Basten, som har brakt næringsstoffer ut i vekstpunktene på geviret, har full ført sin oppgave, og råbukken har begynt å feie den av. En dag eller to seinere er «fløyelspelsen» borte, og geviret skifter raskt fra blodig og beinhvitt til kastanjebrunt.Foto: Hallgeir B. Skjelstad

Basten, som har brakt næringsstoffer ut i vekstpunktene på geviret, har full ført sin oppgave, og råbukken har begynt å feie den av. En dag eller to seinere er «fløyelspelsen» borte, og geviret skifter raskt fra blodig og beinhvitt til kastanjebrunt.Foto: Hallgeir B. Skjelstad

Dermed bast av

Ennå er det tre måneder til brunsttida setter inn for alvor. Men råbukken har begynt å gjøre seg klar.
Publisert
DEL
Ennå er det tre måneder til brunsttida setter inn for alvor. Men råbukken har begynt å gjøre seg klar.

NATURSPEILET

Det er et bilde jeg har jaktet på i flere tiår: Hjortedyr som feier, eller nettopp har feid geviret. Det vakkert rødbrune geviret som koster altfor mange hanndyr livet i møte med jegere uten vett på forvaltning av en hjorteviltstamme, har nemlig ikke den samme gløden når det først ser dagens lys.

Årsrytmen hos de ulike hjortedyrartene er tilpasset miljøet de lever i, både direkte og som følge av ulik sosial organisering og adferd. Mest avvikende fra de andre er reinsdyret - der har nemlig begge kjønn gevir. For bukken er det primært et statussymbol, mens det for simla er et middel til å hevde sin rett til beite for seg og kalven. Derfor beholder hun bevæpningen vinteren igjennom.

Elgokser og hjortebukker demonstrerer sin status gjennom hodepryden - den er så «kostnadskrevende» at bare voksne dyr i god kondisjon kan sette opp en skikkelig oppsats på noen korte sommermåneder. Kravet er at de knoklene geviret i virkeligheten er, må vokse opptil et par centimeter i døgnet på det mest intense.

Det har vært antydet at det voksende, bastkledde geviret med sitt tette nettverk av blodårer er en varmereguleringsmekanisme – et panel å kvitte seg med overskuddsvarme gjennom. Det rimer dårlig med årssyklusen til den andre «avvikeren» - råbukken. Han bygger nemlig opp geviret på den mest krevende og kaldeste tida på året, fra etterjulsvinter til tidlig vår - da livet byr på helt andre utfordringer enn for høy kroppstemperatur.

Når geviret er ferdig utvokst, uavhengig av art, tørker basten - den fløyelsaktige pelsen som har sørget for blod og vekst-emner til det nye geviret, og innehaveren feier den av. Det ser ganske dramatisk ut, når skinnet henger i blodige laser rundt et beinhvitt gevir. Og det er nettopp dette bildet jeg har jaktet på. I råbukkens tilfelle er det et dobbelt kappløp med tiden, for ikke bare er denne klargjøringen til sommerns brunst raskt unnagjort, den skjer så langt utpå våren at besøkene på fôringsplassen kan være få og langt imellom.

I fjor brente jeg den ene sjansen jeg fikk - bukken sto med nyfeid og fortsatt blodig hodepryd ved fôringa - jeg har fortrengt hvordan jeg tabbet meg ut, men jeg så den aldri igjen.

Det holdt på å gå galt i år igjen. Jeg var på vei ut med fôr til den skvatrende flokken med svarttrost jeg har omsorgen for, før de fordeler seg i sine respektive territorier. På nysnøen andre påskedag var det over 30 av dem. Jeg var i ferd med å ta i dørklinka, da jeg kom på at jeg burde sjekke om det var firbeinte utafor beggen.

Der sto sekstaggeren, og jeg så fort at noe var i gjære – basten var i ferd med å sprekke opp, og to blodige tagger var allerede blottlagt.

Meget forsiktig lirker jeg opp vinduet - iblant er det lille knirket når tetningslista slipper vindusramma nok ti å vekke mer oppmerksomhet enn godt er.

Denne gangen blir jeg ignorert, og må til slutt plystre på bukken for å få et portrett hvor han ser i min retning, før han rusler til skogs.

Ti minutter seinere er han plutselig tilbake – rett utafor kjøkkenvinduet – og mumser i seg havre fra trostefôringa. Jeg ser mørkt på muligheten til nye bilder, men klarer å lirke opp vinduet og regner med to knips - ett mens han eter, og ett idet han kaster opp hodet og gir meg et skvettent øyekast før han stikker.

«Problemet» blir det motsatte. Kameraklikket vekker ingen reaksjon overhodet. Seks meter fra meg lar han seg ikke affisere av verken ett, to, ti eller åtti avtrekk. Han løfter knapt på hodet før han er forsynt. Da har han allerede vendt akterspeilet mot meg, før han rusler sakte av gårde.

Artikkeltags