Hallgeir B. Skjelstads «Naturspeil» i RB 7. februar var noe oppsiktsvekkende. Skjelstad kommer med bitre utfall mot landets 400.000 registrerte jegere.

Nedslagsfeltet til hans egen avis huser et stort antall av dem. De fæle jegerne tillegges som gruppe egenskaper av Skjelstad, som man må spørres seg om ansvarlig redaktør Magne Storedal stiller seg bak.

I følge Skjelstad er jakt verken kultur, tradisjon eller livsstil. Til nød er det en marginal hobby om vi leser ham riktig. Dette er vel noe historieløst? Ja, vi har bedre klær, våpen og hjelpemidler i dag en for over 10.000 år siden vi jaktet rein fra bogestillinger og brukte fangstgroper. Det brukes i dag fordi vi er opptatt av egen og jakthundenes sikkerhet samt human avlivning av viltet.

Med kontroll på løse hunder med peileutstyr, kan vi ta dem inn etter jaktslutt for dagen så de ikke kommer i konflikt med rovdyr som kan utgjøre en fare for dem. Er ikke det et godt konfliktdempende tiltak?

I kronikken påberoper Skjelstad seg å operere med fakta. Det var det dessverre lite av. Å demonisere eller glorifisere dyr er ikke å tilføre en debatt om rovdyr noe konstruktivt. Det gjør da heller ikke forfatteren i dette tilfellet.

Jegernes interesseorganisasjons mener at ved å få debatten om rovdyr ned på et nivå hvor man diskuterer hvilke forpliktelser man er bundet av, og rene biologiske fakta, kan man finne gode løsninger for aktiv forvaltning og senket konfliktnivå. Skjelstad bidrar til alt annet enn dette.

De særnorske jakthundrasene og bruken av dem er noe Skjelstad ikke setter særlig høyt, om vi skjønner ham riktig. Kan det være at de står i veien for en natur som ved hjelp av rovdyr ikke skal forvaltes, som får piggene ut denne gangen? Den grunnleggende striden om bruk av norsk utmark står etter vårt syn mellom forvaltningsmotstandere og forvaltningstilhengere. Her vil hverken rovdyrromantikk eller rovdyrhat fører noe steds hen.

Men det er jo også litt befriende å se at skribenter i aviser har like mye fordommer som folk flest?