Rett før jul ble var Odd R. Andersen en av de nominerte til årets fotograf av den britiske avisa The Guardian, blant annet for bilder han tok under Mosul-offensiven mot IS.

Bildeserie

Foto: Odd R. Andersen

 

Et av bildene som fikk mye oppmerksomhet, var det han tok av en flyktning fra Mosul som holder katten sin, Lulu, mens hun venter på transport til et kurdiskkontrollert område. Et annet en far og en bestefar (se bildet over) sørger over 15 år gamle Shafiq, kort tid etter han døde i kamphandlingene Samah-nabolaget i Mosul.

– Jeg var der i tre uker og hjalp til, når det er en større offensiv, går det jevnt og da trenger vi litt ekstra, sier Andersen.

Odd Reidar Andersen

Alder: 47.

Familie: En sønn og datter.

Bosted: Berlin (oppvokst på Strømmen).

Aktuell: Var med irakske soldater inn i Mosul og tok bilder som ble utpekt som noen av årets beste av «The Guardian».

 

De siste seks årene har han bodd i Berlin og jobbet som sjeffotograf i det franske nyhetsbyrået AFP. Derfra dekker han vanligvis hendelser i Norden, Tyskland og store deler av Øst-Europa.

«Sånn kan det gå med en enkel gutt fra Strømmen», slo Aftenposten fast i et snart ti år gammelt intervju med Andersen, da han som 37-åring akkurat var bedt om å søke på en av bransjens kremjobber; stillingen som billedsjef i amerikanske AP, med ansvar for Europa, Midtøsten og Afrika.

Det er med andre ord ikke noe nytt for fotografen å dekke krig. Odd R. Andersen har 30 års erfaring og har vunnet flere priser for bildene sine – uten at han snakker så mye om det. I jobben hans er innhold viktigere enn form, men av andre i bransjen blir han beskrevet som en fotograf med et veldig godt blikk.

– Jeg har dekka mye konflikter i Irak tidligere, men dette var første gang jeg var embedda med irakske spesialstyrker. Det var til tider vanskelig, men det er ingen tvil om at den irakske hæren vil ta Mosul på et eller annet tidspunkt, sier fotografen, og legger til:

– Selvmordsbombere var den største utfordringen. Styrkene må bevege seg inn for et kvartal om gangen, og vet at de blir angrepet.

– Du var tett på kamphandlingene?

– Ja, noen ganger gikk vi inn under ild. Denne gangen gikk den nærmeste bilbomba av 70–80 meter fra oss, forteller Andersen.

Dessverre er det ikke store forbedringer fra første gang jeg dekket krig til nå, folk dør fortsatt.

 

Bildene han tok viser istykkerskutte biler, soldater i kamphandlinger, hardt sårede mennesker, mennesker på flukt. På spørsmål om hvordan det er å være så tett på, er svaret at «noen må gjøre jobben, fortelle historien og bidra til at folk får vite».

– Men det er klart at det er et adrenealinrush, og hvis man ikke får en reaksjon, trenger man jo alvorlig behandling, sier han.

Han begynte karrieren langt fra krigshandlinger. I sin egen lokalavis, Romerikes Blad, som den gang het Akershus arbeiderblad. Han hadde nemlig en onkel som jobbet som fotograf i avisa, og flere permer negativer merket Odd R. Andersen ligger i arkivet i Roseveien, der avisa fortsatt har kontor.

– Jeg syntes lokale nyhetshendelser, trafikkulykker og fotballkamper var spennende. Å ha onkelen min i miljøet, som kunne bidra med gode tips og drahjelp var avgjørende. Men like avgjørende var nok mora mi, som kjørte meg rundt og satt og frøys i bilen når jeg var ute og fotograferte fotballkamper og barneskirenn, sier Andersen.

 

Særlig interessert var han i bildene som tikket inn fra hele verden fra nyhetsbyråene.

– Da jeg sto ved den maskinen, tenkte jeg at «jepp, det er det jeg vil gjøre. Være på den andre siden av maskinen her».

– Han begynte tidlig og var veldig ivrig, både i å fotografere sport, men også etter å være på plass når det skjedde ting. Da han ble 16 fikk han seg moped, da var han jo mer selvhjulpen, forteller Morgan Andersen, onkelen som jobbet som fotograf i Romerikes Blad i 52 år.

Snart ble det mer frilansjobbing for andre aviser.

– Det var tydelig at det var det han var interessert i å drive med, så han havnet ganske fort i Dagbladet. Siden har han vært verden rundt, sier onkel Andersen.

– Jeg begynte i Dagbladet da jeg var 17 år, og var der til jeg begynte i AFP i 1993–94 i Sarajevo, forteller Odd Andersen.

Noen år tidligere, i 1986, begynte han på Pressefotografskolen i Fredrikstad, men hoppet av da han ikke fikk fri av rektoren til å reise for å ta bilder fra tusenårsskjelvet i Armenia.

Siden har han dekket begge Irak-krigene, konfliktene i Somalia, Kongo og Rwanda. Han har bodd i Sarajevo, Sør-Afrika og London og dekket krigshandlingene i både Libya og Syria.

– Hvilke jobber har gjort sterkest inntrykk?

– Det er vanskelig å si, jeg har vært heldig og vært med på mye, men det er jo noen jobber man har mer personlig glede av. Jeg er for eksempel innmari glad for at Dagbladet ga meg muligheten til å dekke Berlinmurens fall. Det var også veldig spennende å oppleve kulturen da jeg dekket fotball-VM i Japan. Og så har jeg jo blitt tatt til fange av irakiske styrker, under Gulfkrigen i mars 1991. Da satt jeg i fengsel med NRK-korrespondent Odd Karsten Tveit, etter å ha blitt tatt til fange av Saddam-vennlige soldater, sier Andersen.

Det gikk bra, denne gangen også. Etter noen dager ble og de andre journalistene og fotografene de var låst inne med sluppet fri.

VG-fotograf Harald Henden har jobbet mye i de samme områdene som Odd R. Andersen, spesielt da sistnevnte var i Dagbladet første halvdel av 90-tallet.

– Odd R. har en helt unik evne til å fange det helt essensielle i et bilde. Ute på jobb er han uredd og tett på, allikevel sørger han for å opprettholde sikkerheten. Han er på mange måter den ideelle fotografen for et nyhetsbyrå, sier Henden.

Han beskriver også fotografen som veldig allsidig.

– Han har et veldig godt blikk, noen av bildene han tok under OL i Rio var helt fantastiske. Men Odd R. er også utrolig godt likt, jeg har aldri hørt noen si noe negativt om ham – han er veldig sjenerøs, og har aldri vært redd for å dele kontakter. Dessuten er han en god historieforteller, og letter ofte opp stemningen med en god kommentar, sier Henden.

Etter seks år i Berlin, er ikke Andersen sikker på reisen går videre, og om han noen gang flytter tilbake til Norge.

– Det vet jeg ikke. I bransjen jeg jobber i er det ikke lett å få jobb noe sted, så jeg er glad for den jobben jeg har. For 30 år siden ville jeg ut, og hadde et slogan om at jeg tar best bilder i shorts. Jeg er fremdeles veldig glad i å ta bilder, men det må ikke være i utlandet, sier Andersen–som de senere årene har droppet forkortelsen R. etter Odd.

– Den står for Reidar. Jeg droppet mellomnavnet da jeg flyttet ut av landet i 1994. Det ble i meste laget å bo i engelsktalende strøk og hete både Odd og Radar ...

Nå er han 47 år og har masse godt å si om ungdommelig entusiasme.

– Men erfaring er heller ikke så dårlig. Dessverre er det ikke store forbedringer fra første gang jeg dekket krig til nå, folk dør fortsatt.

– Det må kreve en god porsjon mot for å jobbe så tett på krig og konflikter i så mange år?

– Jeg tror ikke det handler om å være tøff. Jeg er selvfølgelig bevisst på at det jeg gjør innebærer en viss fare, men er jo ikke suicidal. Jeg har alltid vært opptatt av å dokumentere dagligliv under vanskelige omstendigheter.

På Facebook-profilen din har du et sitat der det står «Don´t pray. Think». Hva mener du med det?

– Da jeg posta det etter terrorangrepet i Paris, var det i en periode da alle endret profilbildene sine. Jeg er ikke religiøs og tror det er et bedre alternativ enn å be.