Vi er 120 studenter i det største auditoriet skolen kan tilby. Det er første time. Det er stille. Vi ser rundt på hverandre. Han sier: «Sjekk matpakka»

Vi sjekker. «Hvor mange av dere har plastflaske? Plastmatboks? Yoghurtbeger? Plastpose rundt brødskivene?»

Rundt 80 av 120 rekker opp hånda.

«Det er kjemikalier i det, dere vet det eller? Det blir stille. Dere spiser på dere sykdom, fedme og diverse lidelser. Plast i hjernen. Plast på hjernen. Det må vi snakke litt om nå».

Plast over alt

Okey, så tror jeg ikke det var helt starten de fleste hadde sett for seg i faget om hjernen og atferd, men for en vekker. I hvert fall den dagen. For selv om de fleste fortsatte videre på studie med stor interesse for kroppen og hjernen, tviler jeg på at studerende satte seg videre inn i plastens mulige påvirkning på oss som mennesker, og at færre husker lærerens lille eksperiment i dag. Ikke så rart kanskje, det er tross alt et ganske nytt område innenfor forskningen. Plasten har faktisk ikke vært en så stor del av samfunnet så lenge.

Selv vi 90-talls ungene husker kjøttdisk uten særlig mye plast, druer uten plastpose, eller plastbeger og alle brød uten plastpose. Plasten har blitt en del av nesten alt vi gjør og spiser. Det er vane. Det er kulturelt. Det er tradisjon. Det er effektivt. Kostnaden er lav. I hvert fall på kort sikt. Det er penger. Det er mange ulike grunner til at det er sånn.

Det er Pepsi Max til fredagstacoen, servert på plastflaske.

Det er et yoghurtbeger til minstemann, den samme typen du fikk når du var liten.

Det er julemarsipan i plastpose. Den med rødsløyfe utenpå, som mormor alltid kjøpte.

Det er sånn det alltid har vært. Det er samvær og hyggelig. Det får hverdagen til å gå rundt. Derfor rynker vi ikke på nesa når mannen kommer hjem med nesten ferdigkokte poteter i plast. «Se her! Man kan bare slippe de oppi gryta og klippe opp posen når de er ferdige». Ei heller når foreldrene inviterer barn og barnebarn på is med tilhørende sauser og strøssel. Alle ingredienser i hver sin plastboks, flaske eller pose.

Så hører vi om plasten som tar over jorda. Tar over naturen, havene og strendene. Alt på grunn av vår menneskelige utvikling. Vår kultur. Vår vane. Vår tradisjon. Vårt ønske om profitt og dermed også ofte nedprioritering av helse. Vår mangel på å stille spørsmål og krav til det vi driver med. Fordi vi ikke kobler og hvis vi kobler slik at vi ser at det henger sammen, så orker vi ikke det særlig lenge. «Det har ikke noe å si om jeg drikker den brusen», tenker vi «den havner ikke på en strand i Australia uansett». At det har noe med oss å gjøre passer ikke med bildet vi har av oss selv.

Fisk med plast i

Vi utøver da på ingen måte handlinger som skader oss selv eller andre arter hver eneste dag. Det kan ikke stemme. Vi kobler ikke at det som skader dem, skader oss. Det som skader naturen, skader oss. Helt frem til mediene viser fisk med plast på hjernen, plast i magen, plast i kroppen. «Hva? Spiser vi plast når vi spiser fisk?» spør vi oss selv. «Kan man nå se at fisken og andre dyr kan få plasten og tilhørende kjemikalier i kroppen?». For fisken har ikke originalt plast i sin diett. Det hadde ikke vi før heller. Det har vi nå.

Plast i morsmelk

Så glemmer vi det en stund. Vi som nordmenn er glade i fisk, samt diverse andre matvarer vi vet har ulikt nivå av plast i seg. For så vidt også mat vi ikke vet har plast i seg. Det fortsetter vi med helt til mediene begynner å skrive om forskning som nå viser at det er plast i morsmelk. «Hva? Mater vi plast til barna? Gjennom puppen? Hvordan kunne samfunnet tillate oss noe sånt? Det går jo ikke an.

Det er skremmende. Hvem vet hva det vil gjøre på sikt med alle de kjemikaliene». Det sier vi med en bekymret mine i panna mens vi setter posen med ferdig babymat foran vår ettåring. Den plastposen med alle de kule fargene og plastskrukork. Så kan barnet suge i seg kjemikaliene på egenhånd i stedet. Det er vane. Det er enkelt. Gjør ting effektivt. Vi har ikke tid og med mangel på tid til å koble av, være til stede, spiser og drikker vi kjemikalier som kan kunne forårsake stor skade på oss selv og de vi er glad i.

Stille krav

Tenk at vi ikke ønsker bedre for barna våre og vår egen helse. Om vi ikke skal skrike høyt for klima, burde vi skrike høyt for vår egen helse og kreve endring. Kun vi som forbrukere kan stille kravene og etterspørre noe annet. Om vi ikke skal skrike for naturen, dyrene og planeten, så burde vi gjøre det for oss ... som egentlig er samme greia? Eller hvordan var det her igjen?

Vilde Kokkin, psykologistudent, bachelor i kommunikasjon, Lørenskog