Inkludering, ikke ekskludering’, er et uttrykk man gang på gang får høre. Mitt spørsmål er derimot hva som skjer, om man faktisk ikke klarer å inkludere seg i eget samfunn? Om man føler at man ikke hører til?

Selv skulle jeg ønske at noen lyttet til meg når jeg selv hadde det vanskelig. Det var dog lite støtte og få som tok seg bryet. Dermed vokste det seg en tanke om at ‘’ store gutter gråter ikke’’, en tanke som ble stående sterkt i minne. Jeg måtte være tøff og ta livet som det faller seg. Da er det kanskje ikke så rart at man prøver å finne en annen vei ut av smertene, når murene bryter sammen og sterk ikke er sterkt nok. En vei som er enkel, og som gjør at man kan forsvinne litt fra seg selv. Nå snudde jeg meg selv aldri til rus. Det er dog realiteten for mange. Mange snur seg til rus, som en form for å komme seg ut av det som kan være vanskelig i livet.

Og jeg forstår jo det at vi kanskje ikke har nok ressurser. Vi har ikke nok psykologer eller helsepersonell til å ta tak i alle saker. Derimot kan det handle like mye om å bli sett og hørt. Bare det at en lærer, en medstudent eller en kollega skjønner og tar seg tiden til å lytte til deg.

Som samfunn, må vi dermed bli mer åpen for å snakke om at det er lov å ha det vondt. Vi må lytte og forstå at psykiske helseutfordringer i stor grad kan ramme hardt, og hva psykiske helseutfordringer kan medføre.

Men hvorfor ikke velge noe annet?

Et spørsmål jeg har fått, når jeg tidligere har uttalt meg om temaet, er følgende; ‘’ med så mange som ender opp i rusen, hvorfor kan man ikke bare velge noe annet?’’.

Jeg skulle ønske det var så enkelt, heller bare å kunne velge fotball eller videospill. Men hvor mange vil egentlig spille fotball med han som allerede har falt utenfor? Da er andre alternativer ofte det enkle. Og det er her rusen kommer inn. Man kommer inn i et aksepterende miljø, hvor de fleste er lik en selv. Et miljø hvor frykten for å være deg selv utveies av menneskene og vennskapene du får der.

Det er derimot et vanskelig miljø å ta del i, fordi alt handler om å overleve. Alt handler om hvorvidt du har råd til den neste dosen. Og fortsatt skal vi straffe. Du har fått straff hele ditt liv, fordi du trengte en utvei fra et samfunn du ikke følte deg tilfreds i.

Alt du ønsket var å bli lyttet til og akseptert. Men fortsatt skal du bli straffet. Tunge bøter til en som så vidt overlever. Glattcelle og fengselsstraff for et valg du tok for 20 år siden. Har vi lært ingenting av tidligere feilgrep? Er det ikke på tide å tenke nytt?

Og det er flere som allerede har jobbet for dette i årevis, dette med å tenke nytt. FHN, RIO og tidligere lege Sverre Eika for å nevne noen. Mennesker og foreninger som jobber for å gjøre hverdagen litt enklere for de som allerede har det vanskelig. Et arbeid som resulterte i en rusreform, som kanskje kunne gjøre at de som sliter mest kunne få den hjelpen de trenger.

Tenke nytt

Som senterungdom, mener jeg dermed at det er på tide å tenke nytt. Vi må begynne å se mennesker og ta tak før det vanskelige blir for vanskelig. Vi må våge å spørre, våge å prate om hvordan det er å ha det vondt, våge å være mer åpne om hva psykiske helseplager kan medføre. Vi må slutte å straffe, og heller satse på å gi hjelp. Det er ikke enkelt å være menneske, men vi kan alltids prøve å gjøre det litt enklere for våre medmennesker.