Visenten er nært beslektet med amerikansk bison, og har som denne vendt tilbake fra utryddelsens rand. Den kan komme opp i over tusen kilo levendevekt. Skisse: Hallgeir B. Skjelstad

Visenten er nært beslektet med amerikansk bison, og har som denne vendt tilbake fra utryddelsens rand. Den kan komme opp i over tusen kilo levendevekt. Skisse: Hallgeir B. Skjelstad

Vranglære om elg

Jeg var ikke gamle karen da jeg lærte at elgen er Europas største landpattedyr. Det tok desto lenger å innse at det er feil.
Publisert
DEL
Jeg var ikke gamle karen da jeg lærte at elgen er Europas største landpattedyr. Det tok desto lenger å innse at det er feil.

NATURSPEILET

Kanskje var det aldri helt riktig. Den største europeiske elgoksen jeg kjenner til ble skutt i Sverige i 1939. Med en slaktevekt på 457 kilo kan den ha veid over 800 kilo da den ble felt, det er i samme område som de aller største isbjørnene. Men det er i en annen himmelretning vi finner svaret på gåten om Europas tyngste landpattedyr.

Far min er unnskyldt, han ville fylt 105 for fire dager siden og var 15 det året vi skal fram til. Øksa han fikk i stukket i hånda med beskjed om å komme seg til skogs for å tjene til livets opphold, hadde dårlig internettforbindelse. Derfor visste han ikke at akkurat da, i 1927, ble den siste ville visenten i verden skutt i Kaukasus.

Så nær var vi altså å miste den europeiske bisonen for alltid. Men det kunne vært enda verre – uroksen, som iblant forveksles med visenten, forsvant fullstendig fra Jordas overflate, om vi ser bort fra levninger som har gitt genetiske referanser for de pågående forsøkene på å «krysse seg tilbake» til tamkvegets ville stamform. Flere nålevende kvegraser har svært mye genmateriale til felles med uroksen, og gir muligheter for «rekonstruksjon» av arten.

Med visenten var det litt heldigere stilt. Rundt i Europas dyrehager og -parker fantes det til sammen 52 gjenlevende individer. Ut av denne stokken trakk man 13 kort som ble satt inn i det som er blitt et stort gjenskapingsprosjekt for en dyreart som for noen tusen år siden fantes fra Nordvest-Spania til Sør-Sverige, Sør-Finland og østover til Sibir.

Det er ikke kjent at visenten noen gang fantes i Norge.

Fra Vest-Europa forsvant den på 1000-tallet, med unntak av en isolert bestand i Ardennene, som overlevde i ytterligere 400 år.

I dag er totalbestanden på over 5.000 individer, hvorav 3.000 lever i det fri i 12 ulike land. Sverige er ikke ett av dem, selv om det er krefter i sving, både grunneiere og andre, for at også vårt nærmeste naboland igjen skal få en bestand av ville visenter. Magnus Lundgren og Staffan Widstrand skriver i den nylig utgitte «Et vildare liv» at Naturvårdsverket holder igjen, under henvisning til at visenten ikke finnes på lista over ville dyr i Sverige. «Seks bokstaver er alt som skal til», skriver forfatterne.

Polen er blant pionerene i gjenskapingen av Europas visentbestand. Der ble én flokk satt ut i en «perfekt visentskog», men det viste seg raskt at dyrene foretrakk – av alle steder – et Nato-skytefelt der de ikke bryr seg en døyt om alt bråket, men derimot later til å nyte fraværet av andre forstyrrelser.

Romania er et annet moderne visentland, 250 år etter at den opprinnelige bestanden ble utryddet. Dyrenes tilbakekomst - med lastebil – ble bokstavelig talt velsignet av prest og kirkekor i nærvær av bønder, gjetere, jegere, skolebarn, hotelleiere, politi og brannkorps, som med svulmende hjerter og tårevåte øyne kunne ønske zimbru velkommen tilbake til et fjellområde der gamle navn på Zimbr forteller om dyrenes tradisjonelle tilhørighet.

Selv så jeg både mine første og de foreløpig siste visenter på Skansen i Stockholm. Det var der jeg for ganske mange år siden fikk bli med inn i en stall – kanskje burde jeg kalle det fjøs, og klø en koloss av en okse i ragget. Uten umiddelbart å innse at den slo beina under min barndoms stolthet over at vi hurdølinger, i motsetning til sommerlig tilreisende søskenbarn fra Vestlandet, hadde Europas største landpattedyr til nabo.

For mens den europeiske elgen altså, rent unntaksvis og muligens, kan krype over 800 kilo, har jeg omsider lært at det massive kjøttberget som var en hårsbredd fra utryddelsen for 90 år siden, kan oppnå en levendevekt på over et tonn.

At den overlevde, mer enn oppveier forsmedelsen av at jeg må finne noe annet enn elgen å skryte av til neste slektstreff.

Artikkeltags