Min onkel, en landssviker

1: Min onkel, Ole Eggum, på skitur en gang på 1950-tallet.  2. Blant de 70 dekumentene finner jeg en gang Oles signatur på NS-vis. 3. Forside på vervebrosjyre til  krigsinnsats på tysk side. Ole fikk tuberkulosebehandling i 1938/39 og kunne ikke bli soldat. 4. Fengslingsordren på onkel Ole  fra 10. mai 1945.

1: Min onkel, Ole Eggum, på skitur en gang på 1950-tallet. 2. Blant de 70 dekumentene finner jeg en gang Oles signatur på NS-vis. 3. Forside på vervebrosjyre til krigsinnsats på tysk side. Ole fikk tuberkulosebehandling i 1938/39 og kunne ikke bli soldat. 4. Fengslingsordren på onkel Ole fra 10. mai 1945.

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Minnene om latteren hans og de raske fingrene over pianotangentene har gitt næring til tvil: Var min onkel Ole virkelig nazist? Han som meldte seg inn i Nasjonal Samling og kjøpte hirduniform på avbetaling. Han som ble arrestert og dømt. Men for hva?

DEL

Landssvikarkivet ble frigitt 1. januar og mange søker svar på gamle spørsmål.

Rikaarkivet har hatt 1500 forespørsler om innsyn siden nyttår. Det er mer enn «normalen» for et helt kvartal. Jeg kjenner en motstand i meg mens jeg går opp trappene i funkisbygget ved Sognsvann. Vil jeg få bekreftelse på familiens fortelling om den oppfinnsomme og populære storebroren og sønnen som ville det beste for alle? Eller er jeg i ferd med å rive opp gamle sår jeg ikke kjenner til, i min egen familie?
Onkel Ole døde bare 46 år gammel. Det var i 1966 og jeg var 11 år. Jeg husker han godt. Han spilte ragtime på piano, et midtpunkt i familien.

Det er ingen tvil om at tenåringen Ole Eggum, 19 1/2 år da Norge ble okkupert, var begeistret for Hitler og det som ble rapportert fra Tyskland før krigen: Storstilet veibygging, bilfabrikker, hele folket i arbeid. Fra sin utkikkspost på Kampå i Nes så bondegutten Der Führer bringe Tyskland ut av elendighet. Det er første vers i familiens fortelling om Ole.

Det andre handler om da en kamerat og motstandsmann rant full på Bøndernes Hus i Fenstad, ble snakkesalig og viste fram pistol. Da tok Ole han med hjem, som en redningsoperasjon.

Det bekreftes av min tante Dagny, nå 90, som også var på festen. Hun er nummer to av Oles fire søstre. Den yngste er min mor, Berit, nå 84 år.

Den tredje historien jeg bærer med meg inn dørene til Riksarkivet er den om freden: Politirazziaen i min mors barndomshjem den 10. mai 1945.

Tre væpnede menn holdt familien i sjakk mens huset og fjøset ble gjennomsøkt på jakt etter Ole. Politimennene trodde ikke på det de ble fortalt: At Ole var ventet med toget til Årnes om kvelden.
 

70 dokumenter

Jeg åpner den grå boksen fra Riksarkivets 1200 hyllemeter med 90.000 landssviksaker. Innholdsfortegnelsen teller 70 dokumenter. Det er uventet mange.

Dokument 45 er selve dommen: 1 års tvangsarbeid. Dette er nytt for meg. Familiefortellingen går ut på at han var blant de første i Nes som ble arrestert, og at han satt inne bare noen uker, kanskje fordi motstandsmannen gikk god for han.

Stemmer det?

Først til politiavhøret: Ole Eggum, født 24. august 1920, ble arrestert på Årnes stasjon den 10. mai klokka 23.30 om kvelden. Han kom altså med toget, som ventet. Han kan ikke ha fryktet noe. Han signerer avhørsprotokollen klokka 01.50 natt til den 11. mai.

Han erkjenner ikke straffeskyld.

Han er snart 25 år gammel og har som følge av tyskernes kapitulasjon mistet jobben som leder for den kommunale forsyningsnemda, kontoret som administrerer rasjonering av mat og klær i verdenskrigens vareknapphetstid.

Det står ingen ting om razziaen som pågikk timer før arrestasjonen.
mormor lå med hodepine da de tre væpnede polititjenestemennene kom til gards. Var det uro for Ole som ga denne hodepinen? Mormor var mye syk i årene rett etter krigen, men kom seg og overlevde sønnen sin med 25 år. Om razziaen sier søstrene:

– Det var uvirkelig. Vi ble kalde innvendig. En av polititjenestemennene kjente til oss, og han roet ned situasjonen, forteller de.

Minnene siter spikret.

De forteller også at da Ole rapporteres arrestert, blir mormor travel med å pakke tannbørste, undertøy og steke vafler. Dagny sendes med kurven på sykkel den over fire mil lange turen fra Fenstad til Lillestrøm, men da hun kommer fram er Ole flyttet til Ilebu i Bærum.

Handlingene må ha vært en mors og en søsters strategi for å holde ut.
 

Tatt med kontanter

Av det første avhøret framgår det at Ole blir tatt med 2.363,17 kr. i kontanter - mer enn 40.000 kroner i dagens pengeverdi. Vi må anta de ble beslaglagt.

Kort etter arrestasjonen kommer han tilbake til Årnes, blir innkvartert på Solberg Hotel med vakt, for å gå gjennom arbeidsplassen han har mistet i Forsyningsnemnda. En skolekamerat av mor, dengang snart 15 år, ser dette og varsler henne. Hun får noen ord med han i trappa. Et lyspunkt i en tøff tid.

Av dommen framgår det at Ole ble sittende 91 dager i varetekt, før han løslates i påvente av rettsssaken. Det gikk over to år før saken kom opp, det var kø i rettsapparatet.

I et nytt politiavhør i fengselet den 27. juli er Ole referert slik: «Jeg var fra før krigen interessert i NS og syntes programmet var meget bra, særlig for landbefolkningen, hvis det kunne gjennomføres. Da tyskerne lovte at Norge skulle være fritt, såfremt befolkningen støttet opp om NS, meldte jeg meg inn i partiet den 4. desember 1940 for at jeg på den måte kunne bidra til at landet igjen ble fritt. Jeg ble ikke truet på noen måte til å melde meg inn. Jeg fyldte ut et innmeldelsesskjema og sendte det til Fylkeskontoret i Lillestrøm. Det så ut for meg at tyskerne ville vinne krigen og dette bevirket at jeg meldte meg inn.»

Jeg spør: Var det så enkelt? Hva med jødeutryddelsene?

Alle mine spørsmål om dette i årenes løp er besvart med: «Vi visste det ikke.»

Var det mulig?

Under krigen var avisene sensurert, Aftenposten skrev pent om Hitler, radioapparatene ble beslaglagt. Men som NS-medlem hadde Ole lov til å ha radio. I saken hans ligger kontrakten han skrev med NS, der han forplikter seg til ikke å lytte til sendinger fra England - eller la andre gjøre det! Regelbrudd vil medføre straff.

Historieprofessor Øystein Sørensen fra Strømmen sier dette om samfunnsånden i 1939-1940, da Ole valgte seg inn i NS:

– Tyske jøder ble trakassert og diskriminert og mistet statsborgerskapet ved lov i 1935, og Krystallnatten i 1938 var selvfølgelig godt kjent. Men antisemittisme var utbredt langt utenfor Tyskland, likevel - ingen kunne forestille seg det som kom seinere. I det hele tatt ble Hitlers diktatur og aggresjon mot andre land av mange oppfattet som tradisjonell tysk nasjonalisme og stormaktspolitikk. Noe man hadde sett før.

London-regjeringen tiet

Om Ole brøt forbudet mot å «lytte til England», ville han kanskje likevel ikke blitt klokere. Marte Michelet forteller i sin prisbelønnede bok «Den største forbrytelsen» at London-regjeringen lenge tiet om rapporter om utryddelsesleirene som ble bygget under krigen. Michelet hevder flere av de over 700 norske jødene som ble deportert i november 1942 kunne ha reddet seg, dersom London-regjeringen hadde varslet over radio.

Det er altså ingen tvil om at antisemittisme var utbredt forut for krigen, vitenskapsmenn beskjeftiget seg med raseteorier og «rasehygiene» var noe selv sosialistiske politikere aksepterte. Var Ole opptatt av slikt? Det vet vi ikke. Et utsagn peker i retning av en lite dogmatisk, men menneskekjær mann: Tante Dagny forteller at hun ved en anledning hadde sagt noe ufordelaktig om et menneske i irritasjon.

– Da så Ole på meg, og sa: «Det finnes noe godt i alle mennesker. Tenk heller på det, du!»

Ole ble satt fri 17. august, noen dager før sin 25-årsdag.

To år seinere, 10. september 1947, settes retten i «Festiviteten» på Sørumsand. Der dømmes Ole for to forhold: Han har holdningsløst latt seg dirigere av partiet. Og han har sørget for at medlemsarkivet for NS-medlemmer i Nes ble brent om morgen da frigjøringen kom, den 8. mai.

Straffen settes til et års tvangsarbeid, med fradrag av 91 dager i varetekt. Som formildende omstendighet legges til grunn at han var svært ung, og dessuten lå lenge syk før krigsutbruddet og hadde tilgang på radiopropaganda, men lite tilgang på motforestillinger.

Om brenningen av arkivet sier Ole i retten: «Like før jeg reiste kom frk. NN (navngitt red.anm.) inn til meg og spurte om jeg hadde kvittet meg med de NS-papirer jeg satt inne med. Jeg svarte at det hadde jeg ikke gjort. Hun fortalte at hun hadde hørt at det var gjort på andre steder. Jeg spurte da om hun ville brenne de papirer jeg hadde inne på kontoret mitt, da jeg sto på farten og skulle til Oslo. Jeg har senere ikke snakket med frk. NN og vet således ikke hva hun har brendt opp. Det jeg hadde på kontoret var kartotek over samtlige NS-medlemmer i Nes. Jeg skjønner jo at det var en stor feil ved at jeg brente opp dette, men tenkte ikke noe over det, da det ble gjort i travelhet.» Det framgår for øvrig at Ole hadde originalkartoteket hjemme på hybelen i Josefinegata på Årnes, og at det fantes en kopi hos NS kretsøkonomileder, som var bosatt i Eidsvoll. Hybel-arkivet ble ikke brent.

De 70 underliggende dokumentene er, foruten de to avhørsreferatene, ymse: En kontrakt for kjøp av hirduniform på avbetaling. Vaktlister for reservepoliti – og en refs: Eggum har ikke møtt til vaktene, og NS-administrasjonen på Romerike ilegger han to dagers betinget fengsel. I rettsreferatet forklarer han seg slik: «Jeg har ikke hatt noen offentlig tillitsverv. Jeg har heller ikke stått tilsluttet noen nazifiserte samband. Jeg har heller ikke på noen måte samarbeidet med det norske eller tyske sikkerhetspoliti og har aldri angitt noen. Min økonomiske stilling før og etter 8/4 (skal være 9.4 red anm.) og 8.5.1945 er den samme med undtagelse av at jeg de siste 2–3 år hadde lønn i forsyningsnemnda.»

Han forteller videre at han ble pålagt å være økonomileder og kreve inn NS-kontingent, men unnlot å kreve kontingenten. Han betalte heller ikke selv kontingent etter våren 1943: «Jeg har ikke oppfordret noen til å melde seg inn i NS og har heller ikke spurt mine foreldre og søsken om det,» forteller han retten.

Hva skjedde mellom innmeldingen i NS 4. desember 1940 og til han slutter å betale kontingent i 1943? Har skrekkhistoriene fra Østfronten nådd han? Har han forstått at jøder ble deportert til tilintetgjørelse? Eller er det møtet med okkupasjonsmakten i eget land som har fratatt han appetitten på Hitler?

Juli-avhøret i 1945 forteller litt om livet: «Sommeren 1941 ble jeg sammen med endel andre NS-medlemmer indkalt til et møte på Årnes under ledelse av lagfører for Hirden, NN (navngitt i dokumentet red.anm). På dette møte fikk vi utlevert et innmeldelsesskjema til Hirden. Dette fylte samtlige ut. I november 1942 fikk jeg utlevert hirduniform på fylkeskontoret i Lillestrøm. Samme gangen jeg fikk utlevert uniform deltok jeg i en hirdoppmarsj i Oslo. Dette er den eneste hirdoppmarsj jeg har deltatt i, tiltrods for at jeg har vært innkaldt til flere, men ikke møtt. Jeg ville nødig gå i uniformen, men har benyttet den på et par møter, hvortil det har vært møte- og uniformsplikt. Jeg har også deltatt i noen øvelser hirden har holdt på Årnes skole og Årnes stadion. Dette har ikke vært våpenøvelse, men gymnastikkurs. Jeg har deltatt på noen NS-møter, kun som passiv deltaker.»

Hvis man legger NS sine intensjoner til grunn, så kan det ikke ha vært mye nytte i NS-medlemmet Ole Eggum, han som ble dømt for «holdningsløst å la seg dirigere av partiet.» Han virker heller som et tilfelle som er vanskelig å lede, i alle fall for okkupasjonsmakten. Var han så lemfeldig, eller hadde «ulydigheten» en hensikt?
Politiet er opptatt av at han har pleid omgang med to navngitte NS-medlemmer. Han svarer: «Disse omgikk jeg også før krigen. For øvrig har jeg hatt omgang med mine omgangsvenner fra før krigen, som ikke har vært NS.»

Dette er onkel Oles versjon, gitt under arrest med besøksforbud og brevkontroll fra den 10. mai til den 17. august 1945. En versjon han gjentar i retten på Sørumsand to år seinere. De 70 dokumentene påkaller innimellom smil – en rekke av dem handler om poteter og i hvilken grad Eggum i Forsyningsnemda så gjennom fingrene med potetunndragelse fra Wehrmacht. Han hevder selv at han så det som en oppgave å holde registreringstallene lave, for å sikre lokalbefolkningen poteter. Et vitneutsagn sier at dette utartet, slik at NS-administrasjonen kom på hyppige kontroller. En gårdbruker er uenig i at dette var tilfelle.

Det er ubehagelig å finne de tre dokumentene med brevhodet «Nasjonal Samling» i rødt. To til – et fra Ole. Det går en kald bekk nedover ryggraden min når jeg får øye på halvarket med Nasjonal Samling i rødt: «Heil og Sæl! O. Eggum» står det, med stempel.

Innholdet er mer prosaisk. Økonomilederen bekrefter på forespørsel fra fylkeslaget av NS at to navngitte er medlemmer. Med medlemskapet i orden vil de to kunne få disponere jaktgevær.

Den grå arkivboksen inneholder biter til to puslespill: Det ene handler om en ung mann ved navn Ole under okkupasjonen og fram til 6. september 1949. Det andre puslespillet er det om hverdagslivet i okkupert land. Det er ingen tvil om at avansementet i Forsyningsnemnda i 1944 ville vært umulig uten NS-medlemskap. Nemnda ble opprettet i 1939, og ikke-medlemmer ble rensket ut. Av dokumentene framgår det at Ole hevdet at han ikke visste at en tidligere sjef ble oppsagt på grunn av manglende medlemskap. Da Ole ble bedt om å søke lederjobben, var forgjengeren syk, og døde seinere. I den forbindelse ligger det en uttalelse fra NS der det bekreftes at «Ole Eggum anses som lojal mot partiet.»

Hva med de andre stemmene? Den første av politiets innhentede vitnebeskrivelser lyder slik: «Jeg kom i berøring med tiltalte da han var ansatt i Nes forsyningsnemnd. Han virket pirkete og avvisende i alle slags saker, og særlig etter at han ble ansatt som forretningsfører i samme Forsyningsnemnd. Han var særlig nidkjær i tjenesten når det gjaldt potetleveranser til Tyskerne. Tiltalte var for øvrig aldri her på gården, jeg hadde bare føling med han via brev og telefon og da jeg av og til var innom Forsyningsnemdas kontor på Årnes.»

Et annet vitne: «Det ble høsten 1941 gitt ordre fra hirdsjef NN (navngitt i dokumentet red.anm) om å sette i gang hird-kurs i Nes. På disse kursene ble det ikke brukt våpen. Jeg kan huske at Ole Eggum deltok noen få ganger. Om tiltalte Ole Eggum har jeg bare godt å si.»

Bestyreren av Nes samvirkelag vitner slik: «Jeg synes Ole Eggum virket korrekt og grei i sin stilling. Noe kluss hadde jeg aldri med han.»

Et fjerde vitne sier dette: «Jeg kjenner siktede fra før krigens begynnelse. Han har bestandig vært en grei og kjekk gutt, rettskaffen og absolutt ærlig.»
Pirkete i tyskernes tjeneste? Dette er nytt. Ærlig og rettskaffen? Går dette sammen?
Et femte vitne sier noe annet, nemlig at han «kan huske at en (navngitt) nabo har fortalt at han i fylla skrev under innmeldingsskjema til NS under påvirkning fra tiltalte. Utenom dette har jeg intet å forklare om tiltalte.»

Neste vitne, den navngitte naboen, protester: «I mange år har jeg kjent siktede som en absolutt grei og sympatisk mann. At han f. eks fikk noen til å gå inn i NS kan jeg ikke tenke meg. At han skal ha fått meg til å gå inn i partiet er sludder.»
motstandsmannen som ble full på Bøndernes Hus i Fenstad og viste fram en pistol midt under okkupasjonen, hvor er han? Finnes det spor av han i landssvikmappa etter min onkel Ole? Sammenholdt med flere dokumenter kan det være mannen som skriver brev til påtalemakten mens Ole sitter fengslet på Ilebu i Bærum: Brevet er datert 20. juli 1945. Han var kollega av Ole i fylkesforsyningsnemnda – og de har etterhvert blitt venner. Han skriver at Ole i flere samtaler med han ga inntrykk av at han hadde god kjennskap til motstandsarbeid i Nes, men at han aldri nevnte navn. Han skriver også at han selv etter hvert ga Ole et innblikk i motstandsarbeid han selv hadde befatning med.

Er det fordi jeg husker onkel Ole så godt som den muntre, pianospillende onkelen at jeg oppfatter dette brevet som vesentlig? Påtalemyndigheten kan ikke ha oppfattet det slik.

Brevet ligger i dokument nr. 7 – «Diverse skriv ang. siktede.» Ble det i det hele tatt lest i forbindelse med etterforskningen, som var hardt presset for ressurser?
OLE erklærte seg aldri straffskyldig og anket dommen til Høyesterett tre dager etter at den falt, den 20. september 1947. Anken avvises i kjæremålsutvalget. Fra da starter det som ser ut som en kontinuerlig kamp for å unngå å bli satt inn til soning av reststraffen. Først i juli 1949 blir han benådet. Av ukjent grunn kvitterer ikke Ole for forkynnelsen før den 6. september. Han er benådet, krigen er slutt – men han får en prøvetid på tre år!

Hva som til sist berger Ole fra trusselen om fire måneder i arbeidsleiren på Bjørkelangen, er ikke godt å si. Tid har gått, polariseringen i befolkningen er mildnet, kritikken mot landssvikoppgjøret er voksende. De 90.000 sakene holder på å ta knekken på både rettsapparatet og det norske samfunnet. Folk med langt alvorligere dommer har begynt å slippe fri før fullgått soning. Dokument 47 til 70 handler alle om kampen for fritak, subsidiært utsettelse av restsoningen.

Dokumentene tegner en ganske annen karakter enn «den holdningsløse». 26 menn undertegner et brev til Statsadvokaten, der de ber om straffefritak. Den sentrale signaturen er «Trygve Horgen, p.t. landssvikavdelingen ved Romerike Politikammer». Et annet brev er fra Oles eldre oppvekstvenner Olaf og Synnøve Holter, som drev handelsskole på Notodden. Der gik Ole en periode i 1940, og hadde hybel hos vennene. De skriver: «Ved en anledning så han at en bekjent puttet illegale aviser i vår postkasse. Han tystet ikke.»

En attest fra Forsyningsnemndas leder i 1943 dukker også opp: «Eggum er kvikk til å oppfatte og sette seg inn i nye bestemmelser som blir gitt, og han er rask og nøyaktig ved ekspederingen av de forskjellige saker. Samtidig er han opfindsom når det gjelder å planlegge arbeidet på en oversiktlig og tidssparende måte. Han har interesse for arbeidet og er behagelig å omgås. Jeg gir han min beste anbefaling.»

Også ordføreren taler Oles sak overfor Statsadvokaten. Den 3. januar 1948 skriver ordfører Georg Tomter brev til Statsadvokaten, der han ber myndighetene ta hensyn til at Eggum nå driver en omfattende fleskeproduksjon i leid grisehus:
«Jeg kan bekrefte at Eggums nærvær i bedriften er uomgjengelig nødvendig idet foretagendet helt og holdent beror på ham. Jeg vil på det aller beste anbefale at herr Eggum gis utsettelse med soningen av sin straff», skriver han, og stempler brevet med formannskapets stempel. Årsaken er klar: Folk må ha mat.

Jeg har en dobbeltrolle i jakten på historien. Jeg er journalist med krav til objektivitet og jeg er niese med glade barndomsminner om onkel som drev hotell og hadde venner i hoppeliten og båt på Randsfjorden. En onkel hvis gode minne aldri har bleknet i familiefortellingen. Kampen mellom journalisten og niesen stilner under lesningen. Andre må dømme om journalisten er intakt i teksten.

Journalist eller niese: Jeg opplever at dommen på et års straffarbeid – og den seine benådingen – ikke står i forhold til hva dokumentene forteller om Ole Eggums liv og gjerning under krigen. Han innrømmet at det var feil å brenne arkivet. Men kopien på hybelen var intakt. Jeg tar meg i å mislike det klimaet i det tidlige Etterkrigs-Norge som dømte han, her jeg sitter full av historiens etterpåklokskap og med et blankt minne om onkelen som ble for tidlig borte for oss.

Kunne jeg selv under gitte omstendigheter blitt medlem av et parti som Nasjonal Samling? Det er et stort spørsmål som forfatter Ida Jackson svarer på i sin bok om agitatoren og frontkjemperen Per Pedersen, «Morfar, Hitler og jeg». Hun har gått sin kjære morfar etter i sømmene som redaksjonssekretær i «Germaneren» og i skyttergravene ved Østfronten. Jacksons svar er ja – de psykologiske mekanismene som styrer valgene våre gjør at vi alle kan velge det ekstreme, falle for propaganda, i tro på egen, edel hensikt. Det er en problemstilling som dessverre ikke har fjernet seg fra oss med avstanden til krigen i tid.

Mange som opplevde krigen, sier i dag: Det var så tilfeldig hvilken side man havnet på. Det er visdom i ordene, og det er ord som ikke bør glemmes.

Andre familier enn min har betalt en høyere pris fordi de hadde NS-folk i sin familie. I «Gutten fra Gimle» beskriver forfatteren Eystein Eggen livet som NS-barn. Oles landssvikdom kan ha vært årsak til at hans yngste søster, min mor, ikke kom inn på gymnaset, mens skolekamerater med dårligere karakterer fikk plass. I 1947 kan det like gjerne ha vært utslag av kjønnsdiskriminering. Uansett: Da storebroren kom på fote etter krigen, ville han betale for utdannelsen hennes. Men da skulle hun bli bondekone, skole var blitt uaktuelt.

Jeg putter papirene i den grå boksen og rekker den over disken. Et lysende faktum står klart for meg – enten jeg er journalist eller niese: Ole Eggum valgte feil i 1940 og levde i en posisjon gjennom okkupasjonsårene der det var forventet at han skulle angi motstandsfolk. Dokumentenes fortelling er at han valgte rett på dette punktet: Angiver ble han ikke.

FAKTA: Landssvikoppgjøret

  • 22. januar 1942 lovfestet Nygaardsvold-regjeringen i London medlemsskap i NS som straffbart.

    Dagen etter tyskernes kapitulasjon startet arrestasjonene i Norge.

    Man kalkulerte med 40.000 saker - det endelige tallet ble mer enn 90.000. Etterforskningsressursene var begrensede.

    Saksmengden ble en voldsom påkjenning for rettssystemet.I underkant av 20.000 ble dømt til straff, mens 29.000 ble bøtelagt. 43.000 fikk saken henlagt uten straffereaksjon.

    Det ble opprettet en rekke arbeidsleire for dømte, og soningsforholdene var i starten harde.

    Allerede tidlig ble det reist kritikk mot gjennomføringen av landssvikoppgjøret.

    Folk som hadde profitert økonomisk på samhandling med tyskerne gikk fri, mens passive NS-medlemmer risikerte straff.