– Jeg tror at en av NASA-folkene gapskratter av oss fortsatt. Han påsto at dette var helt umulig

Feiing på taket: Her samles potensielt materialet på taket av en bygning på NASA Johnson Space Center i Houston. Fra v. Michael Zolensky, NASA, James Martinez, NASA, Jon Larsen og Jan Kihle. Alle foto: Jan Kihle/Jon Larsen

Feiing på taket: Her samles potensielt materialet på taket av en bygning på NASA Johnson Space Center i Houston. Fra v. Michael Zolensky, NASA, James Martinez, NASA, Jon Larsen og Jan Kihle. Alle foto: Jan Kihle/Jon Larsen

Artikkelen er over 2 år gammel

Mens forskerne studerte mikrometeoritter fanget inn av NASAs stjernestøvprogram til 9 milliarder dollar, gikk to nordmenn opp på NASA-taket med sopelime, magnet og noen plastposer.

DEL

– Jeg tror at en av NASA-folkene gapskratter av oss fortsatt. Han påsto at dette var helt umulig, sier forsker Jan Kihle ved Institutt for Energiteknikk (Ife) på Kjeller mens han stiller inn fotoutstyret for å avbilde USAs første urbane mikrometeoritt.

Det er søndag kveld på Skedsmokorset og det er under ei uke siden han og kamerat Jon Larsen sto sammen med direktøren for NASAs forskning på ekstraterrestrisk materiale på et NASA-tak i Houston med kost, magnet og en plastpose.

Under linsa ligger et korn på størrelsen med et nålestikk.

Arbeidet som duoen har gjort er banebrytende. Nå har New York Times ringt.

Utstyr fra Clas Ohlson

– De påsto det var umulig å finne stjernestøv i befolkede områder. Til det var det altfor mye forurensning. Hver gnist vi lager rundt oss gir et regn av mikrokuler. Lighterstål, sveisegnister. Ja, langs Tertitten-linja fant jeg mange sferuler (små runde partikler. red.anm.) som lignet mikrometeoritter, forteller Jon Larsen, til daglig gitarist i Hot Club de Norvège.

NASA

  • The National Aeronautics and Space Administration er en føderal institusjon for romfart og sivil luftfart og utforsking av verdensrommet.
  • Mest kjent for Apollo-programmet som brakte mennesket til månen i 1969.
  • Mye av arbeidet i dag er fokusert på en bedre forståelse av Jorda gjennom observasjoner fra verdensrommet, samt utforskning av solsystemet.

Han er nå også gjesteforsker ved Geologisk Institutt ved Universitetet i Oslo.

NASA har spesialombygget et U2 rekognoseringsfly til å tråle himmelrommet for stjernestøv og man har skutt opp satellitter for å hente inn partikler fra halen til den passerende kometen Wild 2.

– Mens vi møtte opp med utstyr du kan kjøpe for 200 kroner på Clas Ohlson, sier Jan Kihle og ler.

Løste gåten

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle løse dette i min levetid. Og så tok det bare sju år, sier Larsen med et smil.

Etter tusenvis av prøver fikk han i fjor gjennombruddet da professor Dr. Matthew Genge ved Imperial College i London, verdens fremste ekspert på mikrometeoritter, kunne bekrefte noe mange forskerne mente var umulig:

At man med enkle midler kan skille de langreiste romsteinene fra menneskeproduserte partikler.

Hjertene hamrer mens Jan starter fotograferingen. 288 bilder stakkes for å få fram detaljer i det mikroskopiske stjernestøvet.

De må forlate rommet for at ikke hjerteslagene skal lage vibrasjoner under fotograferingen.

– Det er like spennende hver eneste gang, sier Jon Larsen som fant metodene for å skille ut mikrometeoritter fra jordisk forurensning.

Han måtte gjette seg til hvordan stjernestøvet så ut. De man kjente til kom stort sett fra Antarktis og hadde vært utsatt for både frost og opptining og var rustne utvendig.

– Det hele kom som en stor overraskelse. De er jo vakre, sier Jon Larsen.

Mikroene overlever

De fleste meteoritter som kommer inn i atmosfæren brenner opp. Men det er et lite vindu for stjernestøvet som er mindre enn en millimeter i diameter.

Det faller en til to mikrometeoritter på hver kvadratmeter per år.

Til tross for at det regner 100 tonn med slikt stjernestøv over Jorda i løpet av et døgn, er det kun rundt regnet 1 gram som så langt er samlet inn av dette materialet på verdensbasis.

Jon Larsen sitter nå på verdens beste, yngste og friskeste samling av mikrometeoritter.

NASA-meteoritten: Sist torsdag samlet Jan Kihle og Jon Larsen denne meteoritten på taket til et NASA-bygg i Houston. FOTO: JAN BRALY KIHLE/JON LARSEN

NASA-meteoritten: Sist torsdag samlet Jan Kihle og Jon Larsen denne meteoritten på taket til et NASA-bygg i Houston. FOTO: JAN BRALY KIHLE/JON LARSEN

– Dette er porten til et nytt fagfelt. Vi vil gjøre alt dette tilgjengelig for folk flest. Spørsmålene er mange. Hvor lenge har disse vandret og hvor kommer de ifra? spør Jan Kihle.

De eldste kan være fra før Jorda ble skapt. Eldre enn 4,5 milliarder år.

Kan ha skapt liv

– Stjernestøvet er det mest langreiste vi kan få tak i her på Jorda, sier Larsen.

Han er ikke i tvil om at en del av støvet kommer fra steder langt utenfor vårt solsystem.

Og kan de ha spilt en rolle for hvordan livet på Jorden har oppstått?

Med hjelp av mikrometeorittene kan man forstå spørsmål man har grublet over i mange, mange år.

Først for 20 år siden ble man klar over at meteoritter kan inneholde vann.

– Og var det vann på kloden vår fra dag én? Neppe, sier Jon Larsen.

Arbeidet som duoen har gjort er banebrytende og da det sist høst ble klart at det virkelig var meteoritter man hadde samlet, kom Jon Larsen og Jan Kihle på trykk i aviser verden over.

Ligger helt åpent

– Hemmelighetskremmeri er det verste jeg vet, sier Larsen.

Derfor er han og Jan helt åpne på det de driver med.

Like viktig som å «fange» meteoritter er det å fange interessen hos vanlige folk.

De gleder seg vilt over at Forskerfabrikken og Nysgjerrigper fikk 3.000 norske familier ut på stjernestøvjakt sist sommer.

– Wow! sier de begge da NASA-meteoritten dukker opp ferdig samplet på dataskjermen.

– Ingen tvil. Det er en «turtle». Nå gleder vi oss til å sende bildet til Houston ...

Artikkeltags