Marianøklebånd hørte krøtterbeitet til, og har lidd omtrent samme skjebne som mjølkebukken.Foto: Hallgeir B. Skjelstad

Blomsternostalgi

Barndommens blomster visner aldri.
Publisert

NATURSPEILET

Duften av fersk ved er noe av det du seinest skal glømme når slørene trekkes for, skriver Hans Børli. Jeg tror det vil være plass til noen markblomster i den samme minnenes bukett.

Ta marianøklebånd, for eksempel. Eller marianøkleblom, som det står i floraens offisielle navneliste. Bånd eller -blom, det er snarere nøkkelen som roper på en forklaring. Den finnes kanskje, som så ofte, hos botanikerlegenden Knut Fægri. Han mener det er mulig å se en viss likhet med nøkler i blomsterknippet. Ikke moderne sådanne, riktignok, men gammeldagse boltelåsnøkler kunne ha en form med en viss likhet med nøkleblommens avlange klokker.

Svenskene unngår tolkingsproblemet – når Evert Taube synger om gullviva, mandelblom, kattfot och blå viol, er det marianøklebånd som først lyser der Rönnerdahl danser.

Dermed kan vi nok fastslå at han svingte seg over mulens marker, beitelandet der det var kuas preferanser som lot leve og dø. Og marianøkleblommen er giftig, derfor fikk den stå igjen på de gamle hamnengene som i dag enten er nedbygd eller tilplantet med skog.

For i dag er det ingen som holder seg med to melkekuer, slik tante Audhild gjorde da jeg vokste opp og løp de tre hundre meterne opp til Skjelstad for å være med på morrastellet i fjøset før jeg syklet på skolen.

Mjølkekua er forsvunnet både fra Skjelstad, der onkel Bernt fikk status som Norges siste husmann, og fra Østlandet for øvrig. Det samme er den gamle mjølkebukken, der Syver Tangen hentet mjølkespannet om morgenen og returnerte det tomt etter turen til meieriet i Eidsvoll – borte det også nå, selvsagt. Men eitt veit eg, som aldri døyr: Blomstene som brente seg inn i bevisstheten i disse tidlige, formative år. Blåveis og hvitveis, løvetann og hestehov. For 60 år siden vokste det hestehov i veigrøfta 20 meter fra huset hjemme, og jeg kjente at jeg ble litt kortere i pusten da jeg oppdaget at den i fjor var tilbake der, etter flere tiårs fravær. Kanskje var det sur nedbør fra et tredels århundre siden som fikk den til å trekke seg et par hundre meter tilbake.

Mens det er landbruks- og nedbyggingspolitikken som har gjort marianøklebånd til et fjernt og nostalgisk minne. I mange år har jeg hatt et lite sideblikk langs mine veier, om jeg skulle klare å finne den igjen. De selger en nær slektning på hagesentrene, men her hadde jeg intet slingringsmonn. Skulle jeg gjenreise en lokal liten bestand, skulle det være The Real Thing. Ikke en hvilken som helst Primula.

Det ordnet seg på aller enkleste vis for et par år siden. Jeg hadde vært en tur i Arvika, og hadde bare et par små mil igjen av dagens 34, da jeg innså at naturen og kaffeavtalen krevde sitt: Jeg måtte stoppe for å pisse.

Og der, i grøftekanten hvor jeg slo min parabel, oppdaget jeg tuene av mine barndomsvenner. Med en kjøkkenkniv til spade sikret jeg meg alet til det som skulle bli en ny start for arten på mine nærmeste hjemtrakter. En liten redningsaksjon, skulle det vise seg, for der jeg så lykkelig slo lens for to år siden, sørger vegvesenet nå for at floraen i dag ligner mer på en golfbane enn på min barndoms hamnehager. Og statens jernkjeft har ikke kumulens følsomme evne til å sortere mat fra minner.

Artikkeltags