En gang sent i 1932 står 37 år gamle Wanny Woldstad på dekk på ishavsskuta «Maiblomsten» og ser mot Svalbard. I en liten fangsthytte midt i isødet skal hun tilbringe den kommende vintersesongen.
Mellom 1898 og 1941 er det 357 norske overvintrere på Svalbard, hvorav 27 av dem er kvinner. Mange av disse er ektefeller eller døtre som er med som hushjelper og medhjelpere.
– Mange kvinner overvintret før Wanny i 1932, men de fleste fulgte et mer tradisjonelt kjønnsrollemønster, forteller Lena Aarekol, førsteamanuensis og daglig leder av Polarmuseet i Tromsø.
Ved museet finnes en hel utstilling dedikert til Wanny Woldstad og hennes liv.
– De overvintrende kvinnene hjelper hele tiden til med alle mulige arbeidsoppgaver, fortsetter Aarekol, – men det var få kvinner som jaktet eller arbeidet som fangstmenn.
Wanny, derimot, ville jakte isbjørn, – som ikke ble totalfredet i Norge før mye senere, i 1973.
Den ukonvensjonelle kvinnen hadde allerede mye levd liv bak seg: To ekteskap. Jobber som barnepike og oldfrue. Deretter noen år som drosjesjåfør med egen bil i Tromsø.
Det var på turene med drosjen hun traff tilbakevendte fangstmenn fra Svalbard, menn som fortalte om polarlivet, isbjørnene og mørket. Wanny lot seg fascinere.
«De beretninger jeg fikk vakte ikke bare interesse hos meg,» skriver Wanny i boken sin «Første kvinne som fangstmann på Svalbard» fra 1956, «men en dyp og inderlig lengsel etter å få leve i og med naturen i dette landet de fortalte om.»
Denne lengselen forsterkes ytterligere sommeren 1932, da fangstmannen Anders Sæterdal setter seg inn i drosjen til Wanny. Sæterdal har mange fortellinger fra overvintringene fra Svalbard, og foreslår at Wanny blir med neste gang. Hun er ikke vond å be.
En fangstmanns oppgave var å tilbringe en hel vintersesong på Svalbard og ha ansvar for fangststasjonene. Wanny og Anders bosetter seg på hovedfangststasjonen i Hyttevika, sørvest på Sør-Spitsbergen. Arbeidet deres er hardt og krevende. Bare å få hverdagen til å gå kan være farefullt, med isbjørn lurende rundt i terrenget og hundespann som fremkomstmiddel.
Paret bruker mye tid på å forberede seg til vinteren, både i hovedfangststasjonen der de holder til, og i de to bistasjonene, Fuglefjell og Isbjørnhamn. De jakter isbjørn og polarrev, men også rype, gås, sel og kobbe.
Wanny skyter sin første bjørn på egen hånd like før jul i 1932, og beskriver hendelsen med glede: «Jeg var så glad og så kry både over den heldige bjørnejakten og over den rosen jeg fikk, at jeg hadde mest lyst til å si som en mann i Tromsø sa ved en viss anledning: 'Hurra for mæ.'»
Livet på Svalbard er nøkternt. Hovedfangststasjonen er en enkel tømmerhytte med to rom, hvorav det ene kun består av to skyteluker knyttet til en isbjørnalarm utenfor. Det andre rommet fungerer som soverom, stue og kjøkken, og, når været er for dårlig til å være ute, åsted for både vedhogst og dyreflåing.
Å reise fra livet på fastlandet og bosette seg i Svalbards kalde tilværelse krever en spesiell motivasjon, sier museumsleder Aarekol.
– Det innebar at man måtte forlate alt man hadde hjemme, og ikke ha noen kommunikasjon hjem den vinteren, forteller hun.
– Overvintring var noe man virkelig måtte bestemme seg for å gjøre. Det var stor forskjell på å overvintre på Svalbard på 30-tallet og i dag, sier Aarekol.
– Hvis du skal overvintre i en fangsthytte på Svalbard i dag, har du gjerne ikke strøm, men du har kanskje en vindpropell eller solcellepanel. Den største forskjellen er at de fleste har med seg en satellittelefon.
Mens man på 1930-tallet ble satt i land av en båt med en avtale om å bli hentet igjen neste vår, har man i dag ulike kommunikasjonsformer om det skulle skje noe. Før kunne man kanskje få kontakt med en som var fangstmann på andre siden av fjorden, men mulighetene for kommunikasjon må være den absolutt største forskjellen på fangstlivet før og nå, forteller Aarekol.
Wanny skriver om denne isolasjonen i boken sin. «Den store stillheten tar oss et øyeblikk i sitt favntak. Så rusler vi stillferdig opp mot den fattigslige hytta, nedmurt i torv og stein, som i elleve måneder skal gi oss ly mot vinterstormer, mørke og kulde.»
Livet her oppe er altså ikke for alle. Men hva er det som drar enkelte mot det kalde nord, til å ville legge fra seg alt hjemme og dra til Svalbard?
Ofte var man enten alene eller i selskap av kun én annen person, og den største utfordringen var ifølge Aarekol å takle mørket og ensomheten. Men det som var spesielt attraktivt med Svalbard, mener hun, var friheten i hverdagen.
– Det var mye turliv, som jeg tror tiltrakk mange, sier hun.
– Det å bevege seg i det arktiske landskap var hardt, men også en frihet, en spenning og et eventyr.
Wanny nyter friheten, stillheten og det enkle livet, selv om hun ofte tenker på sønnene i Tromsø. Men på den enkle hytta har hun og Anders det hyggelig i hverandres selskap. Ofte leser de høyt for hverandre fra en bunke aviser og ukeblader, og begge setter pris på et nøkternt liv.
«Nykokt kaffe og havrekjeks stiller mange savn», skriver Wanny. «Og tiden går.»
I juni 1933 blir overvintrerne hentet av et skip på vei mot Tromsø, men Wanny trives så godt med friheten og eventyret at hun kommer tilbake de påfølgende fire sesongene. Enkelte ganger tok hun med seg tenåringssønnene som medhjelpere, og også Anders' barn ble med ved en anledning. Etter de fem vintrene på Svalbard slo Wanny og Anders seg ned på et gårdsbruk, og etter at forholdet tok slutt, livnærte Wanny seg blant annet ved å reise rundt og holde foredrag om sin tid som fangstkvinne.
– Wanny var en pioner, men hun banet på en måte ikke voldsomt vei, for det kom jo ingen andre rett etterpå som gjorde det samme som henne, sier Lena Aarekol.
– Det er i dag flere kvinner som overvintrer, men det er likevel en mannsdominert praksis.
Hun mener likevel at Wanny har hatt stor betydning for oppfatningen av at kvinner kunne klare seg i bransjen like godt som menn.
– Det at en kvinne overvintrer som fangstmann, tar jo litt brodden av at dette var en så mannsdominert arena. Wanny viste at kvinner absolutt kunne klare seg godt i overvintringsfangsten.