NRK Brennpunkt om sekter

Av
DEL

Leserinnlegg 

Berit R. Ruud retter i et leserinnlegg i Romerikes Blad 9. desember sterk kritikk av livet og virksomheten på innsiden av tre sekter som har blitt presentert i dokumentaren Brennpunkt på NRK november/desember 2020.

Programmene ble i stor grad presentert gjennom tidligere medlemmers erfaringer, medlemmer som enten hadde blitt sparket ut etter at en intern «domstol» hadde ekskludert dem på grunn av «utuktig adferd», det som ble definert som «kritisk oppførsel» eller de hadde hoppet av fordi livet på innsiden ble for trangt og undertrykkende.

14. desember har Halvard Lars Udnesseter et tilsvar, der han forsvarer disse lukkede miljøene og mener at Berit R. Ruud heller burde engasjere seg for barn og unge som er ofre for de voksnes alkoholmisbruk i disse juletider.

Forskjellige meninger

Det er ingen enkel oppgave å skulle gå inn i en debatt om hva som er forkastelig og hva som er bra med slike lukkede miljøer. Følelsene er sterke og engasjementet stort blant de som er berørt.

De aller fleste som er på innsiden vil ta systemene i forsvar. Enten fordi de er manipulert til å se bare de gode sidene, av frykt for å si noe kritisk og dermed kan bli straffet eller fordi de oppriktig tror og mener at dette er det nærmeste Paradis de kan komme på vår syndige jord.

Når Udnesseter så sterkt går inn for forsvar av disse religiøse gruppene, er det lett å tenke at han har tilknytning, selv om jeg leser han slik at han ikke har det. Grunnen er at han bruker et knep som er vanlig i disse miljøene, nemlig å skyve fokus bort fra det som er saken, nemlig uheldig religionspåvirkning og over på noe annet. I dette tilfellet andre miljøer som heller ikke er fullkomne. Samtidig bruker han en dårlig innpakket hersketeknikk på Ruud: han gir henne et råd hun ikke har bedt om; bry deg heller om julealkoholiserte foreldre!

Selv roper jeg «Heia Ruud»! Og minnes det kjente sitatet «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!».

Hvem skal vi lytte til?

Det disse programmene dreier seg om, er vel akkurat de Udnesseter råder Ruud til å bry seg om: de sårbare blant oss. I dette tilfellet de som tør og orker står fram med frykt og gjerne trusler fra systemet på innsiden, og forteller om oppveksten sin og hvordan de havnet på utsiden, avskåret fra kontakt med sine kjære på innsiden. Om fornedrelse og påføring av skyld og skam. Om trusler og utestenging fra de de er glade i eller en halvhjertelig kontakt på de rettroendes premisser. Om ekskludering fra livet de er kjent med og frykten for ikke å greie å tilpasse seg samfunnet på utsiden, med alle våre koder og systemer de ikke kjenner og har fått opplæring i.

Berit R. Ruud har på en glimrende måte fortalt hvordan disse systemene fungerer. Det trenger ingen nærmere beskrivelse. For de som er spesielt interessert, finnes det tonnevis med litteratur. Samtidig vil jeg komplettere med at mange av de som lever på innsiden ikke er der fordi de må eller er fysisk innesperret. Mange opplever tette fellesskap, samhold og tilhørighet. De får sine grunnleggende behov dekket, samtidig som de opplever at de utfører nyttige oppdrag og har en misjon i livet. Det er vel denne opplevelsen som holder dem der. Men samtidig må det understrekes at systemene opprettholdes ved hjelp av frykt. Og gjerne av frykt for å synde, slik at det hinsidige og evige livet i Guds rike heller ender opp hos Djevelen i den evige flamme.

I Udnesseter sitt tilsvar og toleranse for disse menighetene savner jeg det jeg oppfatter som det viktigste: hvordan behandler disse sektene og samfunnet på utsiden de som enten hopper av eller blir sparket ut?

Og et annet viktig element som glemmes totalt: hva med de som lever ute i vårt samfunn og som mister en eller flere av sine kjære inn et slikt lukket miljø? Som opplever å få forvridde Bibelsitater servert i fanget hvis de er så heldige å få et lite glimt av kontakt med sine kjære, eller de ikke får kontakt i det hele tatt.

Hvem skal vi tro på?

Mens de som er på innsiden dyrker Jesus og Gud og det syndfrie livet, og lederne gjerne danser rundt Gullkalven med en for de fleste medlemmer skjult agenda, er det eks-medlemmer på utsiden som lever i sorg, frykt og følelse av ikke å høre til noe sted.

Det er lett å sammenlikne ofrene med jenter som melder fra om voldtekt. I årevis har de lidd under frykten for ikke å bli trodd, verken av politi eller samfunnet for øvrig. Ofte har skylden blitt plassert på dem. Samfunnet har forhåpentligvis kommet litt videre i vår tid når det gjelder å tro på ofre for overgrep og voldtekter. Men hvor langt har vi kommet i å tro på tidligere sektmedlemmer som står fram og forteller sine historier?

Ikke bare står de i fare for å oppleve ikke å bli trodd av samfunnet på utsiden. Men de lever også i frykt for å bli enda mer ekskludert av slekt og venner på innsiden. Og kanskje til og med bli sjikanert og motta trusler. Derfor velger mange å ikke stå fram.

WWJD – What would Jesus do?

Jeg har ikke lest min Bibel i detalj. Men noe har jeg lest og noe har jeg forstått, tror jeg. Jesus brukte sine få år av sin aktive virksomhet til å irettesette de skriftlærde og fariseerne, som brukte sin makt på å holde undertrykte grupper nede. Jesus løftet opp og forsvarte undertrykte og utstøtte grupper som fattige, spedalske, enslige kvinner, de som fikk stempelet «horer» på seg og samaritanene. Blant annet. I sinne rensket han tempelet for pengemakten, og hvis man leser Bibelen med refselsesbriller på, blir man forundret over hvor mye sinne det var i denne mannen mot den undertrykkende herskerklassen.

Med mitt kjennskap til sektvesenet, er det lite i deres opptreden som vitner om at de har tatt Jesu’ budskap til seg. Hvem er vel mer sårbar enn en mor som blir ekskludert fra mann og barn fordi hun ikke har hatt vitner til at hun ikke har hatt sex med en venn?

Hvem er vel mer sårbar enn en ung jente som blir kastet ut fordi hun stiller kritiske spørsmål og må stå til rette for et internt tribunal av mektige, middelaldrende menn som stiller intime spørsmål om sexlivet hennes? Hvem er vel mer sårbar enn en ung mann som har lyst til å prøve livet på utsiden og dermed må velge mellom det og kontakt med familie og venner på innsiden? Å høre på disse menneskenes historier er hjerteskjærende, og jeg er enig med Ruud. Og samtidig oppgitt over at mine skattepenger skal brukes til å understøtte disse systemene.

Hvor har nåden blitt av?

Man kan ikke forby disse religiøse gruppene. Men mer informasjon om rekrutterings- og manipulasjonsteknikker kunne vært på sin plass.

Nasjonalt kunnskapsssenter om vold og traumatisk stress foretok i 2008 en undersøkelse blant avhoppere. I rapporten foreslo de etablering av et informasjonssenter, der både tilbud til tidligere sektmedlemmer og forebygging/informasjon sto på dagsorden. (Skoglund, A., Sveinall, A. T., Paulsen, M., & Lien, I. L. (2008). Religiøse grupper og bruddprosesser: Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. (Rapport 3/2008)).

Avhoppere har hatt møte med tidligere regjeringsmedlemmer med informasjon og håp om å få stanset statens bidrag til opprettholdelse av disse systemene som i stor grad også driver egne skoler. Det kan virke som om de har talt for døve ører.

Modum Bad er et sted mennesker som har vært utsatt for disse menighetene kan søke hjelp. For øvrig er tausheten fra andre menigheter overdøvende, inklusive Den norske kirke. Disse sektene vrenger det gode budskapet og lager et vrengebilde av det Jesus sto for. Nåden er det mest sentrale i kristendommen, og elementet som skiller kristendommen fra andre religioner. Hvor har nåden blitt av i disse lukkede gruppene som påstår seg å være den eneste veien til det hinsidige i et evig liv i Guds rike?

Karin Riis Strøm, Kjeller

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken