– Jeg er nervøs, jeg! Helt gira!! Det koker skikkelig i kålen!!!

Det er søndag ettermiddag og bare tre timer til Une Prestholt setter seg på flyet til Istanbul. Derfra skal hun videre til Nepals hovedstad Katmandu, der hun ankommer mandag formiddag lokal tid – og så starter de siste forberedelsene før den farlige og krevende ferden til toppen av Mount Everest.

Vitne til fatalt snøskred

Både venner og familie har møtt opp på Gardermoen for å ønske 39-åringen fra Rælingen god tur og lykke til. Une gleder seg, men legger ikke skjul på at mange tanker har rast gjennom hodet hennes de siste dagene.

– Jeg er klar for å gjøre dette, og jeg er ikke redd – men det er noe med den hendelsen i fjor, innrømmer hun.

25. april 2015 var Une og ekspedisjonen hun var en del av på god vei til toppen av Everest, da de tok en hviledag på basecamp. Det skulle redde livene deres da jordskjelvet kom og utløste det fatale snøskredet som tok livet av 22 andre klatrere i ferd med å bestige verdens tak. Une så en hvit, stor sky komme mot basecampen der hun befant seg. Etterpå var campene nedenfor stedet hvor hun og resten av teamet holdt til, som slettet fra jorda.

– Men det tok bare en ukes tid før jeg bestemte meg for å prøve igjen, forteller Une, som la igjen utstyret i Nepal for å forsikre både seg selv og sherpaene fra firmaet Ascent Himalayas om at hun skulle tilbake.

«Mount Everest og jeg har noe uoppgjort!» slår hun fast i bloggen hun har delt med Romerikes Blads lesere mens de siste ukers forberedelser har pågått.

– Å skrive om forberedelsene her hjemme har nesten føltes litt kleint. Nå kommer det jeg virkelig vil fortelle! sier hun med glød i øynene – og lover å ta RB-leserne med på ferden så langt det lar seg gjøre de 8.848 metrene på vei mot toppen.

Slappet av i påsken

Une har flere år med hardtrening og toppnoteringer bak seg. I 2012 besteg hun Kilimanjaro (5.895 m.o.h.) i Tanzania, to år senere nådde hun toppen av Island Peak (6.189 m.o.h.) i Nepal – og 21. november i fjor klatret hun til topps på Ama Dablam (6.856 m.o.h.) i Himalaya.

I påsken har hun etter eget utsagn for det meste «ligget på lading».

– Jeg har slappet av, vært sammen med venner, spist meg opp og forberedt meg mentalt på det som skal komme. Men det ble én tur til topps på Bjønnåsen med treningskompis Knut Tomas – og da perset vi med ti minutter, så jeg tror formen er inne! ler hun.

Une er ikke så bekymret for det fysiske.

– Men det er en prøvelse å holde seg frisk og være i form når det virkelig begynner, for selv i drøyt 5.300 meters høyde på basecamp svekkes du i kroppen. Dette er imidlertid noe av det sherpaene er eksperter på – og de to sherpaene jeg bruker er blant de beste. De har holdt på i 20 år og aldri mistet noen. Jeg stoler fullt og helt på dem, og vil ikke trosse deres anbefalinger på noe punkt, legger hun til.

En hyllest til foreldrene

Une har sine helt personlige grunner for å gjøre det hun gjør.

Hun er oppvokst med fjellivet. Foreldrene, som tok henne med ut på tur og lærte henne å bli glad i fjellet, døde med bare fire måneders mellomrom i 2004. Turen til Everest er hennes hyllest til dem.

Hun har også selv kjent på hva det vil si å være alvorlig syk. I 2000 ble hun plutselig lam, men kom seg på beina igjen etter få dager takket være sterk fysikk. Legene har imidlertid sagt at hvis hun får et lignende anfall igjen, får hun mest sannsynlig diagnosen MS.

«Jeg er fremdeles redd for å få tilbakefall (...) Jeg har trent relativt mye disse årene for å hindre et nytt anfall. Jeg vil stå på toppen av Mount Everest for å hedre mamma og pappa, men samtidig vise at ingenting er umulig,» fortalte hun i bloggen sin 26. februar.

Nå er målet innen rekkevidde.

– Hva skjer de nærmeste dagene og ukene?

– Etter å ha skaffet det siste nødvendige utstyret, flyr vi inn til fjellet, der ekspedisjonen starter 1. april. Vi ankommer Everest Base Camp rundt 20. april, og blir der en stund for å akklimatiseres og vente på det rette været. Selve turen til toppen av Mount Everest tar rundt fire dager opp og fire dager ned, og det vanlige er å nå toppen rundt 15.-25 mai. Men alt avhenger av formen og hvordan jeg er i høyden. Heldigvis blir jeg ikke høydesyk, sier Une.

– Hva med høydeskrekk?

– Den er der!

– Å?! Hvordan arter det seg?

– Jeg blir veldig redd, særlig på vei ned – og har flere ganger satt meg ned for å grine litt. Men det handler nok også om å være sliten. Og jeg tror det er viktig å være klar over farene og kjenne litt på frykten på en slik tur, sier Une Prestholt.