Vi ser praten om psykisk helsekrise og mangel på psykologer styre mediene i rykk og napp. Mangel på psykologer i nord, mangel på psykologer i sør. Diskusjon om hvordan best rekruttere menn til de mange profesjonsutdanningene som skal åpnes i årene fremover. Skal man fortsette med et ekstra poeng til menn, også for ordinært vitnemål? Det ser ut til at tanken er at vi skal åpne flere profesjonsutdanninger slik at det om 6 år er noen flere terapeuter og håpe på at noen av dem er menn. For mange har drømmen i magen vært der en stund som godt voksen. Å bli klinisk psykolog. Bruke kunnskapen og erfaringen til noe annet. Noe som hjelper andre. Hvordan skal man få det til?

Ta opp fag

Videregående skole. Å gå tilbake 15-20 år, til tiden med tannregulering, kviser og ukontrollerbart stemmeleie virker ikke bare umulig, men også rart og urettferdig. "Så er jeg 19 år igjen? Har ikke livet mitt skjedd?". Faglig er du langt over videregående nivå og konkurransen for karakterene er hard. Det vil ta tid å få toppkarakterer og det vil koste flesk. Skal du late som at din master i psykologi og fulltidsarbeidserfaring fra ulike jobber i psykologien, frivillighet i psykiatrien, pasient og pårørende erfaring ikke har funnet sted? At lånekassen ikke allerede viser studielån på 500.000, kun fordi du som 19-åring ikke visste hva livet skulle by på og hjernen skulle utvikle seg til? Kun fordi du fra dag en ikke valgte klinisk retning, men f.eks. nevropsykologi, arbeidspsykogi eller helsepsykologi?

Reis utenlands

Det hjelper ikke med et kvotepoeng ekstra for innpass på profesjon som mann, når du må begynne på begynnelsen, 20 år tilbake i tid. Du må fortsatt ta opp fag og det vil koste deg voldsomt med tid og penger. Tid og penger du ikke har, med to barn, hus og bil. Du ser til andre land og ser på klinisk master med fokus på relevant utdanning, egenterapi, erfaring og intervju. Utdanningmodeller med bachelor master struktur, mye lik profesjon i Norge. Skal du ta med hele familien til et nytt land for å prøve? Det er ikke sikkert det vil bli godkjent hvis du kommer tilbake. Det har jo vist seg at det som er godkjent utdanning i psykiatrien kan endre seg raskt.

Samfunnsøkonomi og tid

Tiden går og vi ser skole etter skole i Norge søke om sin egen profesjonsutdanning av psykologer. Et utdanningsløp som er tidsslukende og økonomisk dyrt for samfunnet, et samfunn som snarlig trenger flere utdannede mennesker. Etter hvert som flere utdanningsinstitusjoner får godkjent sine profesjonsutdanninger med samme opptak som de siste årene, fortsetter Norge å gå glipp av mange godt utdannede og sårt ønskede menn (og kvinner) i psykiatrien. Vi mister, blant mye annet, en sosial bredde å tilby psykiatriens mange pasienter. Kvinner og menn som fra utdannings- og yrkesstart har med seg en bred utdannelse, arbeidserfaring og livserfaring. En type bred erfaring hos terapeut vi alle kjenner i hvert fall et medmenneske som har savnet. Nå er det mye man kan si om profesjonsmodell for utdanning og i samtalen rundt mangel på psykologer og det psykiatriske "systemet" starter debatten kanskje allerede her. Hvem utdanner vi og hvordan utdanner vi dem?

Mads Omberg og Vilde Kokkin, Studenter, Lørenskog