Det skal være åpenhet og toleranse rundt psykisk helse og man skal kunne fortelle ting uten å bli dømt. Det skrives om psykisk helse i aviser og blader man heier frem de som står frem, sier dette er viktig forebygging og at det kan hjelpeandre til å se at man ikke er alene her i verden med å slite med følelser.

Men er det egentlig sånn….. eller heier man det bare frem fordi man tenker at det burde være sånn og at det er lettere å slite med noe så lenge det er til fordel for seg selv.

Det er mye fokus på Covid-19 og vaksinering. Og mange sliter psykisk i kjølevannet av Covid-19. Det er fullt forståelig. Men hva med de som sliter i kjølevannet av vaksineringspress.

Først vil jeg si at jeg er ingen vaksinemotstander! Men jeg er en av de som ikke har vaksinert meg. Jeg føler meg som en samfunnsviker. Jeg følger ikke rådene, jeg gir ikke etter for presset fra kollegaer og venner. I avisen står helsepersonell fram og er provosert av de som ikke tar vaksinen, fordi det er mange som innlegges med Covid-19 som ikke er vaksinert. Det er mange som legges inn som er vaksinert også, men de er ikke et problem, i følge disse som står frem i avisen i hvert fall, for de har jo fulgt nasjonale anbefalinger. Så da sitter jeg der da og har verdens dårligste samvittighet, siden dette er rettet mot meg. Man henger også ut de uvaksinerte når det gjelder å reise. Reise ut av landet og oppleve verden, det har plutselig blitt tilrettelagt for de som kan fremlegge vaksinepass, det har ikke jeg. Skulle gjerne både ha reist og ha hatt vaksinepass, men det har jeg ikke. Livet begynner å snevre seg inn. Ennå de vaksinerte også blir smittet. Og de er også smittebærere, ja i en annonse leste jeg at de vaksinerte var verre smittebærere enn de uvaksinerte.

Alle mennesker har i større eller mindre grad angst for noe. En følelse som kommer i kroppen og tar helt overhånd. Man får lyst til å flykte. Og som oftest flykter mann eller dersom man må stå i visse situasjoner så kan man få litt medisinsk hjelp til å komme seg igjennom situasjoner. Mange er redde for å fly og tar noe beroligende i forkant. Noen er redde for høyder og holder seg unna, eller utfordrer, men kommer seg fort ned igjen. Vi har som regel alle noe vi er redde for. Men jeg er redd for å putte medisiner i kroppen, da får jeg alle disse vonde følelsene som angst gir. Så det å ikke ta vaksinen handler om min psykiske helse. For har jeg først tatt vaksinen kan jeg ikke flykte fra den, da er den i kroppen min, og det tør ikke jeg.

Akkurat som andre har sine ting de ikke tør. Det er bare at min angst har nå blitt noe andre henger meg ut for. Jeg møter ikke forståelse, slik som det så fint skrives om at man skal møte psykisk helse. Det er helt motsatt. Jeg skulle gjerne vært en person som bare tok vaksinen og ikke la noe mer i det, det hadde vært lettest og man hadde ikke fått denne dårlige samvittigheten.

Det er ikke lengre en privatsak om man skal vaksineres, man blir gjerne ikke spurt om man er vaksinert, men om hvor mange vaksiner man har tatt. Da er det ganske vanskelig å stå der å si at man ikke er vaksinert. Da tror mange du er vaksinemotstander, og det ønsker ikke jeg å fremstå som, så da må jeg fortelle om min angst. Det er ikke noe man som regel har lyst til å stå å prate om. Så da er det lettere å lyve. Og da ender man opp med å bli en uærlig samfunnsviker med et rart psykisk problem som holder seg hjemme. Hvem vil være denne personen egentlig……..men det har plutselig blitt meg. Jeg som egentlig er en ærlig og skikkelig person som liker å reise.

Så jeg ber alle tenke seg om når de prater om vaksinering og om åpenhet og toleranse rundt psykisk helse. Vil du virkelig gå inn i dette? Det er mer komplisert enn man kan forestille seg.