Gå til sidens hovedinnhold

Rasisme og integrering i Lørenskog

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Skoleferien nærmer seg slutten, og mange barn har begynt å glede seg eller grue seg til at skolen begynner igjen. Det gjelder sikkert lærerne også.

De fleste barn trives på skolen, men jeg har lyst til å sette fokus på noe vi ikke hører så mye om tross for at mange barn kjenner på den hver dag, nemlig rasismen.

Mobbing er noe vi alle kan bli utsatt for, og lommeboka til foreldrene dine er ingen garanti for at du ikke mobbes. Du kan mobbes for høyden din, nesa di, foreldrene dine – de som mobber finner alltid noe.

Da jeg flyttet tilbake til Norge og nærmere bestemt Lørenskog etter fjorten år i Tyskland, var hverdadgsrasismen noe som slo meg som en stor forskjell. Takhøyden for hva som er “greit” å si er enormt mye høyere her. Hvor greit er det?

Det snakkes mye om integrering. At vi skal kunne godt nok norsk, integrere oss i arbeidslivet og følge det norske samfunnets regler og normer. Det er ingen tvil om at dette er viktig. Samtidig er integrering en gjensidig prosess. Jeg måtte integrere meg i et nytt land, lære språket godt nok og alle de skrevne og uskrevne reglene og kodene som gjaldt der jeg bodde. Men når de snakket om ting som gikk på barne-TV i 1983, så var ikke det noe jeg kunne relatere meg til. Litt fremmed ble jeg uansett hvor godt jeg tilpasset meg det tyske samfunnet.

Samtidig var folk interessert i hvem jeg var og hvor jeg kom fra. Hvis ingen hadde vært det, hvis jeg ikke hadde kunnet fortelle om min bakgrunn, så hadde det vært stusslig. Hvis vi skal lykkes med integrering i Norge, så må vi ha en gjensidig interesse for hverandre.

Og så tilbake til rasismen i skolen. Den finnes over alt i samfunnet, og da finnes den også her. Den finnes blant politikere, blant velgerne til nesten hvert eneste parti, blant lærere, blant elever, blant foreldre og besteforeldre. Og den rammer også dem som snakker perfekt norsk, har foreldre med gode jobber og fine hus. Den rammer deg så lenge du ser annerledes ut. Utseendet har alt å si. Dette vet jeg ikke fordi jeg har lest forskningsrapporter, men fordi jeg hører barn fortelle om det. Du er “utlendinding” så lenge du ikke ser “norsk” nok ut.

Hva gjør vi? Temaet må på agendaen i Lørenskog-politikken. I mars ble en interpellasjon fra Lars Martin Berg (Ap) vedtatt der Kommunestyret enstemmig erklærer Lørenskog kommune som antirasistisk sone. Vedtaket innebærer at kommunen praktiserer nulltoleranse for enhver form for rasisme, diskriminering og trakassering. Opplevd og strukturell rasisme og diskriminering i kommunens virksomhet og tjenester (altså også skoler) skal møtes med tiltak. Lørenskogs arbeid med å bli en antirasistisk og antidiskriminerende kommune bes vurderes av administrasjonen til å bli omfattet i arbeidet med økonomiplan 2022 – 2025.

Løsningen på rasismen er ikke kun politisk. Jeg ønsker meg likevel en større tverrpolitisk dialog om hva vi kan gjøre helt konkret i skolen og ellers. Tiltak er bra, men tiltak nytter kun hvis de treffer og fungerer. Både tiltak, rapporter og utredninger blir fort en sovepute, for da har vi liksom “gjort” noe. For å få bukt med problemer, må realiteten opp i lyset uten at det fører til anklager og skittkasting.

Elisabeth Tanev, Kommunestyrerepresentant Venstre, Lørenskog

Kommentarer til denne saken