Tusenvis av marianøkleblom står nå i blomst i Sundevja i Fetsund, rett øst for Østersund ungdomsskole. Forekomsten er trolig den største på Romerike og vil trenge skjøtsel for å overleve som et svært viktig bidrag til artsmangfoldet i kulturlandskapet på Romerike. Foto: Rune Fjellvang

– Dette var enormt! Har ikke sett noe lignende

Et sagn sier at der jomfru Maria mistet nøklene til Himmelen, der vokste det opp vakre, gule blomster. Det må ha skjedd i Fetsund.
Publisert

«Oi, har ikke sett dem siden jeg var lita! Husker lukta!

Tilbakemeldingen kom fra ei venninne da jeg la det bildet du ser her ut på Facebook denne uka. Hun er ikke alene. Å finne en eng full av marianøkleblom hører med til de store sjeldenhetene.

– Ja, dette var enormt. Helt fantastisk. Jeg har ikke sett noe lignende. Jeg husker dem godt fra min barndom da besteforeldrene mine leide et sommersted ved Mjøsa, forteller Line Hørlyk fra Fjellhamar, leder av østlandsavdelingen av Norsk Botanisk Forening.

Lørdag var hun selv ute på botanisering i Sundevja i Fetsund og fikk se det som kanskje er Romerikes største og tetteste bestand av marianøkleblom.

Mer enn tusen planter står nå i blomst i en vestvendt li i ravinen.

– Disse plantene er i sterk tilbakegang. De er veldig truet av at beite- og slåttemark gror igjen. Marianøkleblom er foreløpig ikke på rødlista, men vi må ikke vente til den er der før vi setter i gang tiltak, sier Hørlyk.

Nå frykter hun for framtida til denne enorme populasjonen av marianøkleblom.

– Denne evja skal visst fylles igjen, forteller hun.

Over tretti år har gått siden jeg sto ved jernbanelinja ved Lindeberg i Sørum med en kjempebukett med marianøkleblom.

I dag tror jeg ikke du finner en eneste plante igjen på denne enga.

I dag gleder jeg meg over synet av bare noen få planter. Noen som har stukket seg vekk og overlevd der vegetasjonen ikke har slukt dem.

Eller i en hage der noen har plantet dem ut.

Da jeg kom til Sundevja trodde jeg ikke mine egne øyer.

Forekomsten i Sundevja er så enorm at du ser den på over 100 meters avstand.

Ingen dyr går lengre på beite her og skråningen er umulig å slå. Likevel holder området seg åpent.

Fersk jord er gravd opp og høye tuer reiser seg opp av marken. Hver eneste tue inneholder er koloni med gul engmaur, eller gul jordmaur som den også kalles.

Maurene fôrer opp bladlus og skjoldlus på planterøtter og ernærer seg av lusenes avføring, såkalt honningdugg.

Det summer av insekter i enga. Flere andre planter er på vei opp. Ikke minst enghumleblom.

– Seinere kommer det mange flere blomsterslag her, forteller Mette Sperre i Naturvernforbundet i Fet (og lokalpolitiker i MDG) som har kjent til forekomsten i en mannsalder.

Aldri har hun sett forekomsten så tallrik som nå.

– Den er unik, sier Line Hørlyk og legger til at for å beholde en slik forekomst må vegetasjonen holdes i sjakk og man må la bringebærkratt, stornesle og noen gamle vedstabler bli stående igjen i utkanten.

– Det er planter og livsmiljøer som er viktige for de «snille» insektene som vil marianøkleblommen vel, sier hun.

Jeg tusler ut av ravinedalen og hører Evert Taube synge om gullviva et sted inne i hodet mitt.

I Norge har marianøkleblom en mengde navn. Men den er like kjær, enten du kaller den marinøkkel, jomfru Maria nøkkelhank, marianøklebånd, marianøkleblom, marinøkkel, jomfru Marias nøkler, mainøkkel eller noe helt annet.

Og hvor kommer så navnet fra? Som nevnt, en legenden forteller at en dag satt jomfru Maria der oppe med nøklene til Himmelen i hånden. Så glapp hun taket i nøklene, og de falt til jorden.

Men den snarrådige lerka så hva som skjedde, og fløy nøklene opp til Maria igjen. Der hvor nøklene landet på bakken, vokste den vakre gule blomsten opp.

Artikkeltags