Stakkarsliggjøring av oss som bor i ulvesonen

Vernerne deler ikke motstandernes holdning om at nesten all norsk natur skal bestå av utmark hvor man ikke skal trenge å forholde seg til store rovdyr, skriver innsenderen.

Vernerne deler ikke motstandernes holdning om at nesten all norsk natur skal bestå av utmark hvor man ikke skal trenge å forholde seg til store rovdyr, skriver innsenderen. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Som flertallet i mitt område synes jeg det er en berikelse at ulven igjen er etablert her.

DEL

LeserbrevI likhet med titusener av mennesker lever jeg i ulvesonen. Jeg er friluftsmann og jeger, og ukentlig finner jeg fersk ulvemøkk mindre enn et par km hjemmefra. Barna mine er også mye ute, og min sønn på 12 var så heldig å møte ulv på en løpetur sist høst. Som flertallet i mitt område synes både barna og jeg det er en berikelse at ulven igjen er etablert i våre svært hjorteviltrike skogområder. Vi ser på rovdyras tilbakevending som en verdi, som gir nye dimensjoner til friluftslivet og en motvekt til en natur preget av gjennomregulering og fokus på næringsinteresser.

Som en saksopplysning kan nevnes at ulven altså ikke utrydder matfatet sitt, men bidrar til en sunn forvaltning. At vi må kontrollere bikkjer som instinktivt utfordrer ulvens revir skulle bare mangle. Vi bør også kunne godta noe lavere elgkvoter av en bestand som er unaturlig høy. Bare i Hedmark skytes det årlig mer elg enn i hele Alaska, og i deler av landet går slaktevekta ned fra år til år fordi det ikke finnes naturlig predasjon.

Angst for det naturlige

Motstanderne, gjerne støttet av fremtredende lokalpolitikere og ledere som rir populistiske bølger, organiserer vardebrenning og fakkeltog som i beste fall vekker utrivelige assosiasjoner. De roper ut om redusert livskvalitet for oss som bor i ulvesonen, og angst for hva som kan skje med unger og bikkjer. Angst for det naturlige, som for motstanderne er blitt fremmed. Nå skal jeg ikke dra fram statistikk og tall som beskriver risiko her, men kortversjonen er at dette faller på sin egen urimelighet og fortrengning av kunnskap. Argumenter gjerne saklig mot rovdyrforvaltningen, men vær så snill – ikke forsøk å stakkarsliggjøre flertallet! Vi ønsker ulven hjertelig velkommen tilbake.

Verdier man glemmer

Vi snakker altså om en bestand på noen titalls ulver, som til tross for tjuvjakt og en rovdyrfiendtlig landbruks- og miljøpolitikk ser ut til å opprettholdes gjennom innvandring østfra og rik tilgang på hjortevilt. Vernerne deler ikke motstandernes holdning om at nesten all norsk natur skal bestå av utmark hvor man ikke skal trenge å forholde seg til store rovdyr. En utmark hvor menneskets bekvemmelighet og irrasjonelle frykt skal settes over faunaens naturlige mekanismer. Hvor det ikke skal være konkurranse om jaktbart vilt. Det snakkes om fortrenging av menneskelige behov, men lite om andre og kanskje viktigere verdier som mange glemmer.

Det fungerte ganske bra i ca. 10.000 år, helt til noen for ca. 100 år siden fant ut at ved å utrydde ulven kunne man ta i bruk hele naturen til utmarksbeite. Noen få generasjoner med lite eller ingen ulv – mer skal ikke til å for å mobilisere frykten for det fremmede. I dag er 95% av norsk landareal definert som beitemark, noe som gjør konflikten uunngåelig for en art som vandrer over kontinenter. Samtidig er trenden at nesten samtlige andre europeiske land, inklusive Danmark, ønsker ulvens naturlige tilbakekomst og tilstedeværelse velkommen.

Alternativ drift

Jeg registrerer også at ulvemotstanderne ofte bruker sauenæringen som et alibi, hvor bønder tillegges resignasjon og frarøving av livsgrunnlaget. I mitt hode er spørsmålet om bærekraftig sauedrift utelukkende politisk. Jeg har stor respekt for våre hardtarbeidende og flotte matprodusenter. Derfor er jeg også sikker på at profesjonelle sauebønder gjerne bidrar med å tenke innovativt og vurdere alternative måter å drive på, slik andre næringer jevnlig må gjøre. Dette kan innebære rovdyrsikre gjerder, slik det gjøres i andre land. Forutsetningen er at det er politisk vilje til å tilrettelegge for det.

Motstanderne ønsker utmark og ikke villmark. Samtidig snakker stadig flere om «flerbrukslandskapet», altså en tredje kategori landskap. Flerbrukslandskapet er ikke villmark, men kulturlandskap hvor mennesker bor samtidig som vi har velfungerende økosystemer med rovdyr på toppen. Motstanderne argumenterer med at naturen gror igjen hvis det ikke blir beitet i den, men gjør den virkelig det? Det er et faktum at det aldri har vært mer sau i naturen enn nå, med snaut 2 millioner dyr på usikret utmarksbeite. «Gjengroingen» skyldes vesentlig mindre storfe i utmark enn tidligere, og at man ikke lenger hogger ved rundt bygder og setergrender slik man gjorde tidligere.

Spiller på angsten

Mange politikere spiller på folks angst for rovdyr, og gjør kamp mot ulv til en kamp for distriktene. Mange steder oppfattes man som en forræder hvis man antyder at rovdyrene har viktige funksjoner i den naturen vi selv er avhengige av. Spørsmålet er om ikke det er motsatt, og at tilpassing til rovdyras tilstedeværelse ville gitt mer bærekraftige og etiske driftsformer i utmarksbeitet. Evnen til å tilpasse seg har tradisjonelt vært bondens «adelsmerke». En offensiv holdning til å meste endringer i naturen og i samfunnet, er det som trengs. Det vil gi styrke og stolthet. Det motsatte blir tilfelle når tankeløse politikere dyrker fram en kollektiv offerrolle for oss som bor i ulvesonen. Jeg tror dette er en pådriver for fraflytting av bygde-Norge, og en mye større trussel mot vår livskvalitet og framtid enn all verdens rovdyr!

Vi glemmer fort, og det ligger i vår natur å være mot endringer. Det vil derfor fordre en god porsjon mot å skulle jobbe for slike endringer, selv om det trolig vil innebære mer bærekraftig drift for en næring som årlig får 20-30.000 dyr erstattet som rovdyrdrept. Av disse blir noen få tusen dokumentert tatt av ulv. I tillegg vet vi at ca 100.000 dyr årlig dør på usikret utmarksbeite pga andre årsaker som sykdom, skader eller at de aldri blir funnet om høsten. 130.000 døde sauer – legg dem etter hverandre på E6, og de dekker strekningen Oslo til Hamar. Snakket noen om dyrevelferd?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags