Med litt forsiktighet tillater høstfeite grevlinger at jeg bivåner deres vinterforberedelser på 6-7 meters hold. Skisser: Hallgeir B. Skjelstad

– For et par uker siden trodde jeg dem hadde tatt kvelden. Feil

For et par uker siden trodde jeg grevlingene mine hadde tatt kvelden for i år. Feil.
Av
Publisert
DEL

FIRE GRÅ sakkosekker med svart-hvite håndtak sitter eller ligger i brauta utafor huset og forbereder vinteren på havre, byggpellets og skalker Ola Velstand har latt ligge igjen ved brødskjærermaskinen i det lokale supermarkedet. For grevlingen er ikke mye til rovdyr. Riktignok gravde den seg inn i buret og tok en av hønsekyllingene mine for noen år siden, men når den ikke graver etter meitemark, er grevlingen i stor grad vegetarianer. Her på bruket kan den fort gjøre det av med fire «gamle» brød på ei natt, men jeg har fått bekreftet min mistanke om at dét dreier seg mest om take away for seinere konsum.

Hallgeir B. Skjelstad er tidligere journalist i Romerikes Blad. De neste ukene vil han være gjesteskribent i Naturspeilet.

Hallgeir B. Skjelstad er tidligere journalist i Romerikes Blad. De neste ukene vil han være gjesteskribent i Naturspeilet.

NÅ FOR tida er grevlingen en daglig, eller rettere nattlig, foreteelse. Hadde jeg ikke bedrevet nokså utstrakt bespisning, ville jeg fortsatt vært i samme situasjon som folk flest, og gjort 99 prosent av mine grevlingobservasjoner fra bil – flesteparten av dem døde. Derfor skal jeg heller ikke, i lys av at jeg vokste opp bilfritt på 1960-tallet, mene for mye om lokal bestandsutvikling. Dog er det et faktum at min aller første grevling var et trafikkoffer fra Minneåsen, levert på trappa hjemme av én som visste at den åtte år gamle zoolog ville ha interesse av funnet. Jeg gjorde ikke skam på gesten. Etter grundige studier begravde jeg avdøde under et respektfullt trekors, bare for en måned seinere å grave den opp igjen og sette meg enda nærmere inn i anatomien. Spesielt husker jeg den tydelige kjølen oppå skallen, der mårdyrets kraftige kjevemuskler er festet. Dernest minnes jeg skolestyrer Mortens begeistring over det innleverte naturalium. Det skulle innlemmes i samlingen i glasskapet på sløyden, mellom et utstoppet, tysk stokkandpar og en ihjelsyklet hoggorm på rødsprit. Ikke minst løftet om etikett med påskrift «Gitt i gave til Strømmen skole av H.B.S.». Jeg er ikke sikker på om udødeliggjøringen av både grevlingen og meg noen gang ble effektuert.

LIKE USIKKER er jeg på om min kongstanke om et studio i form av et kunstig grevlinghi med tilstøtende fasiliteter for fotograf vil bli satt ut i livet. Jeg så for meg et underjordisk kammer, kanskje en betongring type brønn med tilhørende rør ut i friluft, bare for å få en solid dose kaldt vann i blodet av heftet «Problems with badgers». Der beskrives de omfattende krav til et kunstig hi i form av flere oppholdsrom og et rikt utvalg ut- og innganger. Så er det heller ikke småtterier det skal erstatte. Grevlingekspert T. J. Roper kartla for 30 år siden flere naturlige hi i England, deriblant ett med følgende spesifikasjoner: Totalt areal 704 kvadratmeter, volum 14,7 kubikkmeter, 354 meter ganger, 80 innganger, 20 rom, hvorav 11 møblert med himateriale.

SÅ KANSKJE er det like greit at jeg jobber videre på det prosjektet jeg faktisk er i gang med: I milde og snøbare novemberkvelder lister jeg meg ut på trappa med skissebok og blyant, for gradvis å venne en håndfull høstranglende restaurantgjester til mitt fredelige nærvær 6–7 meter unna. Om de husker meg til neste års lyse sommernetter kan det bli grevlingbilder av dét også.

Om ikke noen hjemme hos-reportasje.

Artikkeltags