Hva er din lykkekilde?

Når hesten klør meg på skuldra slik den gjør med vennene sine, kjenner jeg at jeg er lykkelig

Når hesten klør meg på skuldra slik den gjør med vennene sine, kjenner jeg at jeg er lykkelig

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.«Han lærte meg å ta vare på øyeblikkene og sette pris på livet».

Slik beskriver Cathrines Femris den bagasjen hun fikk av faren sin. Han døde av kreft for fire år siden. Cathrine fortalte sin historie i RB lørdag. Det er en sterk historie. Cathrine mistet begge sine foreldre i løpet av kort tid. Den viser hvor sårbare vi er og hvor fort livet kan vende.

Det er lett å si at man skal ta vare på øyeblikkene. Vanskeligere er det å gjøre det. For hva betyr det egentlig? Hvilke øyeblikk er det verdt å ta vare på? Og vet vi det når vi opplever dem?

Nina Skyrud

Journalist og Signert-skribent i Romerikes Blad.

Man vet det kanskje med de store, mektige hendelsene i livet, som når man møter kjærligheten, får barn eller når et mål man har jobbet lenge for å klare?

Men det er vanskeligere å sense de små: En kaffekopp i sola når høstdagen kommer med sommervarme og man egentlig trodde sommeren var over.

Gleden over å kunne gå en tur i skogen, plukke bær, sykle, danse og kjøre bil. Ofte er det først senere at man oppdager at dette er viktige opplevelser.

Ja, kjøre bil. Jeg vet det er politisk ukorrekt. Men for mine gamle foreldre, som bor på landet, betyr bilen en frihet som gjør at de kan reise og handle selv og ta en søndagstur til et grendehus i nærheten og treffe andre. I forhold til alvorlig sykdom, er kanskje det å miste førerkortet en bagatell. Men for faren min ville det bety å miste en viktig frihet – det å komme seg ut.

Og slik er det ofte. Det er først når man ikke lenger kan gjøre dem at man setter pris på de små, dagligdagse tingene.

Å sette pris på livet betyr kanskje akkurat det: Å være takknemlig for hverdagene og ta seg tid til å glede seg over øyeblikkene:

Stoppe opp og nyte at det er helt rolig rundt en. Desto mer urbant det blir, desto deiligere er det å være et sted hvor man kan la ørene hvile og kjenne at det er helt stille.

Jeg tror alle har noe som gjør dem glade. For meg er det ofte dyrene. Når en av hestene mine humrer i luftegården og vrinsker på beitet når den ser meg. Når den forsiktig klør meg på skuldra som gjenytelse for at jeg klør den på halsen, slik den gjør med vennene sine. Da kjenner jeg at jeg er lykkelig. Jeg har begynt å jakte på slike små lykkekilder – hendelser i livet som gjør meg glad. Det trenger slett ikke å være de store, dyre tingene, som ferieturer, restaurantbesøk eller ny sofa. Det kan gjerne være hverdagsaktiviteter.

De fyller den ene vektskålen og veier opp for det som ikke er like hyggelig. Blir jeg sliten, oppgitt og lei meg, tenker jeg på at snart skal jeg danse line dance – og blir glad. Jeg tenker på de menneskene jeg liker og at jeg er glad de finnes. Eller jeg ser fram til at jeg skal i stallen til hestene og på hvor godt det er å måke møkk mens alt stress renner av. Jeg håper at det å sette pris på livet, betyr akkurat det; å finne sine små lykkekilder. De kan være helt forskjellige fra deg til meg, men jeg tror de gjør oss sterkere.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken