For 40 år siden hekket krykkja i hundretusener på Norskekysten, fra Sogn og Fjordane til Finnmark. Næringsmangel, både i hekketida og på overvintringsplassene ved New Foundland, har ført den norske krykkjebestanden til randen av utryddelse. Foto: Hallgeir B. Skjelstad

For 40 år siden hekket krykkja i hundretusener på Norskekysten, fra Sogn og Fjordane til Finnmark. Næringsmangel, både i hekketida og på overvintringsplassene ved New Foundland, har ført den norske krykkjebestanden til randen av utryddelse. Foto: Hallgeir B. Skjelstad

Sørge-Bud

En gang var krykkjeskriket blant mine største gleder. I dag fyller det meg med vemod.
Publisert
DEL
En gang var krykkjeskriket blant mine største gleder. I dag fyller det meg med vemod.

NATURSPEILET

En junidag i 1972 møtte jeg for første gang bruset fra en kvart million krykkjestruper i Kaldekloven på Runde. En kakofoni som for alltid skulle symbolisere min lengsel tilbake til det hav vi alle er runnet av. Jeg mer enn mange, siden halve slekta har hentet sitt levebrød på de evige, blå vidder. Kanskje var det de familiære røtter som grep meg slik salig Guttorm Hansen beskrev «Fjellets lasso rundt mitt hjerte». Hvert år siden dengang for 45 år siden har jeg funnet veien ut dit ikke en stein hindrer utsikta mot den blå synsranda. På Sunnmøre, nordover Norskekysten til Russegrensa møter Barentshavet, til Island, Færøyene, Shetland, Orknøyene og Hebridene, i Middelhavet eller øst i Stillehavet.

Men om Guttorm Hansens gamle fjell i syningom er alltid eins å sjå, er det endringer som preger naturen i havbandet.

Mine første år som «sjøfugliker» var en sammenhengende gledesrus. Runde var første brohode for havhesten, som offisielt ble norsk hekkefugl på dagen fire år før mor mi ble født - den 22. mai i 1920. I dag er det riktignok mulig å regne seg til at den må ha etablert seg i Rundebranden rundt forrige århundreskifte, og lenge var Runde eneste norske hekkeplass. Men så begynte ting å skje - havhesten dukket opp på stadig nye plasser langs kysten, for 20 år sida hekket den fra Rogaland til Finnmark.

Det samme skjedde med havsula. Fire par slo seg til på Runde i 1946, og så gikk det bare én vei - hundre par, tusen par, og fortsatt vokste kolonien.

I 1980 kom storjoen til Runde, og bare to par på Loppa i Finnmark, fem år før, hindret vårt tips om at Runde skulle bli første hekkelokalitet i Norge fra å slå til.

Etter hvert skulle vi konstatere at stormsvale og havsvale var faste gjester på Runde – med sitt nattlige levevis var de lette å overse. Samtidig hadde Runde Sør-Norges største kolonier av lunde, lomvi og alke, mens Skarvura på nordsida av øya med over 5.000 par toppskarv var verdens største koloni av arten.

Men så dukket de første mørke skyene opp. Vi kunne kanskje sett dem allerede samme året jeg først lot meg fengsle av «millionbyen i havet», men da titusener døde krykkjeunger duppet i bølgene under Rundebranden, slo vi oss til ro med at massedød av unger er en normal del av sjøfuglenes økologi. Som alle foreldre, sild, folk eller blåhval, skal sjøfuglene i løpet av livet produsere to avkom som lever til de er forplantningsdyktige, for at bestanden skal holde seg stabil. Sjøfugler lever lenge, og i et svartår står de over eller avbryter hekkinga, med millioner av års erfaring bygget inn i genene, om at det er en bedre strategi å prøve om igjen neste år, enn å risikere livet i år.

Men når svartår følger svartår, går det galt til slutt, og det har skjedd i de norske fuglefjella, fra Runde til Vest-Finnmark. Særlig merkbart er det i krykkjefjellet, der det ikke bare er myriaden av hvite vinger, men også veggen av lyd som skaper den uforlignelige atmosfæren. Intet er så stille som et forlatt krykkjefjell.

Derfor blander melankolien seg i min begeistring over igjen å høre det karakteristiske krykkjeskriket, når jeg sist lørdag stiger ut av bilen på Bud, lengst ute på Romsdalskysten. Mens militaristene i følget strener opp til Ergan kystfort og utsikten mot Bjørnsund og Hustadvika, søker jeg inn til den vesle krykkjekolonien, delvis plassert på planker i den fra naturens side slette fjellveggen. Like intenst som de hilser maken, advarer krykkjene naboene i reiret ved siden av - og like lite bryr de seg om mitt nærvær et par meter unna. Men det er en trist symbolikk i statistikken: Kommunen forteller på sine hjemmesider at tusenvis av krykkjer samles her i februar. Den litt mer oppdaterte turistnæringa forteller om hundrevis. Jeg skal strekke meg til femti. Og jeg vet at jeg, fire ganger eldre enn da jeg som 15-åring så min første krykkjekoloni, fortsatt kan risikere å overleve den siste krykkja klekt mellom Runde og Nordkapp.

Artikkeltags