Når man skal rekapitulere hvordan Innlandet og andre stor-fylker ble til, kan det først være nærliggende å sitere jernkansleren Otto von Bismarck: «Den som får kjennskap til hvorledes pølser og politikk blir laget, får aldri siden en rolig natts søvn.»

Regionreformen er et grovt eksempel på det selv en av de hovedansvarlige, Geir Toskedal fra KrF, kalte «Politikk på sitt verste».

Faktum er at det slett ikke var noe flertall på Stortinget for noen slik reform. Den kom plutselig på bordet i en hestehandel mellom de borgerlige, hvor det i grunnen bare var Venstre som akkurat i den saken fikk oppfylt sitt ønske. Toskedal erkjente likevel under debatten i Stortinget, da reformen ble vedtatt, at dette var en løsning ingen av partiene bak egentlig ville ha.

Under tittelen «Regioner på avveie» står det på lederplass i Dagbladet 04.08.18 bl.a.:

«Partiene bak reformen har flere ganger understreket at avtalene er et kompromiss. Ingen av partiene virker særlig fornøyde, og det er ikke rart når man ser hvordan regioninndelingen ble til. Uten noen god begrunnelse var utgangspunktet at det maksimalt skulle være 10 - 11 fylker. Det innebar i neste omgang at de tre nord-norske fylkene enten måtte slås sammen til ett, eller deles i to. Slik ble konflikten i nord igangsatt. Å bruke metoden «tenk på et tall» kan få tunge konsekvenser.

Den samme logikken - hvis det er et dekkende begrep - ligger bak konstruksjonen av storfylket Viken der Østfold, Akershus og Buskerud slås sammen. Resultatet er en merkelig region som strekker seg fra fjellkommunen Geilo i nordvest til grensebyen Halden i sørøst. Det er ikke rart at fylkestingene i de berørte fylkene alle sa nei

Kanskje spiste de pølser, de fire såkalte Tvangsgutane, en fra hvert av de borgerlige partiene, da de på et bakrom i Stortinget bøyd over kartet meislet ut sin politikk. De to nyre-formede fylkene Hedmark og Oppland har de muligens sett for seg ville gi en mer egnet enhet, rundere og finere i formen. Da kan de umulig ha tatt topografien med i betraktning, at alle dalførene går nord/sør, at det ligger en lang smal innsjø mellom dem nederst og at arealet ville bli 20% større en hele Danmark?

I henhold til meningsmålinger var folket sterkt i mot, men kun i to fylker har det blitt avholdt folkeavstemning om saken. Aust-Agder gjorde det allerede i 2011 med 2/3 nei som resultat. Finnmarkingenes rungende 87 % nei i mai 2018, og de borgerliges totale overkjøring av dette, er mer kjent. I fylkene som er definert som tvangssammenslått var det klare flertall mot sammenslåing blant de folkevalgte.

I Vestfold og Telemark vil bare 7 av de 23 kommunene bevare storfylket. Alle i Vestfold går med store flertall inn for skilsmisse og her er ikke bare de fleste fra AP, men også fra Høyre og FrP med i separatistbevegelsen.

Akershus AP, med to av partiets statsråder i spiss, har laget en salig røre som kunne satt delinga av Viken i spill. Der går det nok likevel i orden med å få gjenopprettet de gamle fylkene. Et stort flertall av kommunene vil ha deling, også i Akershus, og der har også det ene lokallaget i AP etter det andre tort å stå opp mot fylkespartiet med de to mektige damene i styret. Kraftsalven som ordføreren i Vestby sendte i den retning var en fryd å høre på.

Hva så med Innlandet? AP var helt på linje med SP i begge fylker, og de var samstemte da saken ble behandlet i de to fylkestingene. Derfor ble det i Oppland 25-10 og i Hedmark 23-10 mot sammenslåing. For APs fylkesordfører i Innlandet, Even A. Hagen, var imidlertid glideflukten kort fra sammenslåings-motstander til sterk vrangvilje mot å få sitt rike redusert. Det er forøvrig ikke noe ukjent fenomen blant dem som havner på maktens tinde. Med APs strenge partidisiplin lyktes han også nesten med å hindre folket å få si sin mening om saken.

Truet av eksklusjon brøt den hardbarka fjelloppsynsmannen Erik Winther med partiet sitt og sikret folkeavstemning, men vil grasrota bli hørt av den grunn? Med bange anelser om at det fortsatt er sterkt ønske om to separate fylker, garderer man seg. Andre faktorer og uttalelser fra kreti og pleti veier tungt, må vite. Hører man ikke et gufs fra andre sida av Atlanteren: «I will totally accept the result of the election. - If I win».

APs folkevalgte rundt omkring i innlandskommunene ser ut til i flokk og følge å rette seg etter fylkespartiets rene prøyssiske linje. Også i SP er det dem som ser ut til å ha glemt hva som ble forfektet både da det begynte å koke rundt reformen og i forkant av siste valg. Resultatet kan bli at disse sørger for at ren, skjær høyrepolitikk blir videreført. Typisk er det at jo nærmere Mjøsbrua de befinner seg, uansett parti, dess større er uviljen til å rette opp overgrepet fra de borgerlige. Tilfeldig?

Ved gjennomføringa av det som var i strid med viljen til både innbyggerne og deres regionale folkevalgte, sto det overhode ikke på penger, og alle hindringer for å gå inn i det nye og ukjente ble ryddet av veien. Er det ikke da et vanvittig paradoks at ved muligheten til å gå tilbake til det flertallet ønsket, det gamle og kjente, som hovedargument blir hamret inn at det vil koste ei krone eller to og at det blir så fryktelig vrient?

Innlandet er for stort, uoversiktlig, tungdrevent og ikke minst svært sentraliserende mot Mjøsregionen. Folkeavstemninga er det som kan gjenopprette den naturlige inndelinga vi fikk i 1781. Reverseringa skjedde altså egentlig 01.01.20 ved å gå 239 år tilbake i historia. Hedmarkinger og Opplendinger kan igjen gå framover ved fra 10-17/2 i hopetall å stemme for deling. Hvorfor bevare noe som ingen ville ha i utgangspunktet og som svært mange, med statsministeren i spissen, nå karakteriserer som et historisk mislykket makkverk av en reform?

Pølser kan vi sikkert spise uten å miste nattesøvnen, men et fortsatt Innlandet kan fort forårsake mareritt.