Vil vi ha diktatur?

Når et rigid regelverk fører til vedtak de fleste finner urimelige, nærmer man seg et diktatur

Når et rigid regelverk fører til vedtak de fleste finner urimelige, nærmer man seg et diktatur Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.De færreste bestrider at man må ha styring med hva arealene brukes til; at matjord vernes mot utbygging; at det meste av boligbygging kommer nær tog- og busstasjoner; at friluftsområder tas vare på og at det ikke kommer store varehus langs motorveien slik at sentrum dør ut.

De fleste har forståelse for dette.

Men når et rigid regelverk fører til beslutninger som lokalsamfunnet finner urimelige, nærmer man seg et diktatur mer enn et demokrati.

Regional plan for areal og transport som ble vedtatt for ikke lenge siden har – sammen med andre overordnede planer – lagt en sterk styring for hva kommunene får lov til å tillate av etableringer utenom sentrum. Det gjelder ikke bare boliger, men detaljhandel, hoteller og konferansesenter.

Hvis det er en villet politikk å utarme distriktene, så styrer man rett dit.

Nina Skyrud

Journalist og Signert-skribent i Romerikes Blad.

Dette er ikke noe norske myndigheter har funnet på alene. Det er EU-politikk. Det man ikke har fått med seg, er at man i EU også tar vare på mangfoldet og dytter penger inn i håndlaget osteproduksjon i Alpene, for eksempel.

Fordi vi har desentralisert bebyggelse og fordi det bor folk de fleste steder i denne ulendte steinrøysa av et land oppunder polkanten, ser vi trolig ikke at det er verdier i det som det kan være lurt å ta vare på.

Det er ikke effektivt transport og arbeidskraftmessig, men det gir oss et land hvor turistene kommer for å få naturopplevelser og ro.

Det trengs variasjon. Og det er ikke lenger siden vi nordmenn levde i ett med naturen, enten det var havet, skogen eller de flate jordene, enn at vi fortsatt har behov for det. Det er ikke uten grunn mange setter seg i bilen og kjører milevis i helgene for å komme på hytta – vekk fra byen og alle menneskene.

Og her ligger poenget: Ville det ikke være bedre om de som ønsket det fikk bo litt landlig? De fleste ønsker å bo urbant. Det viser boligprisene i Osloområdet. Men ikke alle. Og hvis noen har en god idé om å lage noe unikt og brenner for det, et tilbud alle ønsker velkommen, er begeistret for og som ingen naboer protesterer mot. Er det så farlig om man tillater det i mangfoldighetens navn?

Det er ikke plass til alt i byene hvis man skal få til den tette utbyggingen som er ønskelig for å få flest mulig mennesker i gangavstand fra togstasjonen.

Kommunen kan si ja, men står overfor trusselen om innsigelser fra overordnet myndighet, mekling med Fylkesmannen, som skal passe på at Statens regler følges, og i siste instans et oppgjør i departementet. En lang slitsom og ressurskrevende prosess. Det er forståelig at planfolkene i kommunen vegrer seg for å slåss mot vindmøller, samme hvor ønsket etableringen er.

Da snakker man ikke lenger om demokrati, men diktat fra oven. Man er i utakt med det innbyggerne ønsker og lytter ikke til dem. Diktatur er et nærliggende ord. Får dette råde, hindrer det kreativitet og nyskaping og kan føre til stillstand, resignasjon og et utrolig kjedelig samfunn.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags