I mange år har stæren glimret med sitt fravær på mine enemerker. Nå er den tilbake, og den kommer tidlig. Tradisjonelt dukket den opp seint i april, i år var den på plass 19. mars.Foto: Hallgeir B. Skjelstad

Grønn stær

Hvis du tror stæren er svart som en svarttrost, har du ikke sett den godt nok.
Publisert

NATURSPEILET

En norsk-amerikaner var på besøk i gamlelandet, og ville frette nytt i heimbygda. Med Sarah Palin-rullende r-er lurte han på hvordan det sto til med gamle Ragnvald oppe i lia:

– Ikke så verst, men han har fått grønn stær.

– Ja, den Ragnvald, den Ragnvald, han har alltid hatt noe rart for seg. Sist jeg var hjemme, hadde'n ei tam kråke!

Jeg vet ikke hvilken forbindelse det er mellom fjærkreet og den skumle øyesykdommen, men ser du stær – med fjær – på kort hold, i rett lys og rett drakt, er grønt bare en av utallige farger i den metallskimrende drakta med de lyse fjærspissene og -bremmene. En stær i hånda lar seg dessuten kjønnsbestemme på fargen på undernebbet. I paringstida, som nå, er nebbrota hos hannen blå, mens den hos hunnene er rosa - veldig tradisjonelle kjønnskriterier der, altså.

«Normalt» - det vil si for noen år siden – skulle jeg ikke tenkt på å skrive om stær på denne tida av året. I min barndom - midt på 1960-tallet, var stæren et klokke-sikkert vårtegn, og jeg husker den alltid som to prikker på Gjøviklinna - høyspenten som da som nå, skar min hjemlige himmel i filler. Høyt der oppe under himmelen satt de første stærene mens far min raket lauv og gammelt gras av plenen så fort den ble fri for snø en gang i slutten av april eller litt ut i mai.

I år kom stæren til gards 19. mars.

Ikke bare er det tidlig. Min glede over stærens ankomst, til en fjerdeplass etter svarttrost, ringdue, bokfink og vipe – sistnevnte riktignok utenbygds, men fortsatt på Romerike – har også sammenheng med at i nesten en mannsalder var stæren borte fra mitt nærmiljø. Det er tre år siden den kom tilbake, og som for riktig å gjøre det gromt igjen, droppet den tilbudet om villa på lysstolpen 15 merer fra kåken, til fordel for hybel i veggen innafor - eller utafor - et klesskap i annen etasje.

Det er mer enn 30 år sida en grønnspett ryddet og gjorde det trivelig som vinteropphold der, og fasilitetene er seinere brukt både som overnattingssted for ekorn, som matlager for spurveugle og bolig for kjøttmeis og tårnseiler. Sistnevnte rørte meg med sine årvisse returer fra Sør-Afrika – jeg hadde ringmerket dem, og kunne derfor fastslå at det var samme fugler som tilbakela flere titusentalls kilometer for å finne tilbake til det samme hullet etter et gammelt ledningsinntak i en husvegg lengst nord på Romerike.

Men nå spørs det om det nytter å komme som forvent syden-turist midt i mai og forlange sommerbolig. Om ikke den nyss ankomne stæren finner seg et godt gifte og forplanter seg så raskt at det kan bli snakk om en timeshare-avtale når stærungene er ute på egne vinger.

Kanskje er det på tide med et lite restaureringsprosjekt på uthusveggen, der min storesøster i 4H-alderen hadde et prosjekt med fem stærkasser i bredden. For stæren er litt løselig en kolonihekker, og kan slå seg ned vegg i vegg med andre naboer enn meg når sjansen byr seg.

Ikke minst fordi en av grunnene til stærens vanskjebne de siste tiårene har å gjøre med nettopp mangel på egnede hekkeplasser, slike det fantes rikelig av på eldre låver og uthus med gistne hjørnekasser og gammeldags takstein, der stæren kunne slå seg til både høyt og lavt.

Artikkeltags