33,3– og vekk me'n

Kay Stenshjemmet har vært fotograf i Romerikes Blad i 33 år. Om to uker forlater han mediehuset for godt.Foto: Vidar sandnes

Kay Stenshjemmet har vært fotograf i Romerikes Blad i 33 år. Om to uker forlater han mediehuset for godt.Foto: Vidar sandnes

Artikkelen er over 3 år gammel

Han satte ni norske rekorder og en verdensrekord på skøyter. Men i RB er påtroppende pensjonist Kay Stenshjemmet mest kjent for å stille dumme spørsmål.

DEL

– Får jeg honnørbillett på toget nå?

Slik starter han typisk nok sitt eget avskjedsintervju. Fotograf Kay Stenshjemmet, tar 26. juni sin siste eksponering, etter 33 år og tre måneder i Romerikes Blad. Han har aldri brydd seg nevneverdig om at det er journalisten som i utgangspunktet stiller spørsmålene. Det har ofte vært en døråpner for de fleste som har jobbet med Kay - han som er kjent for å stille de dummeste spørsmålene på hele bruket. Det vi journalister innerst inne lurer på, men som vi hever oss over å spørre om. For svarene er jo så åpenbare. Eller?

– Jeg har et eksempel på en sak hvor et av mine dumme spørsmål snudde hele vinklingen i artikkelen, sier Stenshjemmet to uker før han forlater avishuset for godt.

Sammen med RB-journalist Ola Einbu fikk han på 80-tallet i oppdrag å intervjue grunnleggeren av Norsk data, Rolf Skår. Sammen med kollegene Lars Monrad-Krohn og Per Bjørge var Skår med på utviklingen av styringsenheten SAM 2.

– Ola hadde forberedt seg i lang tid og stilte spørsmålene sine. Når jeg er ute på jobb har jeg lang hals og svære ører. Jeg ønsker å vite mest mulig om intervjuobjektet og saken på forhånd. Mens Ola Einbu stilte sine velforberedte spørsmål, kom jeg til å se meg rundt. Det var ikke en eneste datamaskin på kontoret til Skår. «Hvorfor har du ikke data?», spurte jeg. «Nei, jeg bruker ikke data, jeg», var svaret fra grunnleggeren av Norsk data. «Jeg vet ikke hvordan jeg bruker tastaturet engang. Jeg håndskriver alle beskjeder, så fører sekretæren min inn meldingene elekronisk». Og der hadde vi jo vinklingen på saken.

Episoden skal ha vært et vendepunkt for journalisten.

– Etter det intervjuet begynte også jeg å se over, under og ved siden av skrivebordet når jeg intervjuet folk, sier Ola Einbu i dag.

  • Du kan sende en hilsen til Kay Stenshjemmet i kommentarfeltet nederst i saken!

(Saken fortsetter under bildet)

Kongsvinger 19810202: 



NM på skøyter. KAY ARNE STENSHJEMMET i aksjon, 2. februar 1981. 

FOTO: Bjørn Sigurdsøn / NTB / SCANPIX

Kongsvinger 19810202: NM på skøyter. KAY ARNE STENSHJEMMET i aksjon, 2. februar 1981. FOTO: Bjørn Sigurdsøn / NTB / SCANPIX Foto:

Kay Arne Stenshjemmet ble født en augustdag i 1953. Forløst av fru Høgden som drev jordmorpraksis i kjelleren på det som er Lillestrøm kultursenter i dag.

– Jeg vokste opp i generasjonsbolig i Eidsvollsgata på Vigernes i Lillestrøm og bodde faktisk i det samme huset fram til 2006, forteller han.

I umiddelbar nærhet var det gode muligheter for både ski- og skøytegåing. Og Kay var som guttunger flest og satt sjelden stille. Det var fotball, ski og skøyter det gikk i.

– Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bli. Det endte med at jeg gikk yrkesskolen før jeg tok fagbrev som dreier, forteller han.

Men Kay var over gjennomsnittet god på skøyter. Det hadde trener for skøytelandslaget, Johs Tennmann, oppdaget. Spørsmålet kom på den tida hvor amerikanske Eric Heiden herjet skøytesporten. «Vi kan slå ham. Men vi må trene på heltid. Hvem er med?», spurte Tennmann.

– Jeg valgte å hoppe på, sier Stenshjemmet om det som skulle bli starten på en eventyrlig idrettskarriere hvor merittene ble som følger; europamester i 1976 og 1980 (sølv i EM i 1977 og 1979 og bronse i 1981), OL-sølv på 1.500 og 5.000 meter i 1980, da Eric Heiden tok fem gullmedaljer av fem mulige, VM-sølv i 1981 og bronse i 1979. I alt tok Stenshjemmet ni distanseseire ved internasjonale mesterskap og satte 19. mars 1977 verdensrekord på 5.000 meter med 6.56,9 på Medeo-banen i Alma Ata.

– Jeg ble en sirkushest som reiste rundt over hele verden uten egentlig å se en dritt, ler Kay og legger til at han har tenkt å gjøre noe med dette nå som han blir pensjonist.

(Saken fortsetter under bildet)

  Orderud  kårhuset

Orderud kårhuset Foto:

Kay var på jobb i pinsehelga 1999 da Orderud-drapene fant sted. Her har han fotografert kårboligen fra helikopter.

Etterhvert startet Stenshjemmet på yrkesskolen for andre gang. Nå ville han ta fotofag. En måned før skolen sluttet for sommeren i 1982 fant han ut at det var ledig jobb som mørkeromsassistent i Romerikes Blad. På tida hvor det kun fantes svart-hvitt-film tok skøyteessets karriere en ny vending. Personlig opplært av RB-fotograf i en mannsalder, Morgan Andersen.

På spørsmålet om hvorfor han valgte å bli fotograf svarer Stenshjemmet at han hadde sett rampelyset fra den ene siden og selv vært i blitzregnet og tenkte at fotografyrket kunne være noe fint.

– Jeg husker fortsatt min første jobb. Jeg er nervøs enda når jeg tenker på det. Arne Treholt-saken. Spionasjesaken var en verdensnyhet. Jeg visste at jeg måtte levere. Svetten sto ut av panna på meg.

– Hvilke erfaringer fra skøytekarrieren tok du med deg over i mediebransjen?

– At idrettsutøvere og andre er avhengige av pressen og motsatt. Og da gjelder det å stille opp begge veier. Og så tok jeg med meg noe av selvtilliten min. Hvorfor kan ikke jeg også ta bra bilder?, tenkte jeg.

(Saken fortsetter under bildet)

1977. Skøytesportens fire s-er. F.v.: Sten Stensen, Kay Arne Stenshjemmet, Amund Sjøbrend  og Jan Egil Storholt. 
Foto: Jan Greve/VG

1977. Skøytesportens fire s-er. F.v.: Sten Stensen, Kay Arne Stenshjemmet, Amund Sjøbrend og Jan Egil Storholt. Foto: Jan Greve/VG Foto:

Skøytesportens fire s-er: Sten Stensen (f.v.), Kay Stenshjemmet, Amund Sjøbrend og Jan Egil Storholt. Foto: Jan Greve/VG

– Beskriv hvordan jobbhverdagen er annerledes i dag fra da du begynte i 1982?

– For det første var RB ettermiddagsavis på den tida. Det betød at vi måtte ta bildene våre på morran. Vi hadde ei fast spalte som het «ansiktet i mengden». Det gikk ut på at vi fotograferte en folkemengde og ringet rundt en person. Fant man seg selv på trykk, fikk man en kilo konfekt.

Det var sommer og oppdraget ble gitt til Stenshjemmet. Han dro bort på fritidsbadet Nebbursvollen, hvor han visste det var mye folk, stilte seg opp med telelinse og tok bilde av folkemengden på gresset.

– Som vanlig ringet vi rundt en mann som for øvrig satt sammen med ei dame. Dagen etter fikk jeg en telefon fra en kar som spurte om han kunne få det bildet. Jo da, svarte jeg. Du skjønner, sa mannen; den dama på bildet er kona mi. Men mannen som sitter ved siden av er ikke meg.

– Jeg aner imidlertid ikke hvordan dramaet endte, ler Stenshjemmet.

Han var den yngste av de fire «S»-ene. De øvrige var Sten Stensen, Jan Egil Storholt og Amund Sjøbrend. Sistnevnte bor på Skedsmokorset og er fortsatt omgangsvenn av Stenshjemmet. De to andre treffer han av og til.

– Hvor lang tid tok det å komme over at du var seks hundredels sekund for sein på 500 meter til å bli verdensmester på Bislett i 1981?

– Akkurat 30 sekunder. Jeg ble slått av Amund Sjøbrend som jeg hadde slått i NM to uker før. Mesterskapet var det siste i min karriere og 10.000 meter var aldri min distanse. Klokka ringte for sisterunden, og jeg tenkte: dette er det siste du gjør. Dermed brukte jeg resten av kreftene mine på bare to skjær, og så var jeg tom. Jeg var ikke god nok i huet, enkelt og greit.

Det var altså greit å tape for kompisen Amund. Kay Stenshjemmet hadde allerede opplevd mer enn en Vigernes-gutt noensinne kunne drømme om.

(Saken fortsetter under bildet)

EM på skøyter Bislett 1976 hvor Kay ble europamester. Foto: Hallgeir Skjelstad.

– Å vinne foran fulle tribuner på Bislett stadion, skøytesportens storstue, det var stas. Det skjedde i 1976. Jeg var yngstemann på laget og ingen hadde ventet det. Amund ble nummer fire. Jeg husker ikke noe av æresrunden, men så kom forespørselen som sitter støpt i minnet; Kong Olav vil hilse på dere! Det var jo stort. Han var en hyggelig, sportsinteressert mann.

– Var det mye festing og ville tilstander bak idrettsfasaden på den tida?

– Det var festing, men ikke ville tilstander. For å si det sånn; hadde jeg ikke kunne hatt det moro samtidig, kunne jeg ikke holdt på. Det er blitt mindre og mindre aksept for fest og moro blant toppidrettsutøvere i disse dager. Dummer man seg ut én gang, blir det slått opp stort. Men vi tillot oss å ta en fest på banketten, ja.

– Følte du deg av og til som en rockestjerne?

– Nei. Men vi fire S-ene ble jo sett opp til. Jeg sto en gang i én time og skrev autografer, og vi måtte noen ganger smugles bakveien ut av garderoben. Men jeg har vært bevisst på aldri å bruke mitt navn for å oppnå fordeler. Når jeg er ute på jobb som fotograf, prater jeg aldri om skøytekarrieren hvis ikke folk spør om det. Jeg presenterer meg egentlig bare som Kay. Jeg var tidligere livredd for at folk skulle tro jeg hadde nesa i sky og gikk gjerne med lua trukket godt nedover ørene og så ned i bakken når jeg gikk rundt i Lillestrøm.

Kay Stenshjemmet sier det blir lenger og lenger mellom øyeblikkene hvor han blir gjenkjent.

– Det har vært hyggelig å bli gjenkjent, men det er også greit å ikke bli gjenkjent, mener han.

(Saken fortsetter under bildet)

LILLESTRØM BRU.fra undersiden mot Varemessa (Høyre side)

LILLESTRØM BRU.fra undersiden mot Varemessa (Høyre side) Foto:

Rælingsbrua sett fra Kay-perspektiv

Skøytene er lagt på hylla for godt. En litt kranglete rygg tillater ikke lenger skøytestilling. Så da drar Kay i stedet på hytta når han har fri. Her går han på ski og driver med sitt. Bygging av et nytt anneks står på planen nå som han får bedre tid.

– Jeg har solgt leiligheten min på Kjeller og skal bo på hytta til noe nytt dukker opp. Jeg skal tilbake til Lillestrøm, det er sikkert. Jeg må ha med meg «Eftasbluesen» på kulturpuben. Jeg vil bo nær sentrum, der det skjer.

– Du «setter deg ikke til»?

– Nei, jeg må trene. Heldigvis får jeg dårlig samvittighet hvis jeg ikke trener omtrent annenhver dag. Jeg har tre par treningsko; joggesko, sykkelsko og skisko. Nå skal jeg bruke dem på dagtid når jeg ellers ville vært på jobb. Også har jeg lovt å ta med sønnen min til Amerika. Fisking i Alaska blir det også.

Det var én hendelse som gjorde at fotograf Kay Stenshjemmet syntes det var greit å gi seg i mediebransjen.

– Jeg skulle lage en video i forbindelse med grunnlovsjubileet og intervjuet tre personer om hva frihet betød for dem. Da jeg kom tilbake til redaksjonen og skulle redigere, var filmen litt tam. Vi burde hatt på «Ja, vi elsker» i bakgrunnen, tenkte jeg. Men så var det dette med rettigheter, da. Man kan jo ikke bruke sanger fritt. «Ikke noe problem», svarte min kollega Thor Fremmerlid, som også er musiker. I løpet av kort tid, borte ved kaffeautomaten, hadde han laget en egen versjon av «Ja, vi elsker» ved hjelp av et komponeringsprogram på iPaden. Ja ja, Kay, tenkte jeg. Nå er det på tide å gi seg. Det er greit nå.

– Hva tenker du om det trykte bildes framtid?

– Det er utrolig trist hvis papiravisa forsvinner, Hva skal jeg fyre opp med i peisen på hytta, da? Kan jo ikke bruke iPaden til det.

(Saken fortsetter under bildet)

Jackelyn (5) fra Kenya fikk bena oppbrent da more datt i bålet under matlaging   [Høyre]FOTO: KAY STENSHJEMMET

Jackelyn (5) fra Kenya fikk bena oppbrent da more datt i bålet under matlaging [Høyre]FOTO: KAY STENSHJEMMET Foto:

Jaquelin (5) fra Tanzania fikk beina oppbrent da moren datt i bålet under matlaging. I 2010 besøkte hun Frogner skole hvor elevene i flere år hadde samlet inn penger til den lille jenta. Å fotografere solstrålen Jaquelin er noe av det som har gjort aller størst inntrykk på Kay Stenshjemmet.

Kay Stenshjemmet

  • Alder: 61
  • Bosted: Kjeller
  • Familie: En sønn på 22 år.
  • Jobb: Fotograf i Romerikes Blad. Blir snart pensjonist.
  • Fritid: Hytta, hytta og hytta.

Artikkeltags