Gjenoppsto fra havet

Nhu Quang Vo og Le Khang lever begge det de karakteriserer som et godt liv på Romerike. Men følelsen av å drive fritt rundt på havet vil de aldri glemme. Ferden førte til helseproblemer for begge. FOTO: TOM GUSTAVSEN

Nhu Quang Vo og Le Khang lever begge det de karakteriserer som et godt liv på Romerike. Men følelsen av å drive fritt rundt på havet vil de aldri glemme. Ferden førte til helseproblemer for begge. FOTO: TOM GUSTAVSEN

Artikkelen er over 3 år gammel

Khang Le og Nhu Quang Vo vil aldri glemme de 52 døgnene på Sør-Kina-havet hvor de til slutt måtte kjøpslå om andres urin for å stilne tørsten.

DEL

Kvelden før har de gitt opp å øse vann ut av den spartanske, ødelagte treskøyta som lekker som ei sil.

De orker ikke mer.

Tenker i stedet på familiene sine, og går inn i seg selv.

Nå skal de dø.

Ettermiddagslyset har så vidt lagt seg over Sør-Kina-havet 3. november 1983. Under den slitte kalesjen på en to meter bred og 11 meter lang trebåt, sitter en apatisk 17-åring.

Han ser ikke mer enn en halvmeter framfor seg. 52 døgn i stekende sol, omtrent uten mat og drikke, har gjort den vanligvis så optimistiske unggutten sløv. Synet er tåkete. Det samme er håpet.

Noen av de 17 andre vietnamesiske båtflyktningene om bord skriker fra dekk. «Det kommer en båt, det kommer en båt!», hører 17-åringen i det fjerne. Han har hørt det før. Tror ikke på det. Vil ikke la seg lure en gang til. Har sett altfor mange båter seile forbi. Passere de avmagrede, desperate menneskene uten å lee på et øyebryn.

Dette er synet som møtte mannskapet på det norske lasteskipet Høegh Fortuna 3. november 1983, en spartansk trebåt i det fjerne. Mannskapet trodde det kunne være pirater ombord og utstyrte seg med revolver.

Dette er synet som møtte mannskapet på det norske lasteskipet Høegh Fortuna 3. november 1983, en spartansk trebåt i det fjerne. Mannskapet trodde det kunne være pirater ombord og utstyrte seg med revolver. Foto:

Han har forsont seg med at døden er like rundt hjørnet. Men ropene fra dekk avtar ikke. Nhu Quang Vo blir vekket opp fra apatien. Beveger seg opp fra mørket der nede i båten og får øye på et stort skip i det plutselig så håpefulle ettermiddagslyset.

Han ser store menn. Gir seg hen. Lar seg bli båret opp i det som må være tryggheten. 17-åringen veier 25 kilo og blir som et barn i de kraftige karenes armer. Så husker han en seng. En mann som går fram og tilbake mellom køyene, fram og tilbake med små skjeer velling til hver enkelt. Litt og litt inntas så tarmene og magesekken ikke skal kollapse. Isvannet de får servert i små, små slurker; hva er dette for slags vann, tenker han. Det må være vann fra himmelen. Vanlig vann smaker da ikke slik? Så husker han Lilly. Gode Lilly Hagerup, som jobber som forpleiningsassistent på det norske lasteskipet Høegh Fortuna, og som dusjer flyktningene så forsiktig denne novembernatta.

Hun vasker Nhu som om han skulle vært hennes eget barn. Varsomt og med omsorg. Hele tiden gråter hun stille. Nhu klarer så vidt å sitte oppreist der i dusjen, men kvinnen i den brune kjolen og tårene hennes vil han huske til sin dødsdag.

Slik så flyktningbåten ut. Bildet er tatt fra dekk på det norske lasteskipet Høegh Fortuna som fikk øye på båten 3. november 1983. De kunne aldri ha forestilt seg hva som var ombord. FOTO: TOM ARILD ANDREASSEN

Slik så flyktningbåten ut. Bildet er tatt fra dekk på det norske lasteskipet Høegh Fortuna som fikk øye på båten 3. november 1983. De kunne aldri ha forestilt seg hva som var ombord. FOTO: TOM ARILD ANDREASSEN

200.000-400.000 flyktninger

Ifølge FNs høykommissær for flyktninger døde mellom 200.000 og 400.000 vietnamesiske flyktninger på havet etter Saigons fall og kommunistenes overtakelse av Sør-Vietnam i 1975. Nhu Quang Vo hadde forsøkt å flykte også tre år før den strabasiøse reisen over Sør-Kina-havet. Det endte med to måneders fengsling for gutten som den gangen bare var 14 år.

Tre år senere ville moren at han skulle forsøke å komme seg ut av landet på ny. Hun hadde kjøpt billett til en båt som skulle frakte sønnen til en flyktningeleir i Malaysia. Deretter var håpet at han skulle komme seg til slektninger i USA. Han reiser alene. Gleder seg til å komme over til friheten. Det er hans eneste sjanse til å unngå livet som soldat under kommunistregimet.

Men han blir, i likhet med de 49 andre vietnameserne som skimter friheten over havet, og som også har kjøpt seg inn på båten, lurt trill rundt. Når de ankommer møtestedet en høstdag i 1983, forstår ingen hvorfor de er så mange. Hvorfor båten er så liten. Men det er for seint å snu. Valget er tatt. De må flykte. Målet er altså Malaysia og de blir forespeilet at reisen vil ta rundt to døgn. Den yngste ombord er bare to år.

Khang Le er 12 år når han setter seg i båten. Det er tredje gang han forsøker å flykte. På det første forsøket var han åtte år. Det eneste han bærer med seg er to t-skjorter, en shorts og klementiner dynket med sukker. Han har fått tips om at det vil stilne tørsten og gi næring i timene på havet hvor den ubarmhjertige sola vil stå høyt på himmelen. Han reiser sammen med fetteren, en nevø og en nabo. Turen er egentlig ment for Khangs eldre bror, men på dette tidspunktet sitter han fengslet. Khang overtar billetten. Han vet den ikke er billig.

Etter at vi gjenoppsto fra de døde, har denne mannen vært min bror

Nhu Quang Vo om Khang Le

De første dagene til sjøs går alt radig. Etter å ha sovet noen timer under kalesjen i de søvndyssende bølgene, går Nhu opp på dekk. Han skvetter til. Får øye på sjøslanger i alle regnbuens farger.

– For sjømenn er dette fra gammelt av et tegn på at fare truer der framme. Akkurat da følte jeg det. Noe kom til å skje. Flere andre følte det samme, forteller Nhu 33 år senere.

Piratene angriper

Intuisjonen stemmer. Etter tre dager møter de på en båt. Det viser seg å være pirater og vietnameserne blir brutalt tvunget over på deres båt. De må ligge med ansiktet ned i dekk mens eiendeler blir plyndret og all medbrakt mat og drikke blir kastet ombord. Motoren herpes. Jenter og kvinner voldtas.

– Jeg ble kastet tilbake til vår båt. Jeg la meg under noe tøy, men tittet vettskremt fram. Der og da ble jeg vitne til at ei jente på 13 år ble brutalt voldtatt av to menn rett foran øynene mine. Jeg ville skrike høyt, men torde ikke. Han var så kraftig og stor den ene mannen. Jeg glemmer aldri jentas uttrykk. En uke senere døde hun, erindrer Khang.

Piratene forsvinner like raskt som de kom. Nå driver vietnameserne fritt rundt på havet. Uten motor, mat og drikke. Etter noen dager får en høygravid kvinne blødninger. Mannen hennes er lege, man kan ikke gjøre noe fra eller til. Både kona og barnet dør der på båten. Likene kastes over bord. I to dager sitter mannen og ser apatisk ut i lufta. Så orker han ikke mer. Kaster seg ut i havet, overgir seg til bølgene og evigheten.

Etter en måned begynner flere å dø. De overlevende ber en bønn for deres sjeler og kaster likene over bord. Khang får to kamerater på båten. De ligger tett i tett om kvelden og deler tanker, følelser og hemmeligheter. Trøster hverandre når mørket faller på. En dag klatrer den ene på rekka for å se om noen blåskjell kan ha festet seg til båten. Så faller han. Forsvinner inn i bølgene. Tilbake sitter to ulykkelige tolvåringer uten sin siste kamerat.

Tre av flyktningene ombord er habile svømmere. En dag driver båten forbi et tre i havet. Ungguttene bestemmer seg for å svømme ut for å skaffe mat til alle. Ser for seg at stammen kan være full av lubne, mettende blåskjell. De når treet, men en bølge driver så båten vekk fra svømmerne og treet med mulig næring. De som er igjen på båten kan ikke noe annet enn å se mennene som gjorde alt for å holde dem i live bli mindre og mindre der borte i horisonten. Til slutt er de borte. Håpet svinner med dem.

Flyktningene kan ikke forstå hvorfor båtene de møter på bare passerer. Det er et sterkt trafikkert havområde mellom Singapore og Japan de befinner seg i. En dag møter de på et stort skip. De ser en mann stå på dekk. De skriker og veiver, for båten er nær. Men mannen bare fortsetter å stirre opp på himmelen. Det er som om de er usynlige.

–Jeg var ikke overtroisk før denne reisen. Men et par dager etter at piratene hadde tatt fra oss alt, møtte vi på en thailandsk fiskebåt. De ga oss fisk, vann og fikset motoren vår. I tillegg hadde de en slags trollmann ombord som velsignet oss og liksom skulle gjøre båten usynlig for at vi ikke skulle møte på pirater igjen. Var det derfor så mange overså oss?, undrer Nhu i ettertid.

De thailandske fiskerne beskriver sjøveien til Malaysia for flyktningene som nå har mat og drikke i magen. Anslår at de vil nå kysten om to dager.

Og ganske riktig. Etter to døgn får de øye på en lang rekke med lys. Det er en oljeplattform de ser der framme. Så streiker motoren på verst tenkelige tidspunkt. De driver vekk fra de strålende lysene og redningen og er igjen overlatt til havets tilfeldigheter.

Den eneste maten som er å oppdrive på det store havet er blåskjell. De fleste blir imidlertid matforgiftet av sjømaten og kaster opp i strie strømmer. Mange dør. Sjøvannet er for salt til å drikkes. De få gangene det regner forsøker de å fange væske i små kar. Men det regner så sjelden i Sør-Kina-havet. Til slutt er fornedrelsen nådd. De må kjøpslå om hverandres urin for å slukke den forferdelige tørsten.

Det lille fartøyet deres er brekt på midten etter å ha blitt klemt mellom to eller tre av piratenes båter. De øser og øser. Dag og natt. Dem som øser mest får en kork med regnvann i betaling. Det dannes et eget samfunn ombord. Et samfunn på to ganger 11 meter hvor noen stadig trekker sitt siste åndedrag.

Nhu Quang Vo (t.v.) og Khang Le hadde valget om å slå seg til ro flere steder etter reisen over havet, men valgte Norge og Lørenskog. De ønsket å gi noe tilbak til landet som reddet dem.

Nhu Quang Vo (t.v.) og Khang Le hadde valget om å slå seg til ro flere steder etter reisen over havet, men valgte Norge og Lørenskog. De ønsket å gi noe tilbak til landet som reddet dem. Foto:

 

– Ingen forstår hverandre som det vi gjør

– Jeg tar nummer 365, visst. Nhu skal alltid bestemme hva jeg skal spise, men jeg må stadig betale!, utbryter Khang Le over bordet på en kinesisk restaurant på Lørenskog. Kameratene bryter ut i latter. Mennene har holdt sammen siden de havnet i samme båt høsten 1983.

– Etter at vi gjenoppsto fra de døde, har denne mannen vært min bror, konstaterer Nhu og legger armen om Khang.

– Ingen forstår hverandre som det vi gjør, fastslår hjertevennene.

Reisen over havet lærte oss at man skal gjøre det man kan for andre uten å kreve noe tilbake

Khang Le

Khang husker ikke redningsdagen slik Nhu gjør. At de tilbrakte nærmere 12 timer på det norske lasteskipet Høgh Fortuna. At kapteinen tok dem ombord uten å avklare med myndighetene. At mannskapet gjorde hva de kunne for de avmagrede flyktningene. At Lilly vasket dem. At de ble gitt mat og drikke på den mest varsomme måte. Men han erindrer lyden av et helikopter. Han våkner ikke opp før de er fraktet til et sykehus i Brunei. 17 av 50 lever fortsatt. Men på sykehuset dør ytterligere en.

Flyktningene var avmagrede og sløve. Legene på sykehuset i Brunei har tidligere uttalt at vietnameserne ikke ville ha overlevd ett døgn til på havet. FOTO: TOM ARILD ANDREASSEN

Flyktningene var avmagrede og sløve. Legene på sykehuset i Brunei har tidligere uttalt at vietnameserne ikke ville ha overlevd ett døgn til på havet. FOTO: TOM ARILD ANDREASSEN

Flyktningene blir på sykehuset i nærmere to måneder. Deretter blir de fraktet til en soldatleir for rekonvalesens og så til en flyktningeleir i Filippinene. Det tar flere år før Khang kan gå på vanlig måte. 12-åringen blir bare kalt for Roboten. Muskulaturen er svekket etter harde døgn på havet. Han er blitt født på ny.

I flyktningeleiren blir de 16 overlevende forespurt hvor de vil tilbringe framtida. Noen velger USA. Noen Norge. Nhu og Khang har aldri hørt om Norge, men det er hit de vil. Når de ankommer det lille landet i nord, er det bitende kaldt. Bakken er dekket av snø og Nhu og Khang har aldri sett noe så vakkert.

– Da vi lå på sykehuset i Brunei, var det et engelsk legeektepar som ønsket å adoptere meg. Jeg tenke lenge på hva jeg skulle gjøre. Til slutt kom jeg fram til at jeg i stedet ville til Norge, landet som reddet meg. Jeg ville gi tilbake det jeg kunne, sier Khang.

Han blir brakt til Norge og Lørenskog og får bo sammen med en dame som også var ombord på flyktningbåten og hennes sønn. Han blir etter hvert elev ved ungdomsskolen.

Foto:

Nhu deltar på norskkurs og blir deretter tatt opp som elev ved Lørenskog videregående skole. Etter ett år velger han arbeidsliv framfor utdanning. Siden har han jobbet. 50-åringen lever i dag det han beskriver som et godt liv med kone og tre sønner på Lørenskog.

Fem år etter at de kom til Norge, fikk både Nhu og Khang tilbud om familiegjenforening. Deler av familiene deres ble brakt til Lørenskog. Khang får over mor, far, en eldre bror og søster. Senere finner han kvinnen som skal bli hans kone. Blir pappa til en gutt. Men de 52 dagene på havet har svekket 44-åringen for livet. Vitaminmangelen under ferden førte til en uopprettelig skade på lillehjernen. Han har slitt med balansen, stemmebruken og konsentrasjonen siden. Khang er frustrert, for det eneste han ønsker er å bidra i det norske samfunnet. Gi noe tilbake til landet som reddet han. Men han får bare jobbe fem år som datakabelmontør før fastlegen vil ha ham uføretrygdet.

Møtte redningsmennene

I 2014 oppsøkte noen av flyktningene mannskapet fra Høegh Fortuna. De ønsket å vise sin takknemlighet for å ha blitt reddet. To møter er det blitt til nå. Neste blir 3. november. Redningsdagen.

Forpleiningsassistenten som dusjet han, Lilly Hagerup, har i alle disse årene hatt en helt spesiell plass i Nhus hjerte. I flere år var han urolig innvendig for ikke å ha fått takket kvinnen som vasket han så forsiktig mens hun gråt. Han finner til slutt ut hva hun heter og får tak i sønnen som er bosatt i Stavanger. Opplysningen sønnen kommer ned er nedslående, og Nhu bryter ut i gråt på telefonen da han får vite at Lilly har vært død i fem år. Men Nhu vil så nærme sin redningskvinne som overhodet mulig, og oppsøker Lillys grav. Der får han endelig vist sin takknemlighet. I slutten av mai i år reiser flere av flyktningene igjen over til Stavanger for å besøke grava og vise sin respekt overfor Lillys familie.

Det tar fem måneder før familiene i Vietnam får vite at Nhu og Khang er i live. Khangs mor kan ikke tro det hun leser, når et brev, poststemplet Brunei, dukker opp i postkassa idet vietnamesisk nyttår skal markeres i februar 1984. Tårene triller og hun skriker av lettelse. Rundt henne sitter naboer som gråter av sorg. De har også fått beskjed, men meldingen er det motsatte. Deres kjære er døde. Overlevde ikke mirakelferden over Sør-Kina-havet.

De første årene etter redningen dukker marerittene opp hver eneste natt. Nhu bråvåkner stadig, svett og fortumlet. Tror han er på havet. Kjenner tørsten svi i halsen. 33 år senere har de vonde drømmene forsvunnet. Tilbake er helseproblemene og minnene, men også takknemlighet over livet han fikk i Norge.

– Reisen over havet og redningen lærte oss at man alltid skal være snill og hjelpe andre som er i vanskeligheter. At man skal gi bort det man kan uten å kreve noe tilbake, filosoferer mennene som en gang overlevde det som ikke skulle være mulig å overleve.

VIETNAMESISKE BÅTFLYKTNINGER

Etter Saigons fall som avsluttet Vietnamkrigen, flyktet et stort antall vietnamesere i enkle farkoster over havet.

Etter krigen sendte de nye kommunistiske makthaverne dem som hadde støttet det tidligere sørvietnamesiske styret til såkalte «omskoleringsleire» og andre til såkalte «nye økonomiske soner».

Den vietnamesiske politikeren Le Duan forfulgte sørvietnameserne som hadde kjempet mot Nord-Vietnam, og fengslet mer enn en million mennesker. Dette utløste store flyktningestrømmer og humanitære katastrofer.

Flyktningestrømmen varte fra slutten av 70-årene og inn i 1980-årene.

Fluktruten over havet var svært farlig på grunn av storm og dårlig vær, sykdommer, sult og faren for å treffe på pirater.

De fleste flyktningene dro til USA, Canada, Australia og Frankrike. Noen av båtflyktningene ble plukket opp av norske skip utenfor Vietnams kyst, og valgte å komme til Norge etter å ha tilbrakt noen måneder i flyktningeleir. De fleste kom til Norge som overføringsflyktninger fra FNs høykommissær for flyktninger.

Det bor per i dag anslagsvis 2,5 millioner utenlandsvietnamesere forskjellige steder i verden.

Artikkeltags