Gå til sidens hovedinnhold

Norge er et av verdens mest likestilte land – men ikke når vi skal gifte oss

Artikkelen er over 2 år gammel

- Det forventes i større grad at kvinnen skal endre etternavn slik at hele familien heter det samme, sier stipendiat Line Førre Grønstad.

(Nettavisen): Høsten 2016 la stipendiat Line Førre Grønstad ved Universitetet i Bergen ut en litt annerledes Facebook-melding:

«Vet du om noen menn som tok konas etternavn da de giftet seg?»

Selv kjente hun nemlig ingen. Dette til tross for at loven likestilte menn og kvinner på dette området i 1980.

- Når det er snakk om navnebytte ved giftermål, tenker vi som regel på kvinner. Det er de som har blitt undersøkt. Hvorfor har kvinnen byttet navn eller hvorfor har hun beholdt det? Uansett valg, så har kvinner vært nødt til å forklare det. Menn får ikke det samme spørsmålet, og må derfor ikke tenke over det, sier Grønstad.

Selv har hun holdt forelesninger om dette temaet for studenter på Universitetet i Bergen, og merket seg følgende:

- Mens alle jentene hadde tatt stilling til hvorvidt de ønsket å endre sitt etternavn når de giftet seg, hadde ingen av guttene tenkt på det. Tanken hadde rett og slett ikke slått dem. Kvinner som beholder navnet sitt må gjerne oppgi en grunn, enten det er identitet, karriere eller tilknytning til familien, mens menn ikke tenker tanken engang, sier Grønstad, og fortsetter:

- Det forventes i større grad at kvinnen skal endre etternavn slik at hele familien heter det samme.

- Et paradoks

Norge er, ifølge World Economic Forum, verdens andre mest likestilte land. Vi er opptatt av lik lønn, kjemper for økt kvinneandel i styrer og ledelser og er jevnt over enige i at samfunnet fungerer bedre hvis kvinner og menn deltar på likt grunnlag - både i arbeidslivet og hjemme.

Men på ett punkt har vi stagnert. Faktisk har vi på mange måter gått i motsatt retning. For når vi gifter oss, tar svært mange kvinner fortsatt mannens navn.

De siste SSB-tallene på navneskifte ved ekteskapsinngåelse, er fra 2005. Da var det åtte av ti kvinner som tok mannens etternavn, hvis man inkluderte de som beholdt sitt eget etternavn som melomnavn.

- Vi var overrasket over tallene, minnes SSB-forsker Kenneth Aarskaug Wiik, som var en av forfatteren bak artikkelen fra 2005.

- Det var et paradoks for oss, at i et land hvor kvinner og menn er såpass likestilte som i Norge, så var det 80 prosent som valgte å ta mannens navn.

Samme tall i 2016

Wiik understreker at dataene de brukte er 16 år gamle, og at han gjerne skulle hatt nyere tall å forholde seg til. Undersøkelsen ble gjennomført før den nye navneloven trådte i kraft i 2003. Den nye navneloven tillot blant annet at samboere kunne ta hverandres navn, samtidig som det ble åpnet for å lage nye felles etternavn.

Mye kan imidlertid vitne om at tallene for navneskifte ved ekteskapsinngåelse er noe av de samme i dag. I fjor gjorde navneforsker Ivar Utne ved Universitetet i Bergen beregninger basert på tall fra Folkeregisteret fra 2016, da på oppdrag fra P4 Nyhetene.

Også da var konklusjonen den samme: Åtte av ti norske kvinner tar mannens navn når man gifter seg.

- Skiller mellom kvinnekamp og navnebytte

Et navnebytte ble egentlig ansett som en markering på at far overleverte kvinnen til en ny mann, altså den kommende ektemannen. Det å beholde sitt eget etternavn ble derfor sett på som en viktig del av kvinnekampen på 60- og 70-tallet.

Statistikken tatt i betraktning, kan det virke som dagens unge kvinner ikke vurderer et navnebytte på samme måte som 70-tallsfeministene.

- Nei, dagens unge kvinner ser ut til å skille mellom kvinnekamp og navnebytte. Vi konkluderte med at et navnebytte handlet mer om å markere overgangen til ekteskap fra det å være samboere, sier Wiik og legger til:

- Samtidig så vi at kvinner med høy utdanning eller kvinner som var litt eldre da de giftet seg, hadde større tilbøyelighet for å beholde sitt eget etternavn.

Måte å markere kjærligheten på

Seniorforsker Turid Noack i SSB, som blir ansett som en av Norges fremste forskere på familiedemografi, jobbet sammen med Wiik på SSB-undersøkelsen i 2005. Hun ble også overrasket over funnene.

Noack gjorde derfor en kvalitativ undersøkelse noen år senere, hvor hun forsøkte å finne ut hvorfor norske kvinner, tilsynelatende relativt ukritisk, tok mannens navn. Hennes konklusjon er den samme som Wiikss:

- Et navnebytte er i våre dager blitt en av de viktigste måtene å markere ekteskapet på. De fleste er samboere først, og mange har barn sammen, så da ønsker man å markere kjærligheten ved å skifte navn når man gifter seg.

- Men hvis tanken er å markere kjærligheten eller å tydeliggjøre at familien blir én enhet, så kunne man vel like gjerne tatt kvinnens navn?

- Ja, det kan du si. Men det handler nok mest om tradisjon.

- Hvis du skulle gjette, tror du flere kvinner velger å beholde sitt eget navn i 2018 enn i 2005?

- Nei, min kvalifiserte gjetning, basert på å ha jobbet med dette feltet i åresvis, er at dette ikke har endret seg noe særlig. Jeg ser ingen grunn til å tro at flere kvinner beholder sitt etternavn i dag enn den gang.

Symbolsk ulikhet

To år etter Facebook-innlegget, har stipendiat Grønstad ved Universitetet i Bergen snakket med seksti menn som alle har gitt fra seg eget etternavn til fordel for konas. Den kvalitative studien inngår i hennes doktorgrad, som skal publiseres om to år.

- Årsakene varierer, men en årsak som går igjen er ønsket om å ta vare på et navn som ellers kunne forsvinne eller som kommer fra et spesielt sted, et sted de kanskje selv skulle flytte til, sier Grønstad, og fortsetter:

- Noen ektepar velger jo en bindestreksvariant, altså at de tar hverandres navn med bindestrek mellom. De ønsker altså å kombinere og hete det samme, samtidig som de tar vare på begge slektene.

- Hvorfor tror du det er så mange flere kvinner som tar mannens navn enn omvendt?

- Det er nok en symbolsk ulikhet. Vi kvinner er vant til tanken om å ta mannens navn. Mødrene våre har kanskje gjort det, flere av venninnene våre gjør det. Det er så kjent.

- Kan velge nesten like fritt

Selv om mange av dagens unge kvinner ikke ser på det å beholde eget etternavn som en del av kvinnekampen, tror Grønstad likevel at det påvirker likestillingen til en viss grad.

- Jeg tror ikke at kvinner som tar mannens navn, er mindre likestilt enn de som ikke gjør det. Hvert enkelt valg er rasjonelt, men når det blir såpass systematisk som vi ser her, så har jeg vanskelig for å tenke meg at det ikke handler om likestilling, sier Grønstad, og avslutter:

- Når så mange kvinner tar samme valg, blir det en symbolsk handling. Når du slår sammen alt sammen, altså antall kvinner i deltidsjobber, ulikheter i lønn, antall kvinner i privat vs. offentlig sektor, antall kvinner som er ansvarlig for barnas bursdagsfeiring sammenlignet med antall menn som er ansvarlig for barnas bursdagsfeiring... Da blir det noe systematisk over hvert enkelt rasjonelt valg, og vi ender opp med en stor pakke hvor kvinner er nesten like gode og kan velge nesten like fritt.

Kommentarer til denne saken