Sik var en gang en viktig ressurs for mange på Romerike, men i dag er det knapt noen som bruker denne laksefisken. Årsaken er blant annet at store mengder med sik er angrepet av ufarlige, men uappetittlige parasitter. Foto: Rune Fjellvang

Fra mat til skrap

En gang var siken en viktig ressurs for dem som bodde langs vassdragene. I dag er mye av siken på Romerike uegnet til menneskeføde.
Publisert
DEL

NATURSPEILET

De første sikene har allerede lagt ut på gytevandringen på Romerike. Denne laksefisken legger sine egg i kaldt vann, og rogna klekkes ikke før vårsola begynner å lyse opp gyteplassene.

Det finnes tre store siksjøer på Romerike; Mjøsa, Hurdalssjøen og Øyeren.

I Øyeren lever mesteparten av siken en skjult tilværelse på dypt vann. Der skal det være mye av den.

På høsten trekker den opp i Glomma for å gyte på sand- og grusbanker oppover mot Bingsfossen.

En gang var det et lite fiske etter denne vandresiken, men dette har gått i glemmeboka.

I Hurdalssjøen finnes to forskjellige sikbestander. Den storvokste siken, samt en dvergform kalt siksild. Den sistnevnte gyter hovedsakelig på grunt vann i sørvestre del av sjøen og gjerne så sent som i november.

I Mjøsa går siken opp i Lågen for å gyte i september, mens siken i sørenden går ned i Vorma for å gyte først i desember-januar. Først da er vannet kaldt nok til sikens kjærlighetsliv.

For drøyt hundre år siden gjorde fiskeribiolog Hartvig Huitfeldt-Kaas et omfattende arbeid med fisken og fisket i Mjøsa.

Det var først og fremst gårdene nær Minnestryket som deltok i dette fisket, benevnt Minne, Dorr, Langset, Toftnes og Røysi.

Huitfeldt-Kaas fant ut at det ble satt rundt 112 settegarn under dette gytefisket, noe som ga en totalfangst på 2250 kilo sik.

Gjennomsnittsstørrelsen var 500 gram, men fisk opp mot to kilo ble fanget.

Det fortelles at hvis man gikk tilbake til 1880-årene, så var utbyttet da «meget større». Og før 1866 ble det fisket seks tonn med sik ved Minne i året.

Det sies at for Henrik Wergeland var sik fra Eidsvoll et viktig bidrag for å holde seg i live.

Huitfeldt-Kaas var allerede den gangen bekymret for sikbestanden i søndre del av Mjøsa og i Vorma og foreslo en fredning i de siste ukene av gytingen.

«Den siste Mjøsregulering med derav følgende oppmudring i Vormen synes at ha avstedkommet megen forstyrrelse paa sikens gyteplasser i elven», skrev han i «Mjøsens fisker og fiskerier» fra 1917.

I 1866 havnet forresten siken i Vorma både på Stortinget og i Høyesterett etter at eierne av gårdene Minne og Dorr stevnet Indredepartementet for «tabt Fiskeri» etter at Sundfossdammen kom.

Det endte til slutt med erstatning, som var mindre enn det bøndene hadde brukt på selve saken.

Nå er det ingen som bryr seg. Romerikssiken har nemlig kommet inn i en ond sirkel. En ufarlig, men lite appetittlig parasitt gjør at man ikke vil spise sik.

Den grovhakede gjeddemarken sitter i cyster i ryggkjøttet på siken. Den angriper gjerne fiskebestander som er i dårlig kondisjon. Det beste tiltaket er hardt fiske. Men siden folk ikke vil ha fisken, blir den ikke fisket etter. Dermed blir kvaliteten enda dårligere, og flere fisker angripes. Og runddansen er i gang.

Hartvig Huitfeldt-Kaas nevnte parasitten, men den gang var den lite utbredt. I dag er nesten all fisk infisert, også i Hurdalssjøen. Og hver fjerde siksild har parasitten, som kan være en millimeter bred og opptil 12 centimeter lang.

Og med et fiske som opphører, forsvinner også masse kunnskap opparbeidet gjennom generasjoner. 257 sider i et gammelt verk om mjøsfiskene er derfor i dag en uvurderlig kilde til viktig viten.

Artikkeltags