: Folk har problemer med å skille karpefiskene fra hverandre. Dette er en gullbust fra Åa i Blaker. Der blir den sjelden to hekto tung. Den har en viss interesse som sportsfisk i England. I Norge er det bare artsjegere som bryr seg om den, og de drar gjerne til Sørum for å få den på lista. Foto: Rune Fjellvang

Liten og ukjent

Publisert

NATURSPEILET

– Det der er en fantastisk fisk å spise. Lågåsild! – Vel bekomme. svarte jeg.

Jeg kan være med på at lågåsild, eller lagesild som det offisielt heter, er ypperlig fisk for middagstallerkenen. Tidligere kunne Lillehammer være innhyllet i røyk fra tusener av panner som stekte «sild» når fisket var på topp. Men like utenfor samfunnshuset på Bruvollen i Blaker var det langt fra lagesild som beit på kroken.

Mannen er den eneste jeg vet om som har spist gullbust. For det var nettopp det som nappet på kroken min som jeg slapp ut i Åa – Blakers egen ørretelv.

Jeg fikk ikke noe ørret, men mange gullbuster. Ikke noen sportsfisk å skryte av, med sin gjennomsnittsvekt på rundt hektoen.

Gullbusten er en av de mange arter karpefisk vi har i Norge, og som bare noen få kjenner til. Den finnes i Drammenselva, i noen elver i Vestfold, Follo og Østfold, og så i tilknytning til Glomma og Mjøsa/Lågen. På Romerike finnes den i Øyeren, Glomma, Vorma, Mjøsa, Nitelva, Leira, Gjermåa, Rømua, Åa, Risa og muligens i noen småelver til.

Gullbusten er en helt bortglemt fisk i vår fauna. Den er glad i strømmende vann og skal man prøve å lure en gullbust opp på land, kan man jo forsøke i et stryk i de vassdragene den finnes. Mine favorittsteder er nevnte elv i Blaker, i Leira i stryket nedenfor Tveiterbrua på Kløfta og i Svelvikstrømmen, ytterst i Drammensfjorden. Den biter villig på mark, maggot og brød.

Vi kalte den ismort hjemme på Frogner. Ellers er hirsling et innarbeidet navn på vestsida av Oslofjorden. I Gudbrandsdalslågen går den under navnet træl. Kjennetegnene er at den er en av de få karpefiske med nærmest fargeløse finner. I motsetning til hos laua er gattfinna til gullbusten kort, og munnen overbitt.

Den sveitsiske legen og naturforskeren Konrad von Gesner (1516 – 1565) støtter blakerværingen i at dette er god matfisk: «I mai og april og også i august er de gode å spise. Men i tida imellom vokser det mark i dem, og de er da uspiselige. Om vinteren er de magre», for å sitere hans verk «Historiae Animalium».

I Sverige er gullbust en fisk som også finnes i de store elvene nord i landet, og gullbusten skal der ha spilt en veldig stor rolle. Når gullbustfisket begynte om våren, representerte disse små fiskene et velkomment avbrudd fra vinterens evinnelige saltkost. Fra Juktån i Västerbotten skal det ha blitt kjørt bort hele hestelass med fersk gullbust. Helt inn på 1960-tallet skal dette fisket ha pågått.

Så kanskje karen ved Bruvollen visste noe ingen andre har hatt peiling om? Om at dette er super fisk i steikepanna. Men den har mye bein! Like fullt er den en av de få ferskvannsfiskene som finnes på koscherlista over tillatt mat for rettroende jøder.

Gullbusten og blakerkaren får meg til å tenke på hvor lite vi egentlig vet om det som rører seg i naturen. Klart han ikke tok noen skade av å tro at gullbust var lagesild, men jeg tror likevel at han ville ha fortrukket ordentlig lagesild til middag.

Folk flest kan ikke skille karpefisker fra hverandre, og vi har tusenvis av billearter. Vi har over tjue arter med humler, 44 arter øyestikkere og vannymfer, hundrevis av fjærmyggarter, flere plantearter som spiser kjøtt, og en drøss med brune «fjærballer» som alle har ordet sangere til slutt i artsnavnet.

Ikke rart man kan rote litt med ei sild og ei til ...

Artikkeltags