30 brushaner ved 12 andre - disse raster utenfor kysten av Tyrkia på vei mot arktiske hekkeplasser i Russland. Foto: Hallgeir B. Skjelstad

30 brushaner ved 12 andre - disse raster utenfor kysten av Tyrkia på vei mot arktiske hekkeplasser i Russland. Foto: Hallgeir B. Skjelstad

Min egen begeistring gikk på trafikksikkerheten løs

– Dét speilet må du skrive, utbryter min gode kollega når jeg forteller om mitt gjensyn med en flokk gamle kjenninger.
Publisert
DEL
– Dét speilet må du skrive, utbryter min gode kollega når jeg forteller om mitt gjensyn med en flokk gamle kjenninger.

Min egen begeistring gikk på trafikksikkerheten løs da jeg i sidesynet oppdaget at jeg – på Kapp, av alle steder – kappkjørte med en brushane. Jeg husker ikke når jeg sist så en brushane på norsk jord. For noen tiår siden var det en årviss foreteelse, enten jeg befant meg på Herdla, den flate morenen som med ei kort bru skilles fra VM-aktuelle Askøya utafor Bergen, eller på Ytre Sunnmøre. For førti år siden glødet det fortsatt i jonsokbålet på Runde da den første brushanen på sør varslet at høsten var i emning. Da sto den på beitemarkene på innsida av øya, fortsatt iført sin utspjåkede paringsdrakt med løvemanke og struttende nakketopper. Et par måneder seinere ville den umiskjennelige spradebassen være langt mindre gjenkjennelig, en flokk høyreiste, brunspraglede vadefugler der det beste kjennegnet er at alle er like av utseende, men delt i to grupper etter størrelsen - brushanene er betydelig større enn brushønene.

I dag er vadertrekket på mine gamle tilfluktssteder en skygge av fordums storhet, og brushanen forlengst inne på den norske rødlista, med status sterkt truet.

For et titall år siden dro jeg ofte til den nå så berømte, greske flyktningeøya Lesvos, der spesielt vårtrekket av vadefugler fortsatt var et spektakulært skue i månedsskiftet april-mai. Innerst i Egeerhavet, innenfor synsvidde av den tyrkiske vestkysten, passerte brushaner i stort antall mot hekkeplasser langt øst for oss, nord i Russland, Sibir inkludert.

på norsk jord hører de fleste av mine brushaneminner en så fjern fortid til, at et uventet gjensyn kunne fått meg til å kjøre i grøfta. Like greit, kanskje, at det var bare én enslig hane, som en forberedelse til påfølgende dags opplevelse samme sted – ved den svære krøtterflokken på Faukal, eller Fauchald, som er det kansellipregede navnet på bruket. Da feier en flokk på drøyt 30 brushaner over grasmarkene, jaget av ei enslig kaie som lot til å ha noe uoppgjort med de langveisfarende.

Mens jeg mimrer videre – til Dovrefjell for 45 år siden. Knapt 16 år gammel var jeg ute på min aller første ornitologiske enmannsekspedisjon, som først brakte meg til Runde, deretter til Fokstumyra, kanskje Sør-Norges to mest kjente fuglelokaliteter. Der traff jeg for andre gang en av landets fremste naturfilmere. Noen år tidligere hadde jeg møtt Hans Hvide Bang da han sto og slo floke mens han ventet på bussen ved den gamle Flasaga etter en sprettkald vinterdag med elgfilming i Hurdal. På Dovrefjell i '72 gjorde han opptak til en serie om fjellets dyreliv for Skolefjernsynet på NRK. Jeg fikk æren av å være med som «bærer» til både svømmesnipereiret og brushaneleiken ved Nysætra. På kveldstid fikk jeg høre om hvordan han hadde gjort mye av grovarbeidet til to av norsk filmhistories store klassikere, Per Høsts «Same Jakki» fra 1957 og Albert W. Owesens «Villmarken kaller» fra 1964.

To år seinere fikk jeg oppleve en av barndommens TV-helter i naturreservatet ei mil nord for Dombås. Sist på 1960-tallet hadde jeg hadde sittet fjetret foran skjermen og sett den magiske streken til Mathis Kværne, som i «fort film» tryllet fram høyfjellets fugleverden med sikker hånd, innimellom svart-hvite filmopptak av de samme artene: Blåstrupe, heilo, boltit, myrhauk, jordugle - og brushane. Nå var oslomannen Kværne, med hytte noen steinkast fra Fokstugu Fjellstue med røtter fra tidlig 1100-tall, en lett aldrende fjellvandrer, og kona så helst at han ikke gikk alene på sine turer i reservatet. Slik ble jeg hans følgesvenn over de søkkblaute myrene ved Horrtjønnin. På vei til brushaneleiken viste han meg reir av både dvergfalk, småspove og brushøne, og jeg fikk høre om verdens første helprofesjonelle fuglefotograf, engelske Eric Hosking, mannen som mistet sitt venstre øye i nærkontakt med ei aggressiv kattugle. På Fokstumyra hadde han tatt med seg et kull heiloegg bort til nærmeste bekk for å vaske fram det påkrevde høylyset. Fotografiske konvensjoner var viktigere enn hensynet til det stakkars motivet. Mathis Kværne døde i 1986, Eric Hosking i 1991, Hans Hvide Bang i 1999. Tre legender, hvis spor jeg minnes om å ha krysset i et ganske tilfeldig møte med 30 brushaner på Toten i september 2017.

Artikkeltags