Jeg er oppvokst i arbeiderklassen. Det er mulig en beskrivelse utgått på dato. Men for meg faller det naturlig all den tid min far var murer og min mor serveringsdame, og sammen stemte de Ap gjennom hele sitt yrkesaktive liv. Hva er Ap blitt i dag? Jeg velger å undertrykke jordskjelvet inni meg i anstendighetens navn.

Jeg er det man kaller minstepensjonist og har i en tiårsperiode slitt med alvorlige helseplager. Jeg er gått fra å være en ressurs til å bli en utgiftspost. Min årlige pensjon tilsvarer pluss/minus det en stortingsrepresentant tjener i løpet av tre md. Jeg kan tilføye at jf. til EUs definisjon av fattigdomsgrensen, ligger jeg under den. Min økonomiske situasjon er enkel og oversiktlig. Jeg kan ikke spe på inntekten med det mange politikere i de senere år har drevet med. Jeg tenker da på boligene de får tildelt og hvordan de har trikset og mikset med regnskap og tilegnet seg penger de ikke har krav på. Hadde jeg gjort det samme, ville NAV politianmeldt meg.

Jeg bor i Nittedal og de få familiemedlemmer som fortsatt lever bor i Bergen. Min far døde av lungeemfysem etter et langt liv med hardt arbeid i forurensete omgivelser med asbest og støv på en tid da HMS var et fremmedord og LO var mer opptatt av å spise kirsebær på Youngstorget.

Jeg har imidlertid en annen sak som ligger meg tungt på hjertet og som jeg har brent inne med siden 2017. Det startet kvelden jeg mottok en telefonoppringning fra en slektning i Bergen som kunne fortelle at min mor på 82 år var innlagt på sykehus for kreft i leveren og legene fastslo at den var kommet så langt at hun neppe hadde lang tid igjen å leve.

Hun ble overført fra sykehuset til et pleiehjem for smertelindring i livets siste fase. Selv ikke da hun fikk vite diagnosen, snakket hun aldri høyt om det. Selv ikke til meg. Hun tilhørte den gamle garden slitere som ikke ville ligge samfunnet til byrde. Pga av dårlig økonomi og mye utgifter i samme tidsrom, klarte jeg ikke å stable penger på beina så jeg kunne være sammen med henne den tiden hun hadde igjen. Det kunne skje når tid som helst. Jeg ringte en «saksbehandler» ved NAV Nittedal, og da jeg omsider slapp gjennom nåløyet, redegjorde jeg for situasjonen og ba inderlig om å få forskuttert til reisen.

All den tid NAV hadde hånd om mine månedlige utbetalinger, kunne hun ikke da trekke beløpet fra min ytelse på neste utbetalingsgdato? Nei, det kunne ikke vedkommende «saksbehandler.» Jeg fikk beskjed om å sende en søknad, hvilket jeg gjorde umiddelbart. Det gikk en dag, tre dager. Så fikk jeg svarbrev i posten der det sto at søknaden manglet dokumentasjon for faste utgifter. For å gjøre en lang og tragisk historie kort, så døde min mor mens jeg fortsatt ventet på svar fra NAV.

Jeg skal ikke si noe om hvilke tanker jeg hadde da dette skjedde. Men de er neppe egnet på trykk. Nå hevder ikke jeg at offentlig forvaltning kun består av hjerteløse saksbehandlere. Men kan hende er de som fins strategisk plassert slik at man alltid risikerer å støte på en av dem? Jeg har i mitt yrkesaktive liv gjennom flere år jobbet med yrkesrettede kurs for langtidsledige i regi av Aetat den gang og hadde nært samarbeid med etaten. Jeg kunne sagt mye om hva det ofte besto i, men velger å holde det for meg selv. I de senere år har NAV vist at forståelsen av eget regelverk blant enkelte ledere ikke er mye å rope hurra for da alle forhold ble avdekket. Uten at noen av dem gikk ned i lønn.

Det er 5 år siden min mor døde, og likevel opplever jeg omstendighetene omkring hendelsen hver dag som om det skjedde nylig. I begravelsen tittet jeg bort på kisten og holdt en kort minnetale der jeg takket inderlig for hennes evne til å gjøre gråstein til gull når vi i dårlige tider hadde det trangt, og hun likevel klarte å mette fire unger. Jeg skrev et dikt som avslutning, og det er også slutten på mitt innlegg:

Nå er du en stjerne på himmelen blå.

Jeg kan se at du smiler og blinker nå.

Det er så godt å vite at du har det bra.

Kjære mor, takk skal du ha!

Rune Winther, Nittedal