Det er ikke preparanten som har vært litt uheldig med ugleblikket. Den trafikkskadde kattugla trenger bare et par dager til for å komme seg etter smellen. Foto: Hallgeir B. Skjelstad

Det er ikke preparanten som har vært litt uheldig med ugleblikket. Den trafikkskadde kattugla trenger bare et par dager til for å komme seg etter smellen. Foto: Hallgeir B. Skjelstad

«Jeg er ikke overtroisk, men jeg synes kattugla kunne valgt en annen kveld»

Jeg er ikke overtroisk. Men jeg synes kattugla kunne valgt en annen kveld.
Publisert
DEL
Jeg er ikke overtroisk. Men jeg synes kattugla kunne valgt en annen kveld.

NATURSPEILET

Det er bare noen timer siden fastlegen ringte med dét hypokonderen i meg hørte var en viss bekymring i stemmen, for å forsikre seg om at vi var enige om påfølgende dags konsultasjon. Nå sitter ei kattugle utafor huset og varsler død.

Det er et år siden sist.

Og ni år siden hun mente alvor.

Ikke med dødsvarselet - men med å markere sitt territorielle nærvær. Jeg klarte aldri å finne ut om jeg selv bidro til at det var akkurat her, ti meter fra min egen ringe besittelse, at det første kattugleparet jeg kjenner til her fra bygda, slo seg til. Men det skal innrømmes, at jeg ved to tidligere anledninger hadde tatt hånd om lettere trafikkskadde kattugler fra min pendlervei, og med vissheten om spredte enkeltobservasjoner innenfor hjemkommunen i ryggen, tillot meg å slippe dem rett ut av gangdøra da de virket fullt restituerte.

Høsten 2008 varslet de død. Eller liv, som vi skeptikere sier. For når kattugle begynner å rope om høsten, er det et tegn på at så langt vinteren tillater det, blir det hekking året etter.

Men det må finnes en reirplass. Jeg tilbød dem to alternativer, og de takket ja til det ene.

Slik kunne jeg hele ettervinteren og våren for drøyt åtte år siden, for åpent soveromsvindu, nyte naboenes høylytte familieliv nattestid.

Mens det på høsten begynte med det insisterende, illevarslende fegdaskriket - dødsvarselet – kle-i-hvitt ... kle-i-hvitt - var vokabularet kraftig utvidet da hekkesesongen nærmet seg, ikke minst med det tredelte, skjelvende hooo ... oh ... hohohohoho. Siste leddet er det nærmeste jeg kommer en forklaring på at perleugla i alle år har seilt under falskt flagg som «kattugle» på mine trakter, slik enhver rovfugl, hauk, våk, falk eller til og med ørn, har gått som enten «spårhauk» eller «hønhauk» - alt etter hva man syntes om størrelsen.

Kattuglene «mine». enten det var dem jeg selv hadde brakt hit, eller noen som kom av seg selv, fant seg vel til rette i kassa. Tre egg ble til tre unger, og to foreldre ble til to krigere. Jeg er - geografien til tross - adskillig mer vant med måker, terner og joer enn med hekkende kattugler, og vet at sikreste måten å beskytte seg mot tredjegradskontakt på, er å se angriperen – det vil si forsvareren - rett i øynene. Snur du deg vekk, eller enda verre, dukker, inspirerer du bare revirhevderen til å gå tøffere til verks. Ansikt mot ansikt trekker de seg i siste øyeblikk. Så jeg sto med kameraet foran øynene og skulle forevige ugla rett før hun trakk seg. Og jeg sier som Kjell Aukrust, om da «Bonden» tente på brusflaska med krutt i:

Gud bedre hvor det smalt!

Smalt gjorde det definitivt ikke noen sekunder seinere, da jeg bøyd over kameraet skulle sjekke om jeg i det hele tatt hadde fått bilde av ugla under den aggressive innflyvningen, da angrep nummer to – akkurat så lydløst som alle myter om uglene beskriver det – etterlot seg et langt, blødende risp tvers over nakken.

For uglene ga innsatsen resultater. Tidlig på forsommeren i 2009 forlot tre jamnstore unger kassa, og jeg så dem knapt igjen.

Ikke før en bitende kald kveld i februar året etter. Da satt plutselig ei forhutlet kattugle i lysskjæret fra kjøkkenvinduet. Dagen etter fant en kompis ei død kattugle i flishuset ved høvleriet 200 meter nedi bakken her.

Så var det stille i sju år. En dag i fjor høst hørte jeg plutselig ugleskriket igjen, rett utafor huset. Men det ble med den ene kvelden. Nå har hun to kvelder på rad minnet meg om dette livets forgjengelighet, og realistisk optimist som jeg er, skal jeg sjekke at leiligheten fra 2009 fortsatt holder beboelig standard.

Og om ugla og fastlegen skulle få siste ordet, klarer kattuglene seg minst like godt uten at jeg fotograferer ungene to ganger i uka neste vår.

Artikkeltags