Leve og la dø. Lynraskt slår spurvehauken til mot flokken av svarttrost som har samlet seg rundt det kunstige næringstilbudet under det seneste snøfallet. Én av trostene er ikke årvåken nok til å komme seg unna. Foto: Hallgeir B. Skjelstad

Leve og la dø. Lynraskt slår spurvehauken til mot flokken av svarttrost som har samlet seg rundt det kunstige næringstilbudet under det seneste snøfallet. Én av trostene er ikke årvåken nok til å komme seg unna. Foto: Hallgeir B. Skjelstad

Haukøyet

Rovdyrmotstandere som ikke tåler at naturen er natur, kaller meg naturromantiker. Døm selv!
Publisert
DEL
Rovdyrmotstandere som ikke tåler at naturen er natur, kaller meg naturromantiker. Døm selv!

Du skal se ut når gammelbikkja gjør, sa far min. Jeg har samme regel når det smeller i kjøkkenvinduet. Det betyr gjerne panikk på fuglebrettet, og slikt kan ofte ha en årsak.

For noen dager siden smalt det igjen.

Jeg satt i stua og jobbet, men var raskt på kjøkkenet og kunne fastslå årsaken til at én av gjestene på fôringsplassen hadde hatt det i overkant travelt etter take off.

Etter det kraftige snøfallet på tampen av påska samlet det seg over 100 svarttroster på hel havre, svart solsikke og daggammelt brød utenfor min residens i skogkanten. I tråd med grunnleggende økologi – den som går alle rovdyrmotstandere hus forbi: Der det er mat, er det noen til å ete. Over de første som eter, er det noen til å ete dem igjen.

I dette tilfellet sitter en spurvehauk på øverste trinn i næringspyramiden – den noen vil ha til å stå på hodet. Nest øverste trinn er denne gangen én av «mine» tresifrede svarttroster. Trosten gisper etter luft, mens de lange, sylspisse bakklørne til hauken har trengt inn i lungene på den.

Kameraet står på motsatt kant av huset, i påvente av en råbukk som akkurat i disse dager går med basten fra geviret hengende i laser ned i ansiktet, men jeg nærer et håp om at hauken er så fokusert på sitt drapsoffer, at den blir værende en stund.

Jeg har før forsøkt å lirke opp vinduet for å få bilde av spurvehauk som sitter på tørrkraken utenfor vinduet. Jeg kunne like gjerne ha kastet kameraet etter den. På den annen side – en gang jeg slapp en spurvehauk jeg nettopp hadde ringmerket, fløy hauken omtrent halvannen meter før den tverrvendte i lufta og dro rett tilbake i fangstnettet og grep én grønn-sisik i hver fot, rett foran nesa på meg. Jaktinstinktet kan iblant trumfe frykten for mennesket.

dét slår til igjen – jegeren på plenen har annet å tenke på enn et vindu som sakte åpner seg fem meter unna, der den sitter og klemmer livet ut av kveldsmaten.

Jeg sikrer meg bilder av situasjonen, men intet annet skjer enn at det sylkvasse haukeblikket søker rundt i omgivelsene om det er andre farer den må være på vakt overfor.

Selv øyner jeg muligheten for å få se hele forløpet fram til trosten er ribbet og fortært. Hauken har ikke unger ennå, da er det ingen opplagt grunn til at den skal dra av gårde med byttet. Dessuten, tenker jeg, er spurvehaukhannen så liten, mye mindre enn hunnen, ikke mye større enn svarttrosten, så jeg er ikke sikker på hvor lett den vil kunne lette med lasten. Men der tar jeg feil – lynraskt letter hauken med måltidet i klørne, og borte er den.

Et hverdagslig drama det er få forunt å skue fra orkesterplass - og jeg har ikke dårlig samvittighet for å fryde meg over privilegiet. Ikke bare fordi jeg unner hauken et godt måltid, like mye fordi jeg innser det selvfølgelige i at også trosten en gang skal dø av noe, og at det neppe er noen mer attråverdig død å sulte langsomt ihjel i næringskonkurranse med artsfrender. Og jeg føler ingen forlegenhet overfor folk som gråter krokodilletårer for dyr som rives ihjel av rovdyr i deres tusenårsrike av et Disneyland, men som ikke lider noen kvaler på vegne av anslagsvis 10.000 norske hjortedyr som hvert år blir skadeskutt under jakta.

Artikkeltags