Både menn og hunder liker å jage, så kast ballen og stol på at de kommer tilbake for å leke mer!

Hva har menn og hunder felles? De liker å jage. Kast ballen og stol på at de kommer tilbake for å leke mer

Hva har menn og hunder felles? De liker å jage. Kast ballen og stol på at de kommer tilbake for å leke mer

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Hva har menn, kvinner, hunder og hester felles? Noe er innlysende: Alle trenger mat, alle trenger trygghet og alle trenger å føre slekten videre for å overleve som art.

Men er det mer?

Hvordan får man for eksempel en hund til å holde seg til eieren sin hele tiden?

Å bli sint hvis den forsøker å stikke er som regel nytteløst. De fleste synes bare eieren er ubehagelig og aggressiv og vil heller holde seg borte enn å komme tilbake. Hjelper det å løpe etter den? Aldri. Da løper den bare lenger, overbevist om at den aldri blir forlatt.

Så hva hjelper? Jo, å løpe motsatt vei. Da må hunden skynde seg å bli med slik at den ikke blir alene og hele tiden passe på hvor eieren er.

Når den først er sammen med deg, gjelder det å ha det gøy og koselig og sørge for at det er du som er kilden til ros og mat.

Hvis hunden erfarer at sammen med deg blir det lek og moro, det vanker ofte noe godt og når den har lyst til å slappe av, får den kos og kjærtegn – da vil den gjerne være sammen med deg. Du blir viktigere enn det som måtte lokke endre steder.

Jeg tror det samme funker på mennesker. Det hjelper ikke å løpe etter dem. Sinne vekker ofte bare motstand og lyst til å fjerne seg. Å trenge seg på, bidrar til mindre interesse enn å være en det er attraktivt å oppsøke.

Har man levd litt vet man at intense partnere man nesten ikke blir kvitt, kan drepe enhver interesse. Det samme kan de som ikke ser deg, eller ikke vil gjøre morsomme ting sammen med deg, bare holde på med sitt.

Så hva har menn og hunder til felles? De liker å jage, så kast ballen og stol på at de kommer tilbake for å leke mer!

Med hunder og hester kommer man langt med å forsøke å forstå hvorfor de oppfører seg som de gjør og være smartere enn dem. Ofte er vi altfor lite flinke til å sette oss i andre menneskers sted. Vi er jo alle mennesker. Vi burde være langt flinkere til å spørre: Hva om det var meg?

Jeg har to hester. Den ene er eplekjekk og brautende. Den andre er ydmyk og sjelden i bråk. Men det går en grense også for ham. Hans grense. Den presser ingen ham over. Det er grensen for når han synes noe blir utrygt.

Den har flyttet seg med årene, etter hvert som han har funnet ut at jeg aldri presser ham inn i noe som er farlig. Men det er hele tiden han som definerer hvor den grensen går.

Jeg har også en grense. Min grense for når jeg mener busehesten min går over streken. Når han oppfører seg slik at det kan være farlig. Jeg forstår hvorfor han gjør det, men aksepterer det ikke og må si fra.

Også når det gjelder mennesker, bør man sette grenser. For meg er det min grense som gjelder når noe er viktig for meg. Da er det lov å si fra til dem man har rundt seg til daglig i familien, eller i arbeidslivet.

Når det gjelder andre som man nødvendigvis ikke trenger i flokken, kan man snu ryggen til og gå vekk. Som hund så eier. Jeg vil leke med dem som gjør meg glad, vil meg vel og er hyggelige å være sammen med.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken