkert over livet mitt»

Laura Busuttil (22), AUF-er, statsvitenskap-student og blogger, Skedsmo.

Laura Busuttil (22), AUF-er, statsvitenskap-student og blogger, Skedsmo. Foto:

Av
DEL

BloggSpiseforstyrrelser har vært en vesentlig del av livet mitt, og for meg er det viktig å dele dette med dere.  Jeg var en av flere ofre av denne grusomme sykdommen. Jeg ble påvirket av media, fordommer, forventninger og en del kommentarer/tilbakemeldinger som jeg aldri skulle fått.

Les Lauras blogg her!

Det hele startet allerede på barneskolen hvor jeg ble mobbet grunnet klesstilen min, kondisjonen og at jeg brukte briller. Jeg hadde nesten ikke noen jeg kunne kalle for en venn, og jeg følte meg alltid alene og utestengt.  Jeg var absolutt normal, og veide som de fleste jenter på min alder.  Jentene i klassen min brydde seg veldig mye om utseende, sminke osv, men jeg var en av dem som ikke var så opptatt av sminke osv.

Jeg holdt fasaden, var sosial, og smilte selv om jeg gråt innvendig.  I 10. klasse følte jeg for første gang på følelsen av å ikke være bra nok. Jeg hadde aldri tenkt så mye over kroppen min før, kanskje jeg hadde gjort det men da hadde jeg ikke latt det påvirke meg i hvordan jeg faktisk levde livet mitt.

Jeg begynte å få kommentarer både "face to face" og på nett. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg fikk disse kommentarene, men hvis jeg fikk de så måtte det jo være sant tenkte jeg. Jeg følte meg forferdelig, og det måtte gjøres med. Det hele startet smått ved at jeg sluttet å spise matpakken på skolen, men jeg fortsatte å spise frokost og lunsj. Jeg ville ikke at foreldrene mine skulle legge merke til at jeg hadde det vanskelig.  Jeg begynte etter hvert å trene mer, og spise mindre. Jeg veide meg, og hadde mål om å gå miste flere kilo.  Jeg kastet aldri opp med vilje, men jeg kastet opp siden jeg ble syk av det.

Maske

På videregående skole var jeg ikke tilfreds med kroppen min, men samtidig brydde jeg meg ikke så utrolig mye. Det viktigste for meg var å få gode karakterer og bestå videregående. Jeg skulle klare dette her, uansett hvor hardt det kom til å bli.  Skolen åpnet en ny verden for meg: nye mennesker, ny skole, men jeg hadde en maske på hvordan jeg hadde det. Jeg følte meg alene, og jeg viste ikke hvem jeg skulle gå til for å kunne snakke om det.

Det var en periode hvor jeg trente alt for mye, og på helt feil grunnlag. Jeg skulle bli tynn. Jeg var lei å få kommentarer om at jeg ikke var bra nok.  Jeg klarer ikke å forsto at jeg en gang levde et liv der jeg ikke tenkte på situasjoner, telte kalorier, veide meg, trente, hadde angst, tvangstanker, panikkanfall, søvnmangel og depresjoner. Det føles som et annet liv, og ikke det livet jeg har i dag. 

Dette var ting jeg gjorde gjennom hele videregående skole, og jeg trodde at ingen merket det siden jeg syntes selv jeg var flink til å gjemme det bort. Jeg tok feil, for moren min merket at noe var galt. Uansett hvor mange ganger hun spurte meg klarte jeg ikke å si hva som egentlig skjedde og hva jeg følte.

Livet endres

Maten tok sakte, men sikkert over livet mitt.  Den var nå plutselig over alt, og det var vanskelig å slippe unna sitasjoner hvor mat ble servert.  Jeg klarte ikke å kose meg med maten. En periode var jeg besatt av matvarer og næringsinnholdet. Jeg var ofte kald, sliten og ønsket å sove.  Problemene med spiseforstyrrelsene startet i august 2010, men det ble verre fra september 2011.

I september 2011 skjedde det en hendelse som skulle forandre livet mitt med spiseforstyrrelser. Etter denne hendelsen klarte jeg ikke å tanke på noe annet enn hvordan kroppen min så ut. Jeg klarte ikke å se meg selv i speilet, siden da så jeg meg selv som tjukk, og verdiløs. Jeg hadde det vondt med meg selv, men hvem er det som egentlig kunne hjelpe meg?

Jeg var ofte hos legen, men jeg nevnte aldri at jeg slett med spiseforstyrrelser, men i 2013 sprakk jeg og fortalte foreldrene mine at jeg hadde et problem og ønsket hjelp. Jeg hadde holdt dette skjult i tre år, men nå klarte jeg ikke mer. Jeg fortalte alt, og med en gang de fikk vite om dette tok de kontakt med legen slik at jeg skulle få hjelp. Jeg ønsket hjelp selv, og dette var ikke noe jeg ble tvunget til.

Super motivasjon

Jeg følte jeg fikk den beste hjelpen på dps fra november/desember. 2015 til juni 2016. Jeg hadde det bedre med meg selv, men da jeg flyttet til Bodø i august 2016 fikk jeg da hjelp for spiseforstyrrelser ved Regionalt senter for spiseforstyrrelser. Jeg var litt skeptisk om det kom til å funke, men der tok jeg feil. Jeg fikk hjelp av flere gode og flinke helsearbeidere, og jeg er veldig takknemlig for all hjelpen jeg fikk. Jeg ble også kjent med andre som sliter/slett med spiseforstyrrelser. Det å snakke med andre som hadde samme problem var til god hjelp for meg. Jeg fikk også hjelp av en ernæringsfysiolog som var super motivasjon.

Verden for meg var svart, og jeg så ingen utvei. Da jeg ble sammen med forloveden i 2011, fikk jeg litt mer motivasjon til å gjøre noe med det. Jeg satt flere timer med han og snakket om følelser, og det var han som utfordret meg til å spise, men også skaffe meg hjelp. Jeg var så redd for å miste han om jeg ikke ble frisk, og jeg kunne ikke miste det viktigste jeg har i livet mitt.  Jeg var så redd for å miste han.

Frisk

Det har nå gått snart 7 år siden jeg fikk spiseforstyrrelser, men 4 år siden jeg fikk hjelp for det. Jeg var i forrige uke tilbake på regionalt senter for spiseforstyrrelser, og jeg tok flere tester. Jeg er nå erklært FRISK for spiseforstyrrelser. Jeg er utrolig glad og lykkelig. Det har vært flere år med kamp, og jeg har endelig klart å komme meg ut fra denne skremmende sykdommen. Jeg er bekymringsfri når det kommer til spiseforstyrrelsene og glad, og dette føler jeg også innvending.

Husk å ikke dømme andre, for man veit aldri hvilken historie man bærer på og ikke minst bagasje.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags