Med skrekk og gru ser vi når vi nå har trukket ut de fleste av soldater i Afghanistan etter 20 år en innledende tragisk slutt hvordan landet nå har blitt.

Totalt har over 9000 norske soldater tjenestegjort der på vegne av Norge gjennom NATO. Mange, både militære og sivile har dessverre vært et offer i krigen og vi har mistet 10 av våre og et utall har fått alt fra fysiske til psykiske skader som de må slite med gjennom hele livet. Nå er vi redd for at tidligere politiske avgjørelser skal gjøre våre soldater til de store taperne. Dette må vi ikke tillate. Vi har friskt i minne hvordan Vietnamveteranene ble behandlet etter avslutningen av krigen i Asia og vi må være bevisst på at våre veteraner gjorde jobben i Afghanistan på en utmerket måte og heller peke på politiske avgjørelser med store konsekvenser. Avgjørelser tilsynelatende uten konsekvensanalyse.

Litt historie

Afghanistan har en lang historisk kultur bak seg, men også en brutal historie langt tilbake i tid. I nyere tid, etter at Sovjet Unionen trakk seg ut i 1989, etablerte terrornettverket Al Qaida sine operasjonsbaser der. Dette med velsignelse fra det daværende Taliban regime i landet.

I begynnelsen av oktober 2001 innledet USA den militære Operasjon Enduring Freedom som en hevnaksjon, med bakgrunn fra terrorangrepene mot USA 11. september 2001. 9/11 står vel stemplet i oss alle som det aller verste terrorangrepet mot vesten i nyere tid med over 3000 omkomne og en rad med mentale senskader i ettertid.

Trusselen mot verdensfreden

I tillegg hadde Al Qaida, vel koordinert fra baser i Afghanistan, utført en rekke terrorhandlinger rundt omkring i verden og skapt en trussel blant oss alle at en terroraksjon kunne dukke opp hvor som helst, også i Norge. Man mente at det var nødvendig å stoppe terrororganisasjonen som hadde utviklet seg til å bli større og farligere og med støtte fra Taliban kunne de skape en stor trussel mot verdensfreden.

USA/NATO

Amerikanerne tok initiativet til at FNs sikkerhetsråd vedtok å tillate en styrke der i 2001. Styrken kom på plass raskt og med bruk av NATO, kunne man starte operasjonen med å ødelegge terrornettverkene . Dette ble, etter manges mening, starten på den ”globale krigen mot terror” og USA benyttet seg av alliansen NATO for å få bidrag til denne krigen. Mange mente selv da at NATO tok på seg en rolle som var altfor stor og det kan vi se konsekvensene av nå. Konflikten har kostet tusentalls milliarder av dollar og innpå 7000 Nato-soldater har blitt drept, 10 norske. Da tør jeg ikke tenke på de mange fysiske skader og de mange dype mentale sår på minnebanken til de over 9000 norske soldater som tjenestegjorde der og deres pårørende. Selvfølgelig er Nato ansvarlig for denne kollapsen og som den tyske forsvarsminister Annegret Kramp-Karrenbauer antydet så har USA har hatt en egen Afghanistan-strategi som kan ha påvirket resultatet.

Kabul nå!

Vi har vel alle sett de dramatiske bildene fra de siste dagene fra Kabul og noen andre deler av Afghanistan, der fremrykket av Taliban har foregått i høy fart etter kunngjøringen om tilbaketrekning av utenlandske styrker. Den korte konklusjonen av disse hendelsene kan oppsummeres i følgende balanse:

Utenlandske styrker skulle bringe fred, sikkerhet og demokrati (selv om President Biden sier noe annet) der i 20 år. Imidlertid etterlater de kaos og usikkerhet, spesielt for sivilbefolkningen, og styret av landet til fundamentalistiske islamister.

Mange har gjort det klart siden 2001 at "krigen mot terror", slik den ble ledet av USA og dens allierte styrker, opprinnelig fortsatt dekkes av et FN -mandat, i Afghanistan, ikke er en varig løsning til det sosiale problemet i landet.

Noe var vel bra, men nei?

Riktignok har tilstedeværelsen av utenlandske tropper i individuelle metropoler faktisk åpnet starten på demokratisk deltakelse. Kvinners likeverdige deltakelse i samfunnet ble muliggjort. Likevel har det ikke hatt varige effekter på sosiale strukturer.

Den afghanske regjeringen og de respektive presidentene var stort sett herskere av utenlandsk nåde, ikke bare i øynene til flertallet av befolkningen, men også i sitt eget selvbilde. Hvordan kan man ellers forstå at den siste presidenten var den første som rømte til et naboland med sitt følge og en stor sum penger før noen andre? Mange sier nå at situasjonen er verre nå enn før krigen startet.

Hvor er de styrkene som Norge har lært opp?

Landets sikkerhetsstyrker, hæren og politiet, som skulle beskytte den demokratiske utviklingen i landet, har gått i oppløsning siden den endelige tilbaketrekningen av utenlandske styrker ble iverksatt. På tross av grundig opplæring av blant annet norske styrker så var de verken i stand til eller villige til å fylle maktvakuumet. De overleverte de respektive regionene til Talibans væpnede enheter med en dramatisk hastighet. Flere hundre medlemmer av hæren har også flyktet med militært utstyr til nabolandene.

Sivilbefolkningen

Det største dramaet er imidlertid situasjonen til hjelpearbeidere og sivile. Krigen har kostet nesten 110.000 afghanske liv gjennom de 20 årene i konflikten samtidig så vil de nok slite med i fremtidige generasjoner med sine dype mentale sår. Det er dessverre velkjent at Taliban betrakter de "lokale styrkene", det vil si afghanske ansatte i de respektive utenlandske væpnede styrkene, så vel som hjelpere i sivile utviklingsprosjekter, fremdeles som fiender (selv om de har nå gitt amnesti til alle statsansatte). De er alle fremdeles spesielt utsatt i forbindelse med overtakelsen av Taliban. Flere hjelpeorganisasjoner har valgt å bli igjen, også norske, for å bidra til sivilbefolkningen, på tross av dette. I ettertid tok vi nok ikke høyde for en inngrodd kultur med enormt mange stammer og koalisjoner med sine innarbeidede regler. Som en veteran fra koalisjonstyrkene uttalte: "Hvordan kunne vi tro at en tusenårs kultur kunne forandres med våpenmakt?"

Deporterte asylsøkere

Norge og flere europeiske land gikk til og med så langt som å deportere avviste asylsøkere til Afghanistan så sent som i juli 2021, siden det også var "trygge regioner der".

Nå med det største kaoset, overgikk alle deltagende lands politikere seg selv i kravet om å sende inn hjelpestyrker, vel vitende om at en regulert evakuering ikke lenger er mulig i det hele tatt. Her i Norge diskuterer vi om vi skal ta hjem disse asylsøkerne og all de som har vært tilknyttet norske styrker. Det bør vi umiddelbart sørge for, slik at vi bidrar til oppfordringen fra FN som ber alle land om støtte til den afghanske befolkningen.

Våre hjemkomne veteraner

Alle de stolte soldatene og bidragsgivere som har vært der har gjort en meget god jobb med å begrense spredning av terror til resten av verden. De internasjonale terrornettverkene er betydelig redusert og selv noen i Taliban atmosfæren har begynt å tale demokratiets språk. Ikke minst i det siste hvor kvinners rettigheter har blitt nevn av Taliban som et område med forbedringspotensialer.

Nå skal vi hedre de som ofret sitt liv og de mange som drar med seg skader på kropp og sjel, anerkjenne og sørge for at alle våre stolte veteraner kommer helt hjem med oppfølging og støtte til de som trenger det. Spesielt da mange føler at deres bidrag har vært til ingen nytte. Vi må sørge for at de ikke blir behandlet som tapere, slik som Vietnam-veteranene ble behandlet i USA etter hjemkomsten.

Dan Viggo Bergtun, Lillestrøm, President i World Veterans Federation