«Når mor holder far borte fra egne barn»

ONDSKAP: Falske beskyldninger kan manipulere barnevern, domstoler og barna selv og stenge den ene av foreldrene ute fra all kontakt. Et stjålent blikk på avstand i en barnehage eller på en lekeplass er kanskje det nærmeste de kommer.   Illustrasjonsfoto: NTB scanpix

ONDSKAP: Falske beskyldninger kan manipulere barnevern, domstoler og barna selv og stenge den ene av foreldrene ute fra all kontakt. Et stjålent blikk på avstand i en barnehage eller på en lekeplass er kanskje det nærmeste de kommer. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

En fortvilet far forteller her om smerten og sorgen ved å bli holdt borte fra egne barn.

DEL

Det er godt å sense de første spede vårtegnene, og at lyset vender tilbake. Nylig var det morsdag og Valentine-feiring. Det er viktig å markere kjærligheten til de nærmeste.

Jeg kjenner til andre som uavhengig av merkedager og høytider stadig vekk må markere sin tilstedeværelse for familien. Metodene kan være mange og forekommer i alle lag av befolkningen. Å dele ut blåveiser er ikke uvanlig, både de synlige og de som ingen ser. De usynlige sies å ha best effekt – over tid. Både menn, kvinner og også barn får disse. Mottakerne er de som ikke i tide fulgte ekspertenes råd om å forlate åstedet raskest mulig, eller de som ikke har krefter igjen eller muligheter til å komme seg bort. Med våren og lyset kan vi jo håpe på bedre tider. Men jeg er ikke sikker. Slike blåveiser er ikke sesongavhengige.

Mine tanker er hos de familiene hvor den ene forelderen med holdninger, handlinger og ordvalg går inn for å ødelegge også barnas relasjon til den andre forelderen og hele dens familienettverk. Den forelderen som er ekspert i manipulering og har en barnslig hevntanke som motiv. Den som mener å ha unike omsorgsevner og påberoper seg særeie til barna. Alltid er de på leting etter syndebukker blant de nærmeste og påfører barn og voksne år med redsel, sorg og savn.

Jeg vet om familier hvor de andre beveger seg på tå hev for ikke å irritere familiens «overhode». I fagmiljøer omtales disse å inneha en dyssosial personlighetsforstyrrelse, manglende empati og mulig sviktende omsorgsevne, dvs. psykopatene. Disse foreldrene som utad stråler av trygghet og sjarm, men som helt siden barndommen kanskje har manglet rotfestet. De som kanskje selv aldri hadde et fang. Eller kan det være en nevrologisk forklaring? Nyere forskning kan tyde på det. Hva vet jeg? Jeg kjenner at noe er galt, svært galt. Jeg er ikke fagmann. Kun en forelder.

Folk som har hatt med slike familier å gjøre, har ofte et meget positivt inntrykk av denne forelderen med de helt spesielle sosiale egenskapene. Kun et fåtall er i stand til å begripe at denne forelderen også bruker barna for å oppnå egne behov, og at adferden i eget hjem ofte er i kontrast til det andre ser. Kun de best trente øynene vil oppfatte spillet. Andre anklagende historier som gir god aksept er om fyll, voldelighet, grenseløst pengebruk, promiskuøs adferd, etc.

Løgnene framføres på en måte som tyder på at forelderen selv tror fullt og fast på dette. Selv fagfolk innen området lar seg manipulere og går i allianse med denne mammaen eller pappaen. Det kan være uoversiktlig. Historiene er flere om terapeuter som gir støtte til den ene forelderen om den andres uredelige og voldelig adferd i hjemmet. Å få faglig aksept på egne løgnhistorier gir enda større trygghet på at ens egne forestillinger er den eneste sannheten.

Det er ikke til å begripe, verken for den utsatte forelderen eller for dem som har tro på denne. Da er målet nådd. Da er du hjelpeløs som forelder. Da er selvbebreidelsen nær. Å skaffe seg kunnskap om de psykologiske mekanismene bak denne adferden er til god hjelp for noen, kanskje mest for å bli kvitt noe av selvanklagelsene. Men som sagt – eneste utvei for å redde egen helse, er å komme seg fort ut og langt bort.

Mediene fokuserer stadig på savnet og sorgen når nære familiemedlemmer dør. Det sies at åpenheten er til hjelp både for dem som står fram med sin historie og for andre i lignende situasjoner. Empati og åpenhet er viktig i alle menneskelige relasjoner, ikke minst i sorgbearbeidelse. Når barn og unge er involvert, skjønner vi alle smerten i dette.

Å fortelle åpent og offentlig om sorgen og savnet noen foreldre og barn lever med pga. spesielle familiehendelser, er svært vanskelig. Hva tenker omgivelsene, hvorfor skal den andre forelderen bli trodd når den første er så positivt overbevisende? Mange bærer derfor disse opplevelsene alene.

Fagmiljøer har i årtier diskutert «Foreldrefiendtlighetssyndromet», syndromet jeg omtaler som ondskap. Undersøkelser viser at kvinner er de desidert mest aktive når det gjelder å sette barna opp mot den andre forelderen. Disse ubegripelige historiene fra dette syndromet som inneholder så mye vondt; skam, redsel, ensomhet, smerte, sorg og savn. Lidelser som varer i årevis, ja, kanskje livet ut. Der hvor far eller mor gjemmer seg i bilen eller andre steder for ikke å bli oppdaget i det de vil stjele et glimt av ungen sin.

Når de manipulerte barna forteller om sitt hat og sin avsky mot den andre forelderen. Ordbruken er ofte lett gjennomskuelig. Denne forelderen som de samme undersøkelsene viser å inneha helt normale omsorgsevner, og som i kjærlighet viker unna for å dempe uroen for barna under oppveksten.

Der finnes også fortellinger om barn som sårt savner sin mamma, sin pappa, sine halvsøsken, besteforeldre osv. Noen av disse ungene som ikke tør oppsøke den nærmeste familie på «gal» side. Det kan medføre avstraffelser og utdeling av nye blåveiser. Dette savnet som i ensomhet får et tårefylt og stille utløp under dyna. Spør gjerne også besteforeldrene.

Disse tause tankene preger meg og farger dagene mine, også nå inn i det gryende vårlyset. Måtte fagetatene snart komme til enighet og til felles handling om dette syndromet og denne ondskapen, for barnas og hele familiens beste.
Og måtte foreldrene snart ta til vettet.