Den siste tiden har Romerikes Blad skrevet mye om ungdomsmiljøer og ungdomskriminalitet. Bildet er skremmende. Vi leser om grove trusler, vold og ran, fyrverkeri innendørs og en gjennomgående mangel på respekt for voksne, lærere og politi.

Det er derfor nesten oppsiktsvekkende å lese statistikk som forteller at kriminalitetstallene for ungdom gått nedover helt siden 2007. Ungdom i dag utfører mindre kriminalitet enn for ti år siden – ja de utfører langt mindre kriminalitet enn foreldregenerasjonen gjorde da de var på samme alder.

De aller fleste barn og unge i Lillestrøm kommune begår ikke lovbrudd. De aller fleste barn og unge som begår et lovbrudd, gjør det kun den ene gangen og aldri igjen.

Gjengangere

Men. En liten gruppe begår mye kriminalitet. De ungdommene som utfører kriminalitet, blir stadig yngre og de gjør det igjen og igjen. Kriminaliteten er i tillegg grovere enn tidligere.

Selv om det få som er involvert i kriminalitet, skaper de frykt og utrygghet hos mange. Det er hensynsløst og skremmende det som skjer i gatene, på skolene og der mange samles, som for eksempel togstasjoner eller kjøpesentre. Og naturlig nok skaper det reaksjoner hos majoriteten av oss. Sånn som dette kan vi ikke ha det. Noe må gjøres.

I debatten er det gjerne de enkle løsningene som trekkes fram. På den ene siden er de som tar til orde for strengere reaksjoner. På den andre siden er de som etterspør foreldrene og forebyggende arbeid. Sannheten ligger kanskje et sted midt imellom.

Utenforskap

Vi vet mye om hva som er fellesnevneren for de unge som begår kriminalitet. Vi vet at de ofte kommer fra fattigdom, utenforskap, diskriminering, dårlige norskkunnskaper og trangboddhet. Foreldrene har lavere utdanningsnivå og inntekt og mottar oftere trygd. Foreldrene har oftere vært straffet for kriminalitet selv og barna har oftere vært i kontakt med barnevernet. Skoleprestasjonene er dårligere enn andres. Tegnene er tydelige, og hos de som begår kriminalitet gjentatte ganger er disse trekkene enda tydeligere.

I oktober i fjor dro jeg sammen med ordførerkollegene mine fra Nedre Romerike på studietur til København. For 12 år siden var København kjent for å ha store utfordringer med gjengkriminalitet, vold, utrygge gater og mange redde og fortvilte innbyggere. I enkelte bydeler var det kriminelle gjenger som langt på vei bestemte.

Harde grep hadde de forsøkt i mange år. Men det hjalp ikke. Kriminelle rekrutterte nye, unge kriminelle og stadig flere lagde seg en identitet som kriminell – i konflikt med storsamfunnet. Kriminaliteten gikk ikke ned. København måtte tenke nytt, arbeide annerledes.

Nå ser alle til København. For kriminaliteten har stupt. København gjør noe riktig. Hva da?

Forebyggende fungerer

For det første bekrefter København at forebyggende arbeid fungerer. Det må være tydelige forventninger og konsekvenser, men tydelighet og konsekvenser er ikke nok. Tillit og kjennskap må være på plass først. Vi må bli kjent med og jobbe systematisk med enkeltpersoner, grupper og nabolag. Sammen med blant annet skolen, ungdomsklubber og NAV skaper et nærværende og tilgjengelig politi vennskap og tillit. Vi må jobbe med bli kjent, fortjene tillit og være en de unge går til når ting blir vanskelig. Dette er en stor, viktig og mange ganger vanskelig oppgave.

For det andre må vi starte arbeidet tidligere. Det som før var bråk og kriminalitet i ungdomsskolealder starter nå allerede i barneskolen. Derfor må den kriminalitetsforebyggende innsatsen også starte der.

Samle og bruke kunnskap

Og kanskje aller viktigst. Kunnskapen de forskjellige offentlige aktørene har må samles, deles og brukes. Barnehagen vet noe. Læreren vet noe. Barnevernet vet noe annet. NAV vet det tredje og politiet vet det fjerde. Det er mange i Lillestrøm kommune som arbeider godt, men alt for ofte er det ingen som sitter med hele bildet av den unge det er snakk om. København viser oss at delingskultur og koordinerte tiltak fra kommune, politi og frivillighet virker. Sammen er de tydelige, koordinerte og omsorgsfulle.

Det er fremdeles kriminalitet i København. Men mye mindre enn det var. Det samme kan vi få til i Lillestrøm kommune. Jeg er derfor glad for at kommunestyret i desember sluttet seg til Arbeiderpartiets forslag der vi ba kommunedirektør før sommeren legge frem en sak som beskriver hvordan kommunens kriminalitetsforebyggende arbeid blant barn og unge kan styrkes ved nyorganisering av samarbeidet mellom Lillestrøm kommune, nabokommuner, politi og frivillige organisasjoner.

Jørgen Vik, ordfører (Ap) Lillestrøm